Et viktig startpunkt

Vi trenger fakta for en god diskusjon om islam i Norge. Bushra Ishaq gir oss et startpunkt – men ikke et endepunkt.

Publisert   Sist oppdatert

Hva mener egentlig norske muslimer, og hva mener de ikke?

Muslimer og islam er gjenstand for kontinuerlig debatt i samfunnet. En gjennomgående spørsmål er hva muslimer egentlig mener om det ene eller andre. Den debatten krever ofte at man som muslimsk deltager i alle fall er overtydelig på hva man støtter, mener eller står for.

Boken Hvem snakker for oss? av Bushra Ishaq er basert på en omfattende spørreundersøkelse gjennomført blant norske muslimer, et arbeid som har tatt flere år. TNS Gallup har stått for gjennomføringen av undersøkelsen.  Både boken og undersøkkelsen har vært gjenstand for omfattende debatt i offentligheten, og som vanlig er når temaet er islam, har synet på boken i stor grad fulgt synet den enkelte har på islam i Norge.

Noe kritikk er likevel verdt å ta tak i. For eksemepel: Når Ishaq skriver om at likestilling er et ideal for mange muslimer, har dette blitt problematisert, fordi norske muslimer kanskje ikke legger det samme i likestilling som andre nordmenn gjør, og fordi slik selvrapportering kanskje ikke er helt sannferdig. Begge deler stemmer kan ha noe for seg. Vi kan ikke ta for gitt at folk legger det samme i abstrakte begreper, og det kan være forskjeller mellom grupper i så måte.

Men det er i hovedsak ikke religionsapologetikk hun bedriver, ikke et forsvar for islam som sådan men heller forsvar for sin tolkning av islam

Likevel er det verdt å huske at  ingen slik undersøkelse vil kunne måle realiteten i graden av eller formen for likestilling, enten det er snakk om muslimer eller samfunnet forøvrig. Alle som er for likestilling i Norge, mener trolig litt ulike ting. Det pågår en kontinuerlig diskusjon om forholdet mellom likhet og likeverd. Samtidig mener jeg det er grunn til å tro at de aller fleste muslimer som svarer at de er for likestilling, også ser det som en progressiv aspirasjon – og ikke som noe som typisk fremvises i majoritetsmuslimske land eller foreskrives av salafistiske predikanter. Og det at man enes om viktigheten og riktigheten av likestilling er uansett et godt utgangspunkt for videre diskusjon.

En annen ting som har vært hevdet, er at en slik undersøkelse ikke er verdt noe fordi man ikke tar opp brennbare temaer som for eksempel synet på homofili eller frafall. Enhver som har jobbet med den type problematikk, vet at det å lage slike spørsmål koster. Man kan ønske spørsmål om så mangt, men hvert nye tema vil kreve en lang rekke nye spørsmål. Det er dyrt. En viktig forklaring om at bokens spørsmålsutvalg ble som det ble,, er at den tar utgangspunkt i boken Who Speaks For Islam? What a Billion Muslims Really Think av Dalia Mogahed og John Esposito. Den boken kom i 2007, og reflekterte det terrorfokuset som var på den tiden. Det handler altså ikke om at Ishaq forsøker å unngå ubehagelige spørsmål.

Ishaq har en god fortellerstemme gjennom boken, men for dem som har hørt henne i debatter, skriver Ishaq omtrent som hun snakker. Tydelig, poengtert, men til tider hakket for akademisk og komplisert. Teksten er derfor litt unødig tungt tilgjengelig for mange.

Normativ, ikke apologetisk

Som troende muslim har Ishaq også til tider et behov for å forklare og forsvare. Men det er i hovedsak ikke religionsapologetikk hun bedriver, ikke et forsvar for islam som sådan men heller forsvar for sin tolkning av islam. Man merker nemlig raskt at det ikke bare er en nøytral beskrivelse av islam er, men en tydelig stillingstagen: Hva bør islam være?

Heldigvis skiller hun det stort sett fra beskrivelsen av muslimer flest: man lurer sjelden på hva som er Ishaqs egen mening. Det skulle bare mangle.

Der den første delen av boken prøver å skape et grunnlag for den videre diskusjonen, med en introduksjon av trosgrunnlaget i islam og ulike tolkninger og teologiske tradisjoner, hopper neste kapittel rett inn i diskusjonen om sjaria eller demokrati. Den kanskje sterkeste delen av bokener når Ishaq diskuterer samfunnet i muslimske land som for eksempel Saudi-Arabia, og tar et kraftig oppgjør med rasismen som gjennomsyrer enkelte muslimske samfunn. I denne sammenheng er det grunn til å glede seg over at  98 prosent av norske muslimer viser til at menneskerettigheter er viktige, og at 94 mener at demokratiet er det. Vi må fortsette en diskusjon om akkurat hva disse idealene betyr, også for norske muslimer, men man skal være ganske konspiratorisk anlagt hvis man tror norske muslimer har et samfunn som det saudiske i tankene.

Hva med sjaria?

Betyr det at alt er vel, og at innholdet i de begrepene er uproblematiske? Neida, men det sier noe om idealene, og er et godt utgangspunkt for en videre diskusjon.

Jeg skulle gjerne ønsket meg mer av den diskusjonen i Ishaqs egen bok. Noe slik drøftelse er det, som når man i undersøkelsen får et overlapp hos noen som ønsker sjaria og gir full tilslutning til menneskerettigheter. Hva mener de da med sjaria? Dette diskuterer og drøfter Ishaq godt. Hun kunne med fordel tatt litt av den samme diskusjonen rundt tilslutning til menneskerettigheter og demokrati. Ikke så mye fordi boken selv trenger det på sine egne premisser, men fordi jeg tror samfunnet trenger en slik diskusjon.

Ishaq tilkjennegir også sin posisjon gjennom hvilke lærde hun velger å støtte seg på. Noen av dem er kjente navn i Norge, og flere andre kunne vi godt sett mer til i norsk offentlig debatt. Det er nemlig stort sett mennesker som står like godt plantet i et vestlig tankesett som de står i en muslimsk religiøs tradisjon: En kombinasjon av politisk liberalitet og islamsk verdikonservatisme, som Ishaq utrykker det.

Her finner vi norske Faruk Terzic, Najeeb Naz, Senaid Kobilica og Lena Larsen, sammen med kjente navn som som Hamza Yusuf fra Zaytuna Institute i USA, en av de viktigste institusjonene på dette feltet. Blant internasjonale størrelser som er mindre kjent i Norge, har Ishaq gitt plass til Shayk Abdal Hakeem Murad ved universitetet i Cambridge og Shaykh Mohammad Akram Nadwi ved universitetet i Oxford, som har skrevet boken Al Muhaddithat: The Women Scholars in Islam. Boken handler om muslimske kvinners rolle i etableringen av den islamske troslæren, og avdekker 9000 islamske kvinnelige lærde som var med på dette arbeidet.

Ishaq drøfter også hva slags rolle land i Vesten kan spille, bør spille og faktisk spiller med tanke på utvikling i muslimske land.

Muslimer har måttet tenke mer på vold mot sivile

I tredje kapittel diskuterer Ishaq den sykelige logikken bak terrorisme. Her kommer også det som for mange kanskje er overraskelser når det gjelder synet på angrep mot sivile: Det er nemlig lavere blant norske muslimer (2 prosent) enn det er i den øvrige befolkningen (8 prosent ifølge en World Global Poll spørreundersøkelse.)

Ishaq drøfter godt paradokset i at muslimer i så stor grad tar avstand fra terror på den ene siden, mens så mange terrorgrupper bruker eller misbruker islam for å rettferdiggjøre sine handlinger på den andre. Men et sentralt element mangler: nemlig hva diskusjonen om terrorisme i seg selv  gjør med synet på terrorisme. For er det sikkert man ville sett de samme tallene blant muslimer uten terrorangrepene man har sett de par siste tiårene? Som muslim i Vesten i dag kan man ikke la være å tenke mye rundt dette spørsmålet, og diskusjonen eller debatten i seg selv bidrar til å forme meningene. Samtidig er det slik at når vi snakker om terrorisme, tenker både ikke-muslimer og muslimer raskt på nettopp den muslimske terrorismen. Når spørsmålene i stedet formuleres mer allment, og handler om hvordan man stiller seg til voldsbruk for politiske formål, ser vi altså at motstanden i den øvrige befolkningen ikke er fullt like stor som den er hos muslimene.

Ishaq plasserer også et tydelig ansvar på muslimske ledere og muslimene selv for å ta opp kampen mot radikalisering. Det tror jeg hun har rett i, og jeg tror det er en voksende erkjennelse blant mange muslimer om dette.

Om å velge sin historie – og sin fremtid

Det fjerde kapittelet handler om kvinner i islam. Her kan man stille spørsmål ved noen av de historiske og hendelsene hun bruker som illustrasjoner på likestilling i islam. Samtidig uttrykte professor Knut Vikør det godt i Morgenbladet 8. desember i fjor: «Sidan vi her snakkar om historier som har betydning for muslimar i dag, er det ikkje «korleis det verkeleg var» som er viktig, men kva dei truande i dag vel at skal vere den rette historia.»

Når boken rundes av, betraktes undersøkelsen nærmest som et sluttpunkt. Ferdig snakka, liksom.

Her handler det ikke om en kamp med islam, men om islam. Og nettopp det er noe jeg opplever at kanskje ikke er allment forstått i den norske debatten om Ishaqs bok, og som jeg er usikker på Ishaq har tenkt ordentlig gjennom selv: For hun snakker mye om storsamfunnet og forholdet mellom det og muslimene, men jeg mener altså dette er minst like viktig, om ikke viktigere, på et indremuslimsk plan. Det foregår altså en drakamp om å trekke muslimer i en eller annen retning, gjerne med islamske referanser begge veier. Ishaq plasserer seg tydelig og klart i den kampen, i en progressiv leir med tydelig islamsk forankring.

Hun forteller her også godt om egne opplevelser med moralisme som hun opplever som krenkelse av sin integritet. En kommer tett på både religionens plass i hennes liv, og hvordan misbruk av religionen ødelegger for troende selv.

Femte og siste kapittel tar opp vår felles fremtid. Her diskuterer Ishaq nyansene, debatten og veien videre. Hun har gjennom boken søkt å gi «den tause majoritet» blant muslimer en stemme. Det greier hun til en viss grad. Mitt problem med boken er ikke alle debattene den trekker opp, eller måten den gjør det på: Det er mer at når boken rundes av, betraktes undersøkelsen nærmest som et sluttpunkt. Ferdig snakka, liksom.

Der er vi ikke, og det tar nok lang tid før vi kommer dit. Men som utgangspunkt fungerer boken godt, og tilfører en offentlige samtale som ofte kjennetegnes mer av styrken på meningene enn nivået på kunnskapen, en del etterlengtede fakta.

Boken er absolutt anbefalt lesning for flere, men det slutter ikke her, det er her det hele starter!