Vil Europa bli bedre igjen?

Bare med grunnleggende reformer, noe som er avhengig av folkelig oppslutning.

Publisert   Sist oppdatert

Europa har det bedre nå, bedre enn i 2008. Arbeidsledigheten faller og markedene samspiller. Allikevel sliter vår verdensdel med å finne tilbake til de moderate, men forutsigbare vekstratene som forløste sosiale spenninger og muliggjorde fellessatsinger i tiårene før finanskrisen.

De økonomiske utsiktene tyder på god vekst i Europa, riktig? Feil. Eurosonen (19 av 28 medlemsland) vokste med en annualisert rate på 0,6 prosent i tredje kvartal i 2018. Tilsvarende tall for USA var 3,4 prosent. Kina og Russland hadde respektivt 6,5 og 1,3 prosent vekst i samme periode.

Siden 2016 har EUs samlede økonomi vært større enn USAs, målt i kjøpekraftsparitet (PPT). Euroen er sterk og Sentralbanken (ECJ) avslutter gradvis pengetrykkingen som svar på finanskrisen. Arbeidsledigheten i EU har falt til rekordlave 6,7 prosent.

Allikevel makter ikke Europa å finne veien til økonomisk vekst. En prinsipiell innsigelse mot en «stadig tettere union» er at skarp konkurranse mellom uavhengige stater fremmer innovasjon i motsetning til hva historiker Edward Gibbon kalte «the dead hand of Empire».

Brutte løfter om vekst og velstand

Nedbremsingen er mest åpenbar i Tyskland, den største økonomien og EUs toneangivende stat. I 2017 økte det tyske BNP i gjennomsnitt med over 2,5 prosent. Men i 2018 har økonomien tapt fart og mot slutten av 2018 var veksten på vei ned mot 1 prosent.

Veksttallene for euroområdet er en stor skuffelse. Mens uforutsette politiske faktorer, som handelskrig og Brexit har påvirket negativt, er det lite i de underliggende tallene som tyder på at fornyet vekst er underveis.

Dette er et stort problem for EU. For når vi ser bort fra fredsprosjektet, noe fredsvante velgere i stor grad gjør, er EUs eksistensberettigelse knyttet til løftet om vekst og velstand. Når EU ikke leverer, vil det oppildne unionens kritikere, som ligger an til å øke kraftig i Europaparlamentsvalget i mai.

Dette er et kritisk problem siden globaliseringen skaper vinnere og tapere i hvert enkelt land. Når økonomisk vekst uteblir, vil flere velgere kunne komme til å se seg selv som tapende part og stemme på partier som tilbyr kortsiktige løsninger og agg mot Brussel, slik vi har sett i Italia.

Hanseatenes tilbakekomst

I dette perspektivet er det udelt negativt for EU at Storbritannia er på vei ut. Britene har vært pådriver for frihandel og åpne markeder. De har ofte stått imot proteksjonistiske og statsbyggende impulser fra Frankrike og, i mindre grad, Tyskland. 

Frihandelsforkjemperne i nordvest er nå urolige. I respons har Danmark, Estland, Finland, Irland, Latvia, Litauen, Nederland og Sverige, samlet seg i en ny «Hanseatisk Liga», for å beskytte frihandelen mot dem som mener EU bør bruke handelsvridende tiltak som USA og Kina.

Hvor står Tyskland, Hanseatenes opphav, i dette? De konservatives nye leder, katolikken Annegret Kramp-Karrenbauer er et ubeskrevet blad hva vedrører makro-økonomi, men kilder i Kansleramt mener hun er «fransk» i den forstand at hun henter sine økonomiske impulser fra Paris.

Dette er interessant, siden romansen mellom Emmanuel Macron og Angela Merkel ikke har levert reformer slik mange hadde håpet. Akkurat nå er det lite som tyder på at de to landene på ny vil drive frem integrasjonsprosessen. Tyskland er en stormakt, Frankrike er forhenværende, og tyskernes vilje til å være hest for den franske rytteren er mindre enn før.

Macron ønsker å bygge videre på Euro-samarbeidet med å fullføre en felles bankunion for å bryte den selvforsterkende forbindelsen mellom vaklevorne nasjonale økonomier og ustabile banker. Han ønsker en slags føderal mekanisme for å støtte økonomier i nedgangstider.

For hanseatene klinger dette som en fullmakt til å overføre deres skattebetaleres penger til stater som etter et tiår med økonomiske reformer fortsatt lever over evne. På samme måte som vi har sett med bistand, kan slike overføringer gjøre økonomisk vanstyre mulig.

En handlekraftig president?

Mye vil derfor avhenge av hvem som blir valgt til EU-kommisjonens neste president. Forgjengerne Prodi, Barroso og Juncker var alle underveldende. Nå inkluderer søkerlisten tungvektere som Manfred Weber, Franz Timmermans, Margrete Vestager og Michel Barnier.

Men Europa har valgt bort gode kandidater til stillingen før. En tommelregel har vært at dersom EU-kommisjonens president kommer fra Tyskland, Storbritannia eller Frankrike gir det EUs «regjering» energi og handlekraft. En del stater, spesielt i øst, ønsker ingen av delene.

Europa går svekket inn i 2019. Den gjensidige tilliten som har vært EUs styrkebrønn, har tørket inn.  Elitene har enda ikke innsett hvor mye tillit de forspilte i 2015. Nasjonalisme og proteksjonisme er i vinden. Skulle Europa rammes av et nytt krakk eller av en ny bølge migranter, vil veien til krise være kort.

Et svekket EU er ikke ønskelig, sett med norske øyne. Sett fra nord bør vi håpe på Weber eller Vestager i Kommisjonen, samt at Kramp-Karrenbauer og Macron gjør felles sak som Kohl og Mitterand. Men er det noe 2017 lærte oss, så er det at forhåpninger og realiteter er to ulike ting.