Politikk

Europas hær

Om ikke veldig lenge kan Den europeiske forsvarsunionen se dagens lys, komplett med militært hovedkvarter. For utenforlandet Norge betyr dette et sikkerhetspolitisk dilemma av uant størrelse.

Om ikke veldig lenge kan Den europeiske forsvarsunionen se dagens lys, komplett med militært hovedkvarter. For utenforlandet Norge betyr dette et sikkerhetspolitisk dilemma av uant størrelse.

Det kommer ikke som noen overraskelse, forslaget fra en ekspertgruppe i regi av tankesmien Centre for European Policy Studies (CEPS) i Brussel om å etablere en fullstendig militær struktur innenfor EU. Tanken har modnet som følge av nye sikkerhetspolitiske utfordringer i Europa og nærområdet, amerikanernes stadig større interesse for sine asiatiske interesser og et tilsynelatende mindre viktig NATO.

På vårparten satte derfor Javier Solana og Jaap de Hoop Scheffer, begge tidligere generalsekretærer i NATO, sine navnetrekk under en sikkerhetspolitisk analyse og anbefaling hvor målet er entydig: EDU – European Defence Union – må opprettes. Solana er selvsagt også tidligere utenrikssjef i EU gjennom ti år. Han er vel det nærmeste man kommer en primus inter pares innen europeisk sikkerhetspolitikk.

Militær autonomi
Hva er det de foreslår? Jo, gradvis bør medlemslandenes sikkerhetspolitikk integreres. Først ved en strategisk oppgradering hvor militærmakt får en mer sentral rolle; dernest institusjonelle reformer som blant annet innebærer investeringssamarbeid og større grad av sikkerhetspolitisk koordinering på høyt politisk nivå og, ikke minst, opprettelsen av et militært hovedkvarter i Brussel; og avslutningsvis samarbeid og harmonisering av forsvarsplanlegging.

Solana & Co har «militær autonomi» som en målsetting.

Bak ligger en tydelig ambisjon om militære kapabiliteter som både fungerer selvstendig og som et supplement til NATO. Solana & Co har «militær autonomi» som en målsetting. EDU skal være i stand til, på egenhånd eller i samarbeid med andre, å intervenere militært i konfliktområder i eget strategisk nærområde.

Det er også et finansielt motiv som ligger bak. NATOs to-prosentmål, at forsvarsbudsjettene skal utgjøre to prosent av BNP innen 2024, kommer ikke til å møtes av særlig mange NATO-land. Ekspertgruppen fra CEPS mener derfor at større sikkerhetspolitisk og militært samarbeid kan skape store synergier gjennom alt fra felles investeringer og innkjøp til færre styrkeduplikasjoner.

Problemet, slik gruppen ser det, er at 28 medlemsland, om de endog øker sine forsvarsbudsjetter, med nødvendighet bare vil fortsette den gradvise underfinansieringen av de militære styrkene. Dette kjenner vi igjen fra den norske forsvarsdebatten, aktualisert gjennom Forsvarssjefens nylige militærfaglige råd: Forsvarsinvesteringer er dyrere enn andre investeringer og uansett om man øker budsjettene betydelig, vil kostnadene likevel forbli vesentlig høyere.

Medlemslandene alene vil altså ikke klare å møte sikkerhetsutfordringene uansett. Med sikkerhetspolitisk harmonisering, felles militære styrker og finansielt samarbeid gjennom et EDU får medlemslandene og EU vesentlig mer igjen for pengene. Rasjonalisering av nasjonale kapabiliteter vil gi store effektiviseringsgevinster.

Det strategiske bakteppet
Det handler ikke bare om det politiske målet om stadig mer integrasjon i EU, og effektivisering av ressursbruk, men også om et annerledes trusselbilde. Militært og politisk samarbeid i EU (under den felles sikkerhets- og forsvarspolitikken) har vært varierende og uforutsigbar, mener gruppen. Det er en erkjennelse av at USA er mer opptatt av Asia Pacific, hvilket får sikkerhetspolitiske følger for Europa – NATO synes mindre viktig. Ekspertgruppen hevder at EU var uforberedt på Russlands nye villighet til maktbruk, og utviklingen i Midtøsten og Nord-Afrika har tatt EU på senga. I tillegg kommer, blant annet, nye geopolitiske maktforhold gjennom asiatiske lands økonomiske vekst, jihadisme og terror, og nye teknologiske trusler.

Ekspertgruppen mener derfor det er behov for felles innsats og ikke minst kapabiliteter som kan utføre krisehåndtering, humanitære intervensjoner, fredsskapende og fredsbevarende operasjoner. I dag er EU «ute av stand» til å utføre oppdrag som ikke er begrenset i utstrekning og tidsmessig, hevder gruppen.

Konklusjonen de trekker er derfor at EU under rådende omstendigheter ikke kan bidra til å styrke befolkningens sikkerhet eller bidra adekvat til å møte nye trusler eller brudd på fred og stabilitet i sitt strategiske nærområde.

Målet er å løfte deler av ansvaret for sikkerhets- og forsvarspolitikken et steg videre fra nasjonalstatene til EU-nivået.

Denne analysen bunner ut i forslaget om en europeisk forsvarsunion som skal styrke EUs strategiske og operative kapasitet. Målet er å løfte deler av ansvaret for sikkerhets- og forsvarspolitikken et steg videre fra nasjonalstatene til EU-nivået, som Lisboa-traktaten åpner opp for. Dermed vil EU kunne spille en større militær rolle i det som defineres som eget strategiske område, men også utenfor dette, i samarbeid med FN og eventuelt regionale organisasjoner andre steder.

«Fremmed makt»
Om EDU opprettes fremstår integrasjonsprosjektet EU som enda mer fullstendig, og visjonen om «en stadig tettere union» blir enda mer reell. Hvis du har en hovedstad, en grunnlov og en valuta, og dessuten etablerer en stående armé, er du ikke da en stat?

Vår norske grunnlov kaller slike «fremmede makter», og her ser vi konturene av et aldri så lite dilemma. Norge har vært atlantisk siden NATO ble opprettet, og vår sikkerhet baserer seg i stor grad på USAs villighet til å komme oss til hjelp. Tidligere har da også USA vært skeptisk til en egen «europeisk søyle» i NATO. Men ifølge Steven Blockmans, en av ekspertgruppens to sekretærer, som på et NUPI-seminar for et par uker siden foreleste om rapporten, er amerikanerne meget positive til et EDU.

EDU blir av CEPS’ ekspertgruppe sett på som et supplement til NATO, ikke som et substitutt.

EDU blir av CEPS’ ekspertgruppe sett på som et supplement til NATO, ikke som et substitutt. Det er ikke noen Artikkel 5 som i NATO, hvor et angrep på ett medlemsland er å forstå som et angrep på alle, i Lisboa-traktaten, men en litt løsere solidaritetsparagraf. Hvis EDU blir en suksess og europeerne tar mer ansvar for egen sikkerhet, vil dette merkes av amerikanerne. Dette kan bli en selvforsterkende effekt, og USA vil kunne la EDU ta stadig større ansvar for europeisk sikkerhet.

For NATO-landet Norge stiller saken seg annerledes. Europautredningen (NOU 2012:2) sier at samarbeidet mellom EU og NATO «i realiteten er begrenset» (s. 732). Og selv om EDU skulle sende en offiser til NATOs internasjonale militærkommando, og ha en NATO-offiser i sitt eget hovedkvarter, som CEPS-gruppen foreslår, vil dette stadig være to ulike organisasjoner.

Norge må derfor finne en eller annen form for samarbeid med EDU, basert på det samarbeidet vi allerede har med EU i forsvars- og sikkerhetspolitikken. Og dette samarbeidet har vært relativt utstrakt, med blant annet deltakelse i EUs innsatsstyrker gjennom den svensk-ledede Nordic Battle Group, som har stått i beredskap tre ganger, senest våren 2015.

Norges dilemma
Men det kan hevdes at et samarbeid med EDU – forstått som EU-statens militære kommandostruktur – om i det hele tatt ønskelig, medfører suverenitetsavståelse. Norsk deltakelse i for eksempel Nordic Battle Group har passert slike juridiske betenkeligheter. Men ikke med for mye debatt. Europautredningen viser hvordan sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid med EU nesten har gått fullstendig under radaren for demokratisk diskusjon. Stortinget har sjeldent vært involvert, selv ikke i situasjoner som åpenbart synes å ha i alle visse politiske eller konstitusjonelle følger. Som det står skrevet i utredningen:

«For det første må alle nye avtaler og rettsakter som krever lovendring eller av annen grunn anses som ‘særlig viktige’ forelegges for Stortinget til samtykke etter Grunnloven (…) For det andre konsulteres Stortinget løpende om saker som gjelder forholdet til EU i Stortingets Europautvalg … Disse prosedyrene er ikke brukt i saker som gjelder Norges tilknytning til EUs utenriks- sikkerhets- og forsvarspolitikk.»

Utredningen fortsetter, litt lakonisk: «Sett utenifra er det vanskelig å forstå at ikke en eller flere av disse avtalene politisk og konstitusjonelt måtte vært ansett som ‘særlig viktige’». (s. 741)

Ved å benytte samme metode vil vel Norge finne løsninger hvor vi assosieres med EDU. Det vi kan frykte er imidlertid at NATOs rolle blir ytterligere redusert ved en sterkere europeisk søyle som inkluderer land som ikke er medlem i NATO. Dermed, med mindre vi finner slike løsninger, med eller uten demokratisk debatt, kan vårt europeiske utenforskap gå på sikkerheten løs.

Vårt sikkerhetspolitiske dilemma ved opprettelsen av et EDU kan da oppsummeres med at vi har valget mellom å sette våre militære styrker under fremmed lands kommando, som strider mot Grunnloven; at vi blir medlem i EU; eller at EDU ikke blir så vellykket som Solana & Co ønsker.

Et EU-medlemskap på Norge er vel ikke særlig sannsynlig. Og uansett er det i vår interesse at NATO fortsetter som det europeiske sikkerhetsfundament. Da er det kanskje å foretrekke at det opprettes en sterk europeisk søyle i NATO gjennom et EDU som har en selvstendig og troverdig militær struktur, men håpe at dette ikke svekker NATOs rolle. Det er i alle fall et håp.

Og fortsetter vi som før, blir det heller ikke særlig debatt i Stortinget om saken, selv om også Grunnloven kanskje brytes.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden