Utenriks

Europeere på jakt etter noe nytt

I Tyskland kan det se ut det nye skillet går mellom svart og grønn.

Bilde: Wikipedia

Dette forteller EU-valget om Tysklands og Europas fremtidige partistruktur.

I 1957 valgte den tyske forbundsdagen for første gang representanter til et europeisk parlament. Hvert femte år siden har tyskerne sendt Europas største delegasjon for å ukependle mellom Brussel og Strasbourg. Siden 1979 har tyske velgere vært direkte involvert, og har– som de gjorde i går – gått til urnene og stemt på de tyske partienes europeiske lister.

Like lenge som valgene har vært gjennomført, har resultatet vært et rungende flertall til sosialdemokratene og de kristenkonservative. Inntil i går.

Tyskland

Det er historisk sus over styrkeforholdet gårsdagen avslørte mellom de to folkepartiene og de øvrige, eller, mer presist, de Grønne. For første gang i et landsdekkende valg i moderne Tyskland er sosialdemokratene og de kristenkonservative ikke de to største partiene. Partistrukturen som har gjenreist Tyskland etter andre verdenskrig, vakler.

At gamle partistrukturer vakler er i seg selv gammelt nytt, i Tyskland så vel som i resten av Europa. Men hittil har det vært usikkert hvordan en ny struktur vil komme til å se ut. Derfor kan EU-valget være et vannskille.

De tidlige analysene av de etablerte partienes fall baserte seg i stor grad på tanken om at de store folkepartienes rolle er utspilt. I en tid hvor befolkningen deles mindre langs tradisjonelle klasseskiller, har valgekspertene spådd at det vil bli vanskelig for store folkepartier å samle tilstrekkelig brede koalisjoner til å nå den styrken de hadde i glansdagene.

Spørsmålet er om denne analysen er moden for revisjon.

At et økologisk klimaparti som de Grønne etablerer seg godt over 20 prosent, og overtar sosialdemokratenes rolle som den naturlige utfordreren til de kristenkonservative, passer dårlig inn i et slikt narrativ – fordi de Grønne, til tross for en tydelig profil på enkeltsak, tydeligvis evner å tiltrekke seg brede segmenter av en heterogen befolkning.

I første rekke betyr dette økt innflytelse for økologisk politikk i Brussel. Men utover valgets direkte konsekvens kan det ha stor betydning for det indre liv i tysk politikk. Med sosialdemokratene i fritt fall ser en fremtidig kanslerduell mer og mer ut som en kamp mellom konservative og grønne ideer. For en konservativ union, som allerede til sammenligning med sosialdemokratene ser mannstung og gammelmodig ut, virker generasjonskampen nær sagt tapt før kampen er i gang.

Helgens resultat kan være tidspunktet som la grunnlaget for kampen mellom svart og grønt som det sentrale skillet i tysk politikk i mange år fremover.

Europa

Også på det europeiske nivå svekkes de tradisjonelle storgrupperingene bestående av sosialdemokrater og konservative. Der går imidlertid ikke gevinsten til én gruppering alene. Mindre grupperinger bestående av miljøforkjempere, liberale og høyrepopulister tar velgere fra folkepartiene.

På det europeiske plan mangler imidlertid et klart bilde på hvilken retning utviklingen kan tenkes å ta. Her ser valgekspertenes spådommer ut til å holde vann.

Høyrepopulistenes fremmarsj har lenge vært varslet, men dens takt ser nå ut til å ha stoppet opp. I enkelte land er det de grønne miljøforkjemperne som går kraftig frem. I andre overtar de liberale velgerne til de tradisjonelle folkepartiene. Hvis ett stikkord skal beskrive utviklingen av en ny europeisk partistruktur, må det antagelig være fragmentering.

Oppslutningen om årets valg er historisk høy – 51%. Ikke siden 1994 har den totale oppslutningen vært større. Hvorfor er det blitt slik?

Motsetninger

Er det noe europeisk politikk har savnet, så er det tilspisning og motsetninger. I et system hvor kompromisser er tvingende nødvendig, har politikere fra samarbeidende koalisjoner, men ulike partier, en tendens til å være mye enig. En titt på debattene mellom årets toppkandidater, konservative Manfred Weber og sosialdemokraten Frans Timmermans, er egnet til å illustrere. I nær halvparten av spørsmålene var svaret til andremann ganske enkelt: «Jeg er nok dessverre enig med kollegaen min».

Kompromisser kan være viktige, de, men de lover dårlig for velgernes engasjement og erkjennelse av at «min stemme er viktig».

Høyrepopulister derimot, de tilspisser og skaper motsetninger. Gårsdagens valg viser likevel med all tydelighet at tilspisningen og motsetningene ikke kun gavner høyrepopulistene, de skaper også engasjement for det høyrepopulistene raljerer mot.

På samme tid domineres nyhetene av globale utfordringer. Multinasjonale selskaper betaler lite skatt, og klimakrisen er noe stadig flere av oss blir bevisst. Migrantkrisen er i sin dramatiske form over, men utfordringen med flyktninger som ønsker seg til Europa forsvinner neppe med det første. Felles for de utfordringene som preger dagens nyhetsbilde er at verktøykassen til den nasjonale politikeren er for liten.

Kombinasjonen av et bredere meningsspekter og økt behov for europeiske løsninger åpner for et europeisk parlament som står i sentrum av løsningene på Europas store utfordringer. Nå blir spørsmålet er om de nye representantene er i stand til å levere.

Bak de 28 valgene som velger Europaparlamentets representanter, gjemmer det seg 28 nasjonale historier. I Tyskland skrives historien med grønn skrift på svart bakgrunn. Felles for Europa og Tyskland er imidlertid en solid oppslutning om moderate partier trygt plassert langt inne på det partipolitiske spekteret.

Dette kan vi kanskje, ironisk nok, takke høyrepopulismen og dagens globale utfordringer for.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden