Kommentar

Er du EU-tilhenger, må du være tilhenger av Europas forente stater

SPD-leder Martin Schulz ønsker Europas forente stater.

Bilde: SPÖ (CC BY-SA 2.0)

At Tysklands sosialdemokrater ønsker det, er nok et tegn på at EU beveger seg mot dypere integrasjon.

Innbyggerne av kongedømmet Lombardia-Venetia hadde muligens ikke noen utpreget følelse av å være i et skjebnefellesskap. Jeg tipper de først og fremst knyttet identiteten sin til Venezia, Verona eller hvor de enn bodde.

Men for innbyggerne av de mange kjente byene i dette landet og deres etterkommere, viste samlingen av Italia seg å være en lite lukrativ avtale. Etter at de kom under den samme politiske parasollen som innbyggerne av kongedømmet De to Sicilier, har pengestrømmen stort sett gått én vei, fra Milano til Napoli; dette på tross av de over 150 årene med historisk utvikling og mulighet for å hente igjen forspranget, som sør-italienerne har hatt.

På motsatt vis kan produktive folkeslag være heldige å slippe å slepe rundt på de mindre produktive. Singapore ble i 1965 ekskludert fra den malaysiske føderasjonen. Fremtiden så dyster ut for den bittelille bystaten, men i dag har Singapore verdens tredje høyeste BNP per innbygger mens Malaysia er på 47. plass, på nivå med Europa-verstingen Hellas (det er ikke alltid størrelsen det kommer an på).

Slike regionale forskjeller finnes overalt. De produktive sunnmøringene kunne vært rikere om de hadde sluppet å være i union med nordlendinger og hedmarkinger. Heldigvis er det norske fellesskapet så sterkt at ingen bryr seg om det, i alle fall så lenge vi ikke for ofte snakker om hvem som bidrar mest til dette fellesskapet.

Radikalt pro-europeisk

Mangelen på et slikt felleskap har vært en viktig årsak til at EU ikke har utviklet seg fra et handelssamarbeid til en politisk union enda raskere. Det finnes ingen europeisk identitet, slik det for eksempel finnes en felles identitet som holder Amerikas forente stater sammen.

Men slike detaljer hindrer ikke Martin Schulz, leder i det kriserammede tyske sosialdemokratiske partiet, som nylig fikk en velgeroppslutning på stusselige 20,5 prosent, til i forrige uke å ta til orde for å fordype EU-integrasjonen til et Europas forente stater, og det allerede innen 2025. De landene som ikke går med på dette, bør utelukkes fra unionen. «Ja, jeg er radikalt pro-europeisk», messer Schulz på sin Facebook-side.

Fordi visjonen høres både fjern og skremmende ut for så mange av oss (30 prosent av tyskerne er enige med Schulz), har den blitt lite fremmet av EU-tilhengere til nå.

Under debatten i forkant av Brexit-avstemningen i Storbritannia var det påfallende at ikke en kjeft hadde en positiv visjon for landets fremtid som EU-medlem. Isteden nøyde Brexit-motstanderne seg med skremselspropaganda samtidig som de forsikret at Storbritannias interesser ville bli ivaretatt i unionen. I den avsluttende TV-debatten før folkeavstemningen slo London-ordfører Sadiq Kahn fast at både Tyskland og Storbritannia vil forbli uavhengige nasjoner, men medlemmene av hans søsterparti i Tyskland beveger seg altså mot en annen oppfatning.

Heller ikke den norske Europabevegelsen har et avklart syn på Europas forente stater, bare at Norge må bli medlem av EU slik det fremstår nå.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Statlig dirigisme

Europas forente stater er imidlertid ikke noe Martin Schulz, som er tidligere leder av Europaparlamentet, har fått for seg alene. EUs konstruksjon presser den i retning av en føderalstat. Det skjer av flere grunner.

For det første er det slik at nasjonalstaten har gått kraftig av moten på venstresiden. Det er bare i Norge at den gamle nasjonalt orienterte venstresiden som holdt oss ute av unionen i 1994, fortsatt holder stand.

I tillegg til at nasjonalstaten assosieres med høyrepopulister og fremmedfiendtlighet, ønsker politikere som Schulz mest mulig europeisk integrasjon for å tøyle internasjonale selskaper, for eksempel de amerikanske IT-gigantene og deres skatteunndragelse.

Schulz ønsker seg også økt innblanding i økonomien for å stagge delingsøkonomien og andre moderne uhumskheter. Her vil han, litt avhengig av hva Emanuel Macron klarer å utrette, vanligvis finne støtte i Frankrike og andre søreuropeiske land som har en mindre liberal visjon for Europa og sterkere tradisjoner for statlig dirigisme.

Med Storbritannia ute av unionen vil kreftene som med slike begrunnelser pusher på for mindre makt for nasjonalstatene, formodentlig stå sterkere.

Skjørt byggverk

I tillegg kommer vi selvfølgelig ikke utenom euroen. Etter finanskrisen og den greske tragedien burde problemene med fellesvalutaen være velkjente.

Når man først skal dele valutaen med andre, er det fint å kontrollere hva slags politikk de bedriver. Ellers vil de lett komme til å undergrave valutaen. Det er derfor flere jevnstore land som deler valuta, ikke har vært vanlig.

En valutaunion uten en politisk union er et skjørt og halvferdig byggverk. Situasjonen skaper åpenbart et press mot en dypere politisk integrasjon som før eller siden vil bety en politisk union.

Det kan hende at tippoldebarna til innbyggerne i De to Sicilier og omkringliggende områder blir frelst av kapitalismens ånd gjennom sin deltakelse i eurosamarbeidet, slik planen var, men det virker litt rart om det skjer med dem når det ikke skjedde med forfedrene deres under flere generasjoner med norditaliensk innflytelse.

Frykten for Brexit

Et tredje moment er at hele EU-prosjektet har handlet om å bevege seg mot et felles mål. Signalene fra Brüssel vitner ikke om at Brexit skal bli en anledning for reformpause. Angela Merkel og andre Europa-visjonære har i tillegg advart mot en situasjon der medlemsland kan plukke kirsebær.

Det synes ikke minst i forbindelse med Brexit-forhandlingene, der den store frykten er at Storbritannia skal få en avtale som åpenbart fungerer bedre for dem enn medlemskap, slik at det avsløres for alle at EU-medlemskap ikke er den økonomiske velsignelsen det ble påstått at det var, noe som vil legge til rette for at byggverket smuldrer opp fordi land naturlig nok vil ha den beste avtalen for seg.

Logisk konsekvens

Norske EU-tilhengere trenger derfor et avklart forhold til visjonen om Europas forente stater. Det er ikke noe fjernt man ikke trenger å bry seg om, men en nærliggende og logisk konsekvens av EU-samarbeidet, som stadig flere vil fremme i årene frem mot 2025. Man må være klar for å inngå et skjebnefellesskap, ikke bare med nordlendinger og hedmarkinger, men med lombardia-venetianere og sicilianere.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden