Debatt

Etter London: IS og oss

Den jihadistiske terroren i Europa og USA har vært langt mer omfattende og intens i perioder der det har vært militær konflikt mellom vestlige land og jihadistiske bevegelser, skriver Olav Elgvin.

Bilde: U.S. Army

Kampen mot IS øker terrortrusselen. Det kan være rett å slåss mot IS, men denne selvsagte kjensgjerningen må være en del av vår forståelse av terroren i Europa.

Etter angrepene i England har jeg vært tilbakeholden med å si for mye. Dagjobben min er å forske på helt vanlige moskeer og muslimske bevegelser, ikke terror og radikalisering. Men ettersom radikalisering og jihadisme er såpass sentrale temaer i debattene som foregår om islam, har jeg vært nødt til å sette meg inn i den empiriske forskningen på dette. Likevel er jeg ofte nølende til å komme med for mange uttalelser om radikalisering og jihadisme.

Men nå skal jeg likevel si noe. Etter angrepene i England er det noen perspektiver jeg synes er sentrale, og som det er god støtte for i forskningen, som i liten grad har kommet frem. La meg derfor slå fast noe som på mange måter er selvsagt: Terrorangrepene mot England, og terrorangrepene mot andre europeiske land de siste par årene, handler i stor grad om IS. Da var det sagt. En gang til: Terrorangrepene handler i stor grad om IS. Ennå en gang: Terrorangrepene handler i stor grad om IS.

Krigen mot IS

Men de handler ikke bare om IS i seg selv. De handler også om Vestens forhold til IS: At store deler av den vestlige verden nå er involvert i en militær konflikt med IS. En helt sentral årsak til terrorangrepene i England er at Storbritannia er med i en koalisjon som slåss mot IS. Derfor har IS bedt sine tilhengere om å angripe England og andre land som er med i koalisjonen som kriger mot dem. Dette er grunnleggende, det er enkelt, og det er sant.

I seg selv er dette noe det er vanskelig å være helt uenig i. En del av angrepene som har skjedd i Europa, har vært utført direkte av hjemvendte IS-krigere. I de tilfellene der det ikke har dreid seg om hjemvendte IS-krigere, har angrepene ofte skjedd etter oppfordring fra IS. I år, i likhet med de to siste årene, har IS oppfordret muslimer i Vesten til å utføre angrep under fastemåneden Ramadan. I propagandaen sin, når IS forsøker å ta æren for angrepene som blir utført, knytter de ofte disse angrepene til den vestlige krigføringen i Syria. Etter Manchester-angrepet, for eksempel, påtok IS seg ansvaret og sa at det var hevn for angrep på «muslimsk jord». Etter et ferskt angrep i Australia, som har fått mindre oppmerksomhet, sa også IS at angrepet hadde skjedd fordi IS oppfordret til angrep mot land i koalisjonen mot IS.

En helt sentral årsak til terrorangrepene i England er at Storbritannia er med i en koalisjon som slåss mot IS.

På en måte er dette noe «alle» vet. Dersom IS i morgen hadde utpekt Institutt for sammenliknende politikk (hvor jeg sitter og skriver dette) til et nytt og spesifikt terrormål, kan jeg garantere at politiet ville 100-doblet sikkerhetstiltakene her – minst. Dette betyr ikke at alle terrorangrep kan føres tilbake til IS eller den vestlige intervensjonen mot IS. Andre faktorer har også spilt inn, som karikaturtegningene av profeten. Men mange av angrepene kan knyttes til IS. Og for ungdommer i Vesten som føler seg tiltrukket av jihad, er det mye lettere å bli fristet til å utføre terror når IS oppfordrer dem til det, og når de tror at angrepet deres kan hjelpe IS å overvinne det de ser på som vantro korsfarere.

Dette mønsteret er egentlig ikke så nytt. Den første bølgen av jihadistiske terrorangrepene på europeisk jord i nyere tid skjedde i Frankrike i 90-årene. Da var det algeriske GIA som sto bak, og det handlet om Frankrikes rolle i borgerkrigen i Algerie på 90-tallet. De angrepene tok slutt når GIA endelig ga opp. Den neste bølgen av jihadistiske angrep i Europa skjedde på 2000-tallet. Da var de knyttet til Al-Qaida, og til den vestlige krigføringen mot (blant annet) Al-Qaida i Afghanistan og Irak. Den siste bølgen av jihadistiske angrep i Europa står vi midt oppe i nå. Nå er det knyttet til IS, og til den vestlige krigføringen mot IS. Så skal det legges til at dette mønsteret ikke forklarer alt. Angrepet på Twin Towers 11. september 2001, for eksempel, skjedde i en periode da vestlige land ikke var spesielt tungt involvert militært i muslimske land. Men hovedmønsteret er klart: Den jihadistiske terroren i Europa og USA har vært langt mer omfattende og intens i perioder der det har vært militær konflikt mellom vestlige land og jihadistiske bevegelser.

Hvis dette er så opplagt, hvorfor blir det ikke sagt oftere? Jeg vet ikke. Eller jo, jeg har vel noen antakelser. Jihadisme og radikalisering handler nemlig ikke bare om IS i seg selv. Strengt tatt er det få her i Norge (eller i England) som er direkte og personlig berørt av krigen i Syria, annet enn dem som er syrere selv. De som utfører terrorangrep på oppfordring fra IS har hatt familiebakgrunn fra mange deler av verden, som Pakistan, Nord-Afrika og Balkan. Mange av dem har vokst opp i Vesten. De har spilt fotball, de har festa, kanskje har de hatt ikke-muslimske kjærester til og med. Likevel er det altså noe som gjør at en del slike ungdommer har vært mottakelige for propagandaen fra IS, og enten drar til Syria selv, eller bruker en bil til å meie ned uskyldige. Det er mange ulike årsaker til dette. Både utenforskap, rekruttering og ekstreme tolkninger av islam spiller nok inn. Og det er gjerne dette som havner i fokus i den offentlige debatten: Hva gjør at slike ungdommer er mottakelige for propagandaen fra IS? Hvordan kan man motvirke det?

La meg gjøre det det klart først som sist: Jeg er tilhenger av svært skarpe tiltak mot jihad-aktivister. Jeg synes det er strålende at Norge har kriminalisert det å delta i borgerkrigen i Syria. Jeg synes det er bra at politiet har fått utvidede fullmakter til overvåking, og jeg synes man skal gjøre livet så surt som mulig for alle som prøver å rekruttere folk til å dra ned til Syria. Jeg er uenig med Theresa May i mye, men jeg er faktisk enig med henne i at man gjerne kan kontrollere enda strammere en del av jihadist-aktiviteten på nettet. For noen år siden hadde jeg en klassisk «raddis-tilnærming» til disse spørsmålene, og var av instinkt skeptisk til alt som luktet av overvåkning og politi. Det er jeg ikke lenger.

Motvilje mot å gi vestlige land «skylda»

Likevel synes jeg det er problematisk med en offentlig debatt som i så stor grad hopper bukk over de sentrale makro-årsakene til at vi har jihadistisk terror i Europa nå for tiden – nemlig at det foregår en borgerkrig i Syria der IS er involvert, at en vestlig koalisjon kriger mot IS, og at IS derfor har oppfordret sympatisører i Vesten til å gå til angrep. Det som skjer når dette blir underkommunisert, er at terrortrusselen virker mer diffus og truende. Hater de oss, bare? Kan hvem som helst plutselig sprenge seg i lufta? Han hyggelige muslimen jeg nettopp kjøpte falafel av, og som så litt trøtt ut fordi han sikkert faster under ramadan – vet jeg egentlig hva han kommer til å finne på i morgen?

De unge muslimene i Europa som i dag blir tiltrukket av jihadismen, ville neppe melde seg på dialogkurs bare fordi de vestlige soldatene satte seg på flyet ut.

Dessuten gjør denne underkommuniseringen at man etter min mening får en for fatalistisk holdning til terroren. Hvis man for eksempel trakk seg helt ut av konflikten i Syria, og overlot til syrerne og kurderne å hamle opp med IS selv, er det en fair sjanse for at de IS-inspirerte angrepene i Europa ville bli betydelig redusert. Geostrategisk ville IS antakelig fokusere på andre mål i stedet. En naturlig innvending mot dette er at IS i sin propanda i blant sier noe annet – nemlig at de vil fortsette å angripe Vesten uansett hva vi gjør, fordi de hater oss.

Men med militære og politiske aktører som IS gjør man lurt i å skille mellom hva de sier i propaganda-øyemed, og hva de faktisk gjør. Når man ser på hvem IS rent faktisk oppfordrer sine sympatisører til å angripe, dreier det seg primært om stater og aktører som kjemper mot IS. Selvfølgelig: Jihadistene i IS ville ikke svøpe seg i EU-flagg dersom de vestlige landene trakk seg ut av Syria, og de unge muslimene i Europa som i dag blir tiltrukket av jihadismen, ville neppe melde seg på dialogkurs bare fordi de vestlige soldatene satte seg på flyet ut. Men et av de sterkeste argumentene IS har i sin propaganda mot muslimer i Vesten, er at de blir angrepet av ikke-muslimske stater. Ta bort det elementet, og propagandaen deres vil finne mye mindre gjenklang blant unge muslimer i Vesten. Og man kan jo spørre seg hvor høyt IS ville prioritere å angripe de sterkeste militærmaktene i verden, dersom disse militærmaktene plutselig lot dem være i fred.

Disse perspektivene er det mange som reagerer på. Noen mener at det er med på å gi vestlige land «skyld», og at skylden bør plasseres helt og holdent hos jihadistene og/eller muslimene. Til det vil jeg si: Historisk sett kommer vi ikke utenom at vestlig utenrikspolitikk må bære en god del av skylden for helvetet som store deler av Midtøsten nå befinner seg i. Krigene i Afghanistan, Irak og Libya førte til en kraftig oppblomstring av jihadismen. De som i aller størst grad betaler prisen for det, er muslimene i og rundt disse landene. Selvfølgelig er det jihadistene som bærer det primære ansvaret for sine egne handlinger. Andre land og aktører sitter også med mye ansvar og skyld, det dreier seg på ingen måte bare om «Vesten». Og ekstreme tolkninger av islam er en del av bildet. Men det bør ikke hindre oss i Europa fra å feie for egen dør.

Men et av de sterkeste argumentene IS har i sin propaganda mot muslimer i Vesten, er at de blir angrepet av ikke-muslimske stater. Ta bort det elementet, og propagandaen deres vil finne mye mindre gjenklang blant unge muslimer i Vesten.

Men – for ja, det finnes et men her: På tross av alt dette klarer ikke jeg se noe godt alternativ til koalisjonens krigføring mot IS her og nå. Dette er altså ikke ment som et rop om at vestlige land skal trekke seg ut av Syria i morgen. Det ideelle, slik jeg ser det, ville vært det forslaget Bernie Sanders kom med under den amerikanske presidentvalgkampen: Å forsøke å stable på beina en koalisjon av sunni-muslimske land for å nedkjempe IS. En slik type koalisjon ville gjøre det vanskeligere for IS å hevde at de kjempet en kamp mot de vantro på vegne av muslimene. De ville garantert sagt det, og hevdet at alle som angrep dem ikke var sanne muslimer. Dette budskapet ville likevel hatt vanskeligere for å finne gjenklang blant vanlige muslimer.

Men slik verden ser ut i dag, med en oransje kjempe-baby i det hvite hus og et Midtøsten som har mer enn nok med andre ting, tror jeg ikke dette forslaget er realistisk på kort sikt. Og IS er og blir en kreftsvulst hvis vekst vi må prøve å begrense så godt vi kan. Da tror jeg at den vestlige intervensjonen mot IS per i dag er det minst dårlige alternativet, selv om det i seg selv langt fra er nok. Det trengs enighet om en langsiktig politisk løsning for Syria mellom stormaktene som er involvert. Dessuten må man ta på alvor de underliggende sosiale og politiske årsakene i Midtøsten som fører til oppslutning om jihadismen. Det beste ville være hvis man fikk de regionale stormaktene i Midtøsten til å gå sammen om å bekjempe IS på egenhånd. Men så lenge slike alternativer ikke ligger på bordet, mener jeg at den vestlige krigføringen er bedre enn alternativene.

Men da må vi også være ærlige med oss selv, og ta på alvor hvordan dette påvirker terrortrusselen. Det jeg savner fra europeiske politikere er klarere og ærligere tale rundt dette: «Ja, kampen mot IS øker terrortrusselen. Men vi gjør det likevel fordi vi per i dag mener det er det rette».

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden