Debatt

EU-skepsisen lammer det britiske parlamentet

Det eneste nei-siden er enige om, er at de ikke liker EU, men de er uenige om hva de ikke liker ved EU og hvor veien går videre, skriver Andreas Nordang Uhre.

Bilde: Pixabay

På samme måte som britene manglet en strategisk visjon for medlemskapet i EU, mangler de nå en strategisk visjon for det som kommer etterpå.

EU-skepsisen har lange røtter i Storbritannia. Vi møter Simon Usherwood, professor ved University of Surrey og visedirektør ved tankesmien The UK in a Changing Europe, en septemberdag på Kings’ College i London. Han deler britisk EU-skepsis inn i tre generasjoner:

«Den første generasjonen tidfestes ofte tilbake til 1970-tallet og hadde som uttalt mål å få til ‘en retur til fellesmarkedet’.»

Overgangen til den andre generasjonen markeres gjerne ved Margaret Thatchers tale ved College of Europe i Brugge 20. september 1988 og var kjennetegnet av motstand mot det indre markedet og Euroen.

I den grad man kan snakke om en tredje generasjon, ser man fra årtusenskiftet en stadig sterkere retorikk om at EU har gått ut over mandatet fra folkeavstemningen i 1975 og at et nytt folkelig mandat behøvdes for at Storbritannia skulle kunne forbli i EU». Statsviterne Liesbet Hooghe og Gary Marks har beskrevet denne prosessen som en utvikling fra en permissive consensus til en constraining dissensus.

Med det mener de at EU har beveget seg fra en situasjon der unionens påvirkning på vanlige menneskers liv var relativt begrenset, og folkets mening om unionen derfor ikke spesielt sterk, til en situasjon der elitene i økende grad bør se seg over skulderen selv om de ikke liker det de ser.

Den folkelige støtten til britisk utmeldelse av EU begynte å øke i takt med at Storbritannias økonomi endret seg. Fra midten av 1980-tallet ble arbeiderklassen hengende stadig lenger etter resten av samfunnets økonomiske utvikling, og i dag har hvite menn med arbeiderklassebakgrunn lavere sannsynlighet for å ta høyere utdanning enn noen annen gruppe i landet.

Fra midten av 1990-tallet begynte den tradisjonelle arbeiderklassen å trekke seg ut av den demokratiske prosessen som helhet. Følelsen av at folk som meg er ikke representert i den politiske prosessen økte sterkt i perioden fra 1972 til 2014. En del av disse velgerne kom senere tilbake og stemte på UKIP, men mange forholdt seg apatiske frem til Brexit mobiliserte dem i 2016. Ved parlamentsvalget i 2017 falt arbeiderklassens deltakelse tilbake til normalen.

I boka Revolt on the Right dokumenterer professor Matthew Goodwin ved Universitetet i Kent og kollegene hans hvordan spesielt velgere uten universitetsutdannelse uttrykte sterk støtte for britisk utmelding fra EU fra i alle fall 2007. Goodwin hevder, i motsetning til mange av sine akademiske kolleger, at Brexit-koalisjonen ikke var monolittisk, men besto av tre distinkte velgergrupper:

  • Affluent Eurosceptics. Dette er folk med høy sannsynlighet for å ha gått på universitetet, men som følte at innvandring skadet Storbritannia og at denne innvandringen i høy grad skyldtes EU.
  • Older working class. Dette er typisk velgere uten universitetsutdannelse som tradisjonelt har stemt på de konservative.
  • The economically deprived, anti-immigration. Tidligere Labour-velgere som for alvor har kjent konsekvensen av en globalisert økonomi på kroppen.

Utfallet av Brexit-avstemningen bør derfor ikke ha kommet som en overraskelse for noen. Tegnene på at EU-skepsisen i Storbritannia var sterk og økende har vært tydelige veldig lenge. For brexitørenes kjernetropper var innvandring og dens konsekvenser den største bekymringen av alle, og temaet dominerte den politiske agendaen i Storbritannia i tiåret før Brexit-avstemningen.

I tillegg viser både Eurobarometeret og the British Social Values Survey at britene alltid har vært den befolkningen i EU som har vært minst tilbøyelige til å identifisere seg med en europeisk identitet.

Hva betyr så det for veien videre? Bekymringene og splittelsen knyttet til innvandring og identitet kommer i alle fall ikke til å forsvinne i overskuelig fremtid, og potensialet for populisme som en fortsatt kraft i britisk politikk kommer derfor til å forbli høyt.

Det eneste nei-siden er enige om, er at de ikke liker EU, men de er uenige om hva de ikke liker ved EU og hvor veien går videre.

«EU-debatten i Storbritannia har alltid fokusert på hva vi vinner eller taper ved medlemskapet», fortsetter Usherwood. «Det har aldri vært noen debatt om formålet med europeisk integrasjon. Dette er paradoksalt, all den tid Thatchers Brugge-tale på sett og vis endte opp med å beskrive det EU vi faktisk har i dag. Men ikke en gang etableringen av det indre markedet ble på noe tidspunkt forsøkt solgt på hjemmebane som en seier, og vi briter har aldri landet på en strategisk visjon for vårt forhold til EU.»

Den kaotiske situasjonen Storbritannia nå befinner seg i er derfor på mange måter beskrivende for det som førte dem inn i den. På samme måte som man manglet en strategisk visjon for medlemskapet i EU, mangler man nåen strategisk visjon for det som kommer etterpå. Brexitørene har vunnet, men sinnet deres er ikke et konstruktivt grunnlag å bygge Storbritannias nye politiske virkelighet på.

Det eneste nei-siden er enige om, er at de ikke liker EU, men de er uenige om hva de ikke liker ved EU og hvor veien går videre. Så i hvilken grad kan euroskepsis fungere som en konstruktiv kraft?

Så langt ser svaret ut til å være «i liten grad». Den harde kjernen av brexitører i parlamentet, The European Research Group, har fortsatt til gode å legge frem seriøse forslag til hvordan Brexit bør gjennomføres. Få tar på alvor gruppens påstand om at Storbritannias skatteinntekter vil øke med £80 milliarder i året som følge av Brexit, eller at problemet med den irske grensen kan løses ved å legge mindre vekt på statsminister Varadkars meninger.

På toppen av det beskyldes gruppen for å håndtere problemer ved å enten benekte at de eksisterer eller komme med feilaktige påstander om hvordan handel under et WTO-regime vil arte seg.

Brexit har fått parlamentet til å gå i vranglås. Med minoritetsgrupper som blokkererfor alle utfall, og flertall for ingen, er Storbritannias lovgivende organ lammeti det det står foran sin største utfordring siden 1940. En viktig årsak til lammelsen er EU-skepsisens iboende vesen – man finner ingen ideologisk kraft til å formulere troverdige alternativer. EU-skepsis har vist seg som en potent destruktiv kraft, men med null funksjon i situasjoner som krever konstruktivitet.

I mangel av en egen Macron trenger Storbritannia en ny ledestjerne. EU-skepsisen og dens våpendragere er ikke det.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden