Strikkepinner, EU og det liberale demokrati

Når følelsene overtar politikken, blir meningsmotstandere til fiender, og kompromiss til svik.

Publisert   Sist oppdatert

Hva skjer med debattklimaet i liberale demokratier når følelsene tar overhånd? Hvorfor virker «strikkepinneretorikk» så kraftfullt i debatten om paragraf 2c? Hvorfor blir så mange revet med når Robert Mood i et brev til Erna Solberg i kronikkform i Morgenbladet skal prioritere «bærekraftige alternativer til vekstfilosofien» fremfor «gevinster i finans og på børs»?

Hvorfor satte Per Fugelli rekorder i likes og delinger hver gang han skrev om «flokken», med hovedbudskap om at man skal være snill og grei? Og når vi er inne på flokken, hvordan kan fire-fem ulver fra eller til få tusenvis av demonstranter ut i gatene?

Spørsmål om abort er mye vanskeligere enn man får frem ved å vise til strikkepinner. Klimadebatt og oljeutvinning er mye vanskeligere og mer komplekst enn Moods ønske om å erstatte «dansen rundt en døende gullkalv» til fordel for «inspirerende fremtidssatsing». Og man kan være enig eller uenig om norsk flyktning- og asylpolitikk, men at ikke alle mindreårige asylsøkere får bli, har mer innfløkte forklaringer enn «menneskekulde», slik Fugelli formulerte det.

Eksemplene her er bare smakebiter på de utallige oppdateringene, kronikkene og ytringene som daglig spres i det offentlige rom, hvor argumentene er emosjonelle og ikke rasjonelle. Til felles har de at de bruker følelsesladde begreper og formuleringer, at de gjerne konstruerer stråmenn som de siden kan gå løs på, og at de tillegger motstanderen lite aktverdige motiver.

Kjedelige kompromisser

Mennesker er ikke rasjonelle. Homo economicus eksisterer ikke og har heller aldri gjort det. Økonomiske og politiske kriser er ofte drevet av psykologi – redsel trumfer rasjonalitet. I dagens sosiale medieoffentlighet er følelsesstatusene – innleggene og oppdateringer som handler om følelser – de klart mest likte og delte. Løfter vi blikket, handler identitetspolitikk, populisme, Brexit og Trump også om følelser. Det er mye enklere å få appell for slikt – mye vanskeligere blir det når rasjonalitet og fornuft kobles inn.

Liberale demokratier er «kjedelige» i den forstand at de ikke drives av følelser når de fungerer godt. De drives derimot av rasjonalitet, av grundige, ofte langvarige prosesser, kompromisser og pragmatisme. Ingen av delene får likes på samme måte som oppdateringer om følelser. Det problematiske med følelsesdebatter er at de gjerne polariserer. Politiske og andre uenigheter fremstilles som de godes kamp mot de onde, de snille mot de slemme. I liberale demokratier er det en viktig forutsetning at mindretall respekteres, og at man aksepterer at man ikke alltid kan bli enige om hva som er godt og riktig. Det er enklere å respektere og å finne kompromisser med dem man er uenig med, enn det er å skulle lage kompromisser med dem man oppfatter som «onde» eller «slemme».

Så er det enkelt å hevde at vi må ha følelsene med i debattene. Det bidrar til å løfte frem viktige saker, få frem hva som betyr noe. Det er kanskje sant, i den forstand at følelser kan peke på verdier, interesser og områder som er blitt glemt i den rasjonelle debatten. Men det er i så fall starten på å utforske et felt med rasjonelle argumenter, ikke et argument i seg selv.

En som virkelig prøver å gjøre rasjonalitet og fornuft til noe interessant og spennende – appellere til følelser på en fornuftig måte – er avdøde Hans Rosling og hans sønn og svigerdatter Ola Rosling og Anna Rosling Rönnlund, som fullførte boken Factfulness. Den illustrerer mange ting, blant annet hvor enkelt det er å la seg forlede til å tro på noe som faktisk ikke stemmer. Ofte er det følelsene som styrer valgene våre og hva vi krysser av for som riktig svar. Følelser er intuitive, rasjonalitet krever ofte tankeprosesser.

Rasjonalitet og følelser

I de aller fleste debatter vil jeg slå et slag for å bruke hodet, men i en debatt kunne jeg tenkt meg at følelser fikk noe mer plass i den rasjonelle leiren og vice versa. En av de debattene som for alvor har seilt opp i Norge etter at britene stemte for Brexit, er vårt forhold til EU og EØS. For meg og mange som stemte som meg opplevdes avstemningene  i Norge både i 1972 og i 1994 som at følelsene vant mot fornuften.

Først og fremst hadde nok opplevelsen å gjøre med formen argumentene hadde, ikke bare deres innhold. Slagord som «å selge arvesølvet» er for eksempel ikke et argument i seg selv. Likevel kan det hende at EU-spørsmålet er et av de områdene der følelser er et argument – fordi det er et politisk prosjekt der det spiller en rolle hva vi føler oss som. For mange år  siden skrev jeg i Minerva om EU som et spørsmål om fornuft og følelser. Jeg snudde det hele på hodet og forsøkte meg på å argumentere følelsesmessig for EU, ikke bare med rasjonelle argumenter. Det kan ja-siden ha in mente.

Det finnes selvsagt også rasjonelle argumenter mot EU – i tillegg til alle de rasjonelle argumentene for, som handler om felles, overnasjonale problemer, rammebetingelser for en åpen økonomi og fredelig og ordnet samkvem på vårt kontinent. Men som en rapport fra Frisch-senteret viste forrige uke, bidrar arbeidsinnvandring til nye utfordringer for utsatte grupper i det norske arbeidsmarkedet. Få av disse utfordringene blir rett nok bedre av i stedet å stå i en EØS-avtale, som et lite land som Norge trenger – da uten innflytelse.

Som jeg skrev i 2010, og som det to år senere ble utredet i en over 1000 sider lang, rasjonell, NOU Utenfor og innenfor: Norges avtaler med EU, er det ironisk at vi er et av de best tilpassede EU-landene uten å være medlem. For alle de praktiske problemer nasjonen stod overfor, betydde slagordene mindre, og i de prosessene som der råder grunnen, vant de argumentene som lå under ja-siden, frem.

Pragmatismen er i fare

Det illustrerer at følelsene vant folkeavstemmingen, mens pragmatismen, kompromissene og de lange, rasjonelle prosessene vant saken. Slik rasjonalisme løser aldri alle problemer, og svarene må selvsagt kontinuerlig evalueres på nytt. Men dens form åpner for kompromiss, ivaretagelse av flere hensyn samtidig, justering av kurs. Den formen for politikk har vært en av våre store styrker.

Så er det ikke sikkert at det alltid vil gå slik. Hvis liberale demokratier blir overtatt av følelser, vil de slutte å eksistere som de beste «kompromissene» verden har sett.

Og det finnes det både emosjonelle og rasjonelle grunner til å frykte.