DEBATT

Europa forfaller? – Hæ?

DEBATT: Det er mange grunner til å være bekymret for den økonomiske og politiske utviklingen i Europa. Lav vekst og demografi sammenliknet med potensielle, men uspesifiserte, geopolitiske rivaler er ikke blant dem.

Publisert Sist oppdatert

Asle Toje presenterer den 27. desember et dystert syn på Europas fremtid og er krystallklar i sin konklusjon. Om vi ikke satser på «ny infrastruktur, deregulering og vekstvennlig politikk» er Europa dømt til å marginaliseres, leve på andre stormakters nåde og bli et sted folk drar for å se på gamle ting. Vår evne til å stå i mot fremvoksende stormakter forsvinner. For å komme frem til denne konklusjonen har han sett på tall om vekst fra OECD og fødselsrater og funnet at de er veldig lave. Det er jo riktig, men det gjelder faktisk nesten alle andre land som det er naturlig å sammenlikne Europa med. Hadde han gjort det, hadde han sett at mye av argumentet hans ramler sammen.

La oss først se på vekst. Økonomisk vekst kan på kort sikt skyldes mange forskjellige ting, men på lang sikt er det først og fremst produktivitetsvekst som teller. Og den faller. Nesten overalt. Figur 1 viser utviklingen i produktivitetsvekst i Norge, USA, Japan, Tyskland og Storbritannia. Produktivitetsveksten har gått ned i alle disse landene. Dette er et universelt fenomen i den industrialiserte verden. Når Toje beklager seg over Europas forfall på grunn av manglende vekst, er det på sin plass å påpeke at i den grad Europa forfaller når det gjelder økonomisk vekst, så gjør alle andre industrialiserte land det også.

Figur 1. Produktivitetsvekst i Tyskland, USA, Storbritannia, Norge og Japan. Hvert data punkt er et geometrisk gjennomsnitt av veksten i 10 år. Dette for å fjerne redusere effekten av kortvarige variasjoner. Tallene for 1981 er således veksten i perioden 1972-1981. Produktivitetsveksten har blitt redusert i alle land. Kilde: OECD.

Også i demografiske trender falmer Europa ifølge Toje. Igjen er det naturlig å spørre hvem han sammenlikner oss med. Fallet i fødselsrater er igjen nærmest universelt blant industrialiserte land. Figur 2 viser utviklingen i fertilitetsrater for noen utvalgte land. Alle land nærmer seg et nivå godt under 2. Den kanskje nærmeste kandidaten til å være en stormakt som dominerer Europa er Russland. Der har befolkningen stort sett vært på nedadgående siden 1990.

Figur 2. Utviklingen i fertilitet i USA, Japan, Tyskland, Kina, Australia og Storbritannia. USA, Kina og Australia har den høyeste fertilitetsraten på 1.7. Storbritannia har 1.6. Norge og Tyskland har 1.5. Kilde: Verdensbanken.

Det er mange grunner til å være bekymret for den økonomiske og politiske utviklingen i Europa. Det burde være klart fra ovenstående at lav vekst og demografi sammenliknet med potensielle, men uspesifiserte, geopolitiske rivaler ikke er blant dem. Det er selvfølgelig grunn til å være bekymret for at fattige, men folkerike nasjoner som Russland, India og Kina legger ut på militære eventyr. Disse landene er på tross av sin relative fattigdom per kapita både militært og teknologisk sofistikerte land. Den potensielle trusselen som disse landene representerer, er aktuell i dag også og det er god grunn til at europeiske land burde holde kruttet tørt, hodet kaldt og være forberedt på det verste. Fantasihistorier om Europas relative forfall er ikke til hjelp i denne situasjonen.

Det Toje har rett i, er at lav vekst og svak demografi er et problem for velferdsstaten og legitimiteten til politiske institusjoner i sosialdemokratiske land. Hva slags politikk man skal føre i stagnerende økonomier er kanskje det viktigste politiske spørsmålet industrialiserte land står overfor. Den debatten skal jeg ikke ta i denne sammenhengen, men det må være lov å påpeke at når den dereguleringen og vekstvennlige politikken som Toje ønsker har vært en permanent del av den økonomiske politikken som har vært ført i vestlige land siden midten av 1980-tallet, ville jeg vært veldig skuffet over resultatene om jeg var økonomisk liberalist.

Powered by Labrador CMS