Jan Petersen fyller 75 år

Han gleder seg over hvordan Høyre har utviklet seg siden han ledet partiet, og er betinget optimist før høstens valg. Beslutningene han tok for partiets del og som utenriksminister har stått seg godt, men for Jan Petersen er det fortsatt beklagelig at Norge er utenfor EU.

Jan Petersen var Høyres leder fra 1994 til 2004, og Norges utenriksminister fra 2001 til 2005. Fredag fyller han 75 år.
Jan Petersen var Høyres leder fra 1994 til 2004, og Norges utenriksminister fra 2001 til 2005. Fredag fyller han 75 år.
Publisert Sist oppdatert

«Den internasjonale situasjonen er mer usikker enn på lenge. Mange mennesker er dypt bekymret.» Ordene kunne vært sagt i dag, men de tilhører Jan Petersen, fra en redegjørelse han holdt for Stortinget som utenriksminister 24. februar 2003. Den gang, som nå, gjennomgikk verden store endringer.

To hendelser som begge satte sitt preg på Jan Petersens tid som utenriksminister, var terrorangrepet på USA 11. september – halvannen måned før han tiltrådte sin stilling, og tsunamien i Indiahavet andre juledag 2004. Terrorangrepet på USA førte som kjent til de langvarige krigene i Afghanistan og Irak.

– Vi tok lærdommer av alle disse hendelsene. I ettertid vil jeg også si at jeg tror vi tok de rette valgene på de rette tidspunktene. Jeg mener for eksempel at det var helt riktig av oss å gå inn i Afghanistan – skjønt jeg må legge til at det var under Stoltenberg det ble fattet vedtak om at terrorangrepet 11. september utgjorde et angrep på et NATO-land under artikkel 5. Jeg mente den gang som nå, at Norge skulle holde muligheten åpen for norsk deltagelse i Irak, forutsatt FN-inspektørenes undersøkelser av masseødeleggelsesvåpen. FNs sikkerhetsråd arbeidet med spørsmålet, og Norge burde følge deres vurdering.

Både UDs håndtering av tsunamien og opptakten til Irak-krigen ble gjenstand for kritikk i pressen. Petersen mener mye av denne kritikken var overilt, og ikke anerkjente faktiske utfordringer. Slik som at norsk UD kun hadde en liten stab på plass i Bangkok under tsunamien, som i tillegg befant seg en times flytur fra det berørte området. Nordmenn var uregistrert plassert omkring på mer enn hundre sykehus, og UDs folk måtte gå fra sykeseng til sykeseng for å finne dem.

Hva gjelder Irak-krigen, har daværende statsminister Kjell Magne Bondevik formidlet at norsk beslutning om ikke å følge amerikanerne inn i landet lå hos ham. Petersen mener bildet er mer nyansert.

– Det jeg sa den gang, og det regjeringen sa, var at vi fulgte FN-sporet, og at en eventuell norsk deltagelse skulle være på bakgrunn av vedtak fra FNs sikkerhetsråd. Vi skulle avvente FN-inspektørenes funn. Da amerikanerne likevel gikk inn, var det riktig for oss ikke å delta. Jeg var derimot uenig med Bondevik da han ga uttalelser mot norsk deltagelse mens inspektørenes arbeid pågikk. Nå skal det sies at Bondevik ble utsatt for et massivt press, og ga etter for dette før jeg mente vi burde.

– Til høsten avsluttes amerikanske troppers tilstedeværelse i Afghanistan. De etterlater ikke et land uten problemer. Å si at Irak-krigen har vært gjenstand for kritikk, blir en kraftig underdrivelse. Hvor stor skade har disse krigene hatt på USA og NATO?

– De har kostet en del når det gjelder amerikansk innflytelse i verden. Det var berettiget å gå inn, for å hindre at Afghanistan skulle være et arnested for terror. Etter 20 år forstår jeg at USA vil ut. En ting som er uheldig, er at det er blitt dannet en oppfatning i Norge at vi kun deltok i Afghanistan for å være en god alliert. Det stemmer ikke. Dette var bare én begrunnelse blant flere. Vi ønsket også å bidra til å utvikle det afghanske samfunnet videre, føre til demokrati og bedre kvinners stilling, men det har kommet i bakgrunnen. Jeg tror det skyldes at utvalget som evaluerte Norges deltagelse [NOU 2016:8, ledet av Bjørn Tore Godal, red. anm.] falt for fristelsen å gi utredningen den fengende tittelen «En god alliert». Det etterlot et galt inntrykk. Da jeg siden skulle lede utredningen over norsk deltagelse i Libya-operasjonen, holdt jeg bevisst tittelen på utredningen helt nøytral. Jeg skulle ønske at man sluttet å gi offentlige utredninger «catchy» titler.

Allianser må ligge fast

Internasjonale spørsmål har alltid ligget nært for Petersen, helt tilbake til hans tid i Norad på 1970-tallet, og deretter til de mange årene han møtte i utenrikskomiteen på Stortinget og til hans deltagelse i Stortingets delegasjon til NATOs parlamentariske forsamling. Han var også i mange år viseformann i International Democratic Union, den globale samarbeidsorganisasjonen for konservative og kristeligdemokratiske partier. På vegne av Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa har han de senere år ledet valgobservatører fra OSSE til land som Russland, Polen, Moldova, Armenia og Nord-Makedonia for å nevne noen. Etter endt karriere som stortingspolitiker, var han Norges ambassadør til Wien fra 2009 frem til oppnådd pensjonsalder.

Hans mest aktive år var preget av etterdønningene av Den kalde krigen. Dette var tiden da mange kommentatorer proklamerte at NATO hadde gått ut på dato. Jan Petersen mente motsatt, og viste ikke minst sin bevissthet om dette i å legge frem den første nordområdemeldingen. Arbeidet ble videreført, både under Stoltenberg, og ved ny nordområdemelding vår nåværende regjering la frem i år. I dag er det bred politisk enighet om at Norge er NATOs øyne og ører i nord, og at nordområdene utgjør vårt strategisk viktigste ansvarsområde. Om få dager skal det gjennomføres toppmøte i alliansen for å meisle ut agenda og målsetting frem mot 2030. NATO er definitivt aktivt og relevant.

NATO stod sterkt den gang jeg var utenriksminister, og det står sterkt nå. Det er riktig for alliansen å holde fast ved kjerneoppdraget, men man må ta inn nye sikkerhetsutfordringer. NATO er avhengig av å ivareta medlemslandenes interne solidaritet. Dette var jeg bevisst da jeg ledet UD. Det var avgjørende å opprettholde de gode relasjonene på tvers av Atlanteren. Ikke alle var enige med meg, slik som SV-leder Kristin Halvorsen yndet å kalle meg «Bush’ puddel». Selv om vi var uenige med USA angående Irak, klarte vi å holde relasjonen god, i motsetning til for eksempel Tyskland. Så er det en ting vi bør huske: alliansen er mye mer enn forholdet til USA. Det angår også vårt interne forhold i Europa. Det er i lys av dette jeg alltid har vært en ivrig tilhenger av at Norge skal bli fullverdig EU-medlem. Se på de baltiske land, som gikk inn i både EU og NATO ved første anledning. Når Norge fortsatt står utenfor, betyr det også at EØS-avtalen handler om mye mer enn handel og næringsliv. Det er en avtale som knytter oss til den europeiske familie. Jeg skulle så gjerne ha kunnet sett tilbake på at jeg hadde bidratt til å få Norge inn i unionen. I stedet er jeg en erfaren taper når det gjelder europaspørsmål. Under EF-avstemningen i 1972 var jeg leder av Unge Høyre, og vi tapte. I 1994 var jeg leder av Høyre og tapte EU-kampen.

Norsk EU-motstand ligger relativt stabil, selv om verden rundt oss er i rask endring. Ikke minst gjelder dette forhold utenfor Europa. I 2002 var Kinas andel av verdens BNP under fire prosent. I dag er den nesten 20 prosent. Etterspillet av den kalde krigen har bestått i en gradvis maktforskyvning der Europa ikke lenger er verdens midtpunkt, og der det såkalte «unipolare øyeblikk» med USA som suveren stormakt, utfordres. Klimaspørsmålet har trådt enda tydeligere frem, og er av Norge løftet som et selvstendig sikkerhetshensyn i FNs sikkerhetsråd i år. Irregulær migrasjon og kamp om knappe ressurser flere steder i verden er vedvarende spørsmål, som – om noe – er forsterket i våre dager. Sikkerhet handler i større grad om hybride trusler, påvirkningskampanjer og kontroll over strategisk viktige ressurser og eierskap.

– Mye ved de sikkerhetspolitiske vurderingene ligger altså fast. Men er det noe du mener vi ikke diskuterer like mye som vi burde?

– Det er ett spørsmål jeg virkelig føler sterkt for, som nok har noe med alderen min å gjøre, og at jeg en tid var norsk representant til Det internasjonale atomenergibyrået i Wien. Det gjelder kjernevåpen. Unge i dag har ikke like sterk erfaring fra atomvåpenfaren som vi som vokste opp mens Warszawapakten ennå bestod. Like fullt mener jeg det fortsatt er viktig å arbeide for en verden uten disse våpnene. Det må derimot gjøres langs konstruktive spor, i samråd med kjernevåpenmaktene og i tråd med Ikkespredningsavtalen. Vi trenger ikke symbolpolitikk, slik som i FNs forbudstraktat. Mye av tenkningen på venstresiden er låst i ideen om at man må utøve press på USA, og så vil resten løse seg. Det synet deler jeg ikke. Land som Kina, Nord-Korea og Pakistan har også våpnene. Det er grenseløst naivt å tro at man kan løse problemet ved å legge press bare på vestlige land.

Et parti som kan lede landet

– Vi nærmer oss et stortingsvalg, hvor utenrikspolitikken igjen kan havne i spill. Både SV, Senterpartiet og Rødt kan gjøre det godt, noe som kan aktualiserer spørsmål om EØS og NATO. Er du bekymret?

– Jeg er alltid engstelig for partier som ønsker å bryte med hovedlinjene i utenrikspolitikken. Hittil har Arbeiderpartiet klart å holde unna de verste påfunnene på sin side, men partiet er noe mer svekket nå. Samtidig er jeg betinget optimist for valget i den forstand at Høyre ligger godt plassert og konkurrerer om å være landets største parti på flere målinger. Det er den samlede borgerlige siden som har utfordringer. Husk på valget i 2017, ingen trodde regjeringen skulle få fornyet tillit, men det gjorde vi. Den fremragende håndteringen vår av pandemien gir oss også gode kort. Opposisjonen er også svært sprikende. Men jeg kan lese tall, og ser meningsmålinger, så jeg er på ingen måte beroliget.

– Det er en helt annen situasjon for oss nå enn da du var partileder, kan vi vel si?

– I 1994 var det ikke et menneske som hadde trodd at jeg skulle lede partiet. Vi lå i en bølgedal. Det var en deprimerende situasjon, og jeg hadde på ingen måte sett på meg selv som en naturlig kandidat. Men jeg så at ingen andre ønsket rollen, og noen måtte gjøre det. De første årene gikk ikke bra, spesielt ikke valget i 1997. Partiet jobbet på en helt annen måte den gang, det var ikke noe godt apparat på plass. Til det første intervjuet som partileder måtte jeg for eksempel kjøre alene til Lillehammer hvor NRK befant seg på grunn av Vinter-OL. Jeg hadde ingen rådgiver eller andre med meg jeg kunne spille ball med. Men etter 1997, lærte vi mange ting. Og økte oppslutningen markant frem til 2001. I sum kan vi oppsummere med at jeg overtok et parti ingen ville lede, og forlot det i regjeringsposisjon. Det setter jeg gjerne på CV-en.

– Er Høyre i dag gjenkjennelig for deg?

– Ja, men det er også videreutviklet. Den vekten Erna har lagt på å styrke politikken vår på spørsmål om sosial inklusjon, på psykisk helse og slike områder, har vært svært positive. Vi er nå godt plassert som et sentrum-høyre parti. Det er en solid og gjennomtenkt profil. Så har det vært en veldig god rekruttering. Når jeg ser på Dagsnytt 18, og alle de nye representantene som deltar i debatten, eller jeg legger merke til hvordan apparatet rundt nå arbeider, så ser jeg et parti som er i stand til å lede et land. Det er noe jeg gleder meg over.

– Tror du at du en dag kommer til å få oppleve Norge som medlem av EU?

– Gjennomsnittsalderen i Norge kommer vel til å øke fremover, men jeg tviler vel på at jeg blir så gammel. Så får jeg trøste meg med at jeg fortsatt er noen år yngre enn president Joe Biden.

– Dette gir jo en god anledning til å avslutte med å ønske deg hjertelig til lykke med dagen! Siden det tross alt er snakk om fødselsdag, og jeg vet du er en operaelsker, må jeg ta et virkelig vanskelig spørsmål helt til slutt: Verdi eller Wagner?

– Begge to. Jeg klarer ikke å velge.