25 års utenforskap er nok!

«En ny EU-debatt kommer før vi tror det», skrev Martin Sandbu i Aftenposten 23. november, og begrunnet dette med tre aktuelle saker som har skapt debatt om EØS-avtalen: den frie bevegelsen av arbeidskraft, energibyrået Acer og NAV-saken. Dette er spesielle saker i seg selv, men de symboliserer også sentrale utfordringer i Norges forhold til EU fordi de legger føringer på norsk politikk uten at våre valgte politikere er med på å utforme dem. Men det finnes enda viktigere grunner for en ny EU-debatt her til lands: (1) EØS-avtalens demokratiske underskudd, (2) en endret forsvars- og sikkerhetspolitisk situasjon i NATO og (3) økt internasjonal skepsis mot multilaterale handels- og investeringsavtaler.

EØS-avtalens demokratiske underskudd

Torsdag 28. november er det 25 år siden et knapt flertall av norske velgere stemte nei til norsk medlemskap i EU. Alternativet var klart allerede før avstemningen. Det var en avtale om norsk deltagelse i et europeisk økonomisk samarbeidsområde, EØS, som siden har sikret norske bedrifter adgang til EUs indre marked med 500 millioner innbyggere på like vilkår med bedrifter i EUs medlemsland, og vært med på å skape og opprettholde hundretusener av arbeidsplasser i disse årene. Men EØS-avtalen gir ingen politisk innflytelse i EU.

Politisk kjennetegnes Norges forhold til resten av Europa derfor av et utenforskap, som ikke bare er udemokratisk i seg selv, men som også gjør at den norske offentligheten ikke er en del av de utviklings- og læringsprosessene som foregår i dagens Europa. Dette gjelder i politikk og forvaltning, i akademia og media, og i næringslivet og det sivile samfunn. Hadde vi for eksempel vært medlem av EU, og av den grunn hatt en åpen og fri politisk og forvaltningsadministrativ debatt i Norge, hadde antagelig ikke NAV-saken oppstått. Vi hadde forstått hva dette dreide seg om før det hadde skjedd, fordi vi hadde vært med på å utforme de reglene og prosedyrene dette gjelder.

Vil EU erstatte NATO?

Frankrikes president Emmanuel Macrons hilsen til forsvarsalliansen NATOs 70-årsdag nylig, var ikke særlig oppløftende sett med norske interesser. Han mente at NATO-alliansen er hjernedød og at president Donald Trumps holdning til det nordatlantiske forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet gjør at EU må ta over ansvaret for dette selv. For Norge vil dette kunne få stor betydning, spesielt hvis Storbritannia forlater EU og knytter seg sterkere opp til et mer antieuropeisk USA. Utfordringen for Macron er at tyske politikere ikke nødvendigvis vil gi seg inn på en alenegang overfor USA, slik forbundskansler Angela Merkel ga uttrykk for i sin reaksjon på Macrons tale under feiringen av NATOs 70-årsdag.

Merkel fikk naturligvis støtte av NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg, som også understreket at EU og USA gjør mer sammen i dag enn på mange år og at en eventuell endring i relasjonene på tvers av Atlanteren også vil kunne skape splid internt i EU og internt i de europeiske landene. Dette ser vi allerede i dag, med brexit i Storbritannia. Ikke bare har denne prosessen ført til en splittelse mellom britene og EU, den har også splittet Storbritannia politisk og ikke minst sosialt, slik folkeavstemninger alltid gjør.

LES OGSÅ:

Pluss

Mens vi venter på «European Green Deal»

25 år etter at Norge sa «nei» bør klimaendringene få EU-medlemskap på dagsordenen igjen.

Ingebjørg Sofie Larsen

Tid for en ny EU-debatt

Etter andre verdenskrig ble det etablert et helt nytt system for internasjonalt samarbeid mellom verdens stater. Dette gikk ut på å øke handel og investeringer på tvers av landegrensene gjennom det som kalles multilaterale avtaler og oppbyggingen av organisasjoner som FN, Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken og Generalavtalen om tolltariffer og handel (GATT) (i dag kjent som Verdens handelsorganisasjon). Målet var å skape en gjensidig økonomisk avhengighet mellom landene og i neste omgang å sikre en fredelig utvikling mellom dem.

De sterkeste støttespillerne for dette globale rammeverket for handel og investeringer var Storbritannia og USA, mens de landene som var mest avhengige av det var små land med åpne økonomier som Norge. I dag styres Storbritannia og USA av statsledere som setter sine egne lands interesser over de globale fellesinteressene for økt handel, investeringer og samkvem på tvers av landegrensene. Dette er ikke bra, sett med norske øyne. Vi er ikke tjent med en konkurranse mellom store land eller regioner av land. Derfor må Norge forsøke å få til et godt forhold både til Storbritannia og de gjenværende 27 medlemslandene i EU etter en eventuell brexit. Men hvis det ikke går, er Norge best tjent med å knytte seg tettest mulig opp til EU. Det betyr at vi også bør søke om et fullverdig medlemskap i EU for å sikre det norske demokratiet, vår forsvars- og sikkerhetsevne og vår plass i det globale handels- og investeringsbildet.