EUs oppsving

Under dette parlamentsvalget står EU høyere i kurs enn på lenge.

Publisert   Sist oppdatert

– Det er umulig for folk å føle tilhørighet til det som skjer i Brüssel.

Det var avtroppende SpU-leder Ada Johanna Arnstad som sa det. Vi befant oss på et frokostmøte i regi av Civita med tittelen Hvor går Europa?, og i samme øyeblikk slo det meg at norsk EU-debatt har en lei tendens til å gjenta seg selv.

Påstanden om at EU er vanskelig å føle tilhørighet til, at unionen er en udemokratisk, teknokratisk mastodont som ingen skjønner hva driver med, er ikke ny:

Vi hørte det fra nei-siden først i ‘72 og så i ‘94. Etterpå har de samme argumentene fortsatt å dukke opp med jevne mellomrom.

De siste årene har dessuten høyrepopulistiske partier rundt i Europa forsterket den samme melodien, med Brexit som et foreløpig klimaks. På Civita-frokosten var det Christian Tybring-Gjedde som representerte dette perspektivet, i et – i alle fall fra Arnstads side – ufrivillig selskap med Senterpartiet.

Men det de norske EU-motstanderne ikke later til å ha fanget opp, er at det har skjedd en forandring. Når europeerne nå går til valgurnene, har EU økt sin oppslutning blant folket.

I en spesialutgave av Eurobarometeret, laget tre måneder før ukens parlamentsvalg, er støtten til EU på historisk høyt nivå: i snitt mener 68 prosent av respondentene at landet deres har hatt en fordel av å være med i EU. Det er 8 prosent opp fra i fjor. Valgdeltakelsen ligger an til å bli høyere enn ved forrige parlamentsvalg i 2014.

Hva er det som har skjedd?

At den seiglivede Brexit-prosessen ikke frister til etterfølgelse, er én ting. Men kanskje har også oppfatningen om hva EU skal og bør være, forandret seg – både hos innbyggerne og ikke minst hos EU selv. La oss gå noen år tilbake i tid.

Som Martin Krasnik beskriver i gårsdagens leder i Weekendavisen, var det en tidlig visjon fra EU at når grensene fjernes, skulle integreringen bli tettere og tettere. EU skulle ikke først og fremst være et samarbeid for å gjøre livet enklere for nasjonalstatene, men noe mer: et fellesskap som også handlet om en felles identitet.

Krasnik mener det har det vært noe kristent og endetids-aktig over disse visjonene. Han har delvis rett: Ideen om et fredsprosjektet som i Europas ruiner skulle føre til en ende på Europas blodige historie, er idealistisk: Grensene skulle oppløses, fellesskapet skulle være viktigere enn forskjellene. Som Krasnik skriver:  «‘Romtraktatens stadig tættere union’ vil på et tidspunkt fuldendes i et fredfuldt, grænseløst Europa.»

Slike visjoner har nok vært med på å gi EU en aktivistisk tilnærming til hva det vil si å være europeer. Man forsøkte å etablere en nasjonalhymne og en Europa-dag. For mange var det rett og slett unaturlig. EU-skeptikerne har dessuten rett i at det er et gap mellom synet på unionen hos ansatte i EU-kommisjonen (det er tross alt mennesker som har ønsket seg jobb i EU og flyttet til Brussel) og innbyggerne rundt i Europa.

Spådommen til Krasnik i Weekendavisen er dyster: han tror helgens EU-valg vil bli valget der velgerne vil reagere på to kriser som EU selv har vært med på å skape: finanskrisen og flyktningkrisen. Han viser til at de konservative og sosialdemokratiske partiene trues av protestpartier på den ene siden og liberale og grønne partier på den andre. Men denne trenden ser vi ved de fleste europeiske valg, ikke bare EU-valget.

Når det kommer til finanskrisen, har Krasnik imidlertid rett. Eurokrisen var et resultat av en feilslått europeisk politikk, og ble skapt av nettopp den idealistiske troen på at det å ha et fellesskap var viktigere enn å følge faglige rådene – råd som tydelig advarte mot skjevhetene som kunne oppstå ved en felles valuta uten en felles skattepolitikk.

Eurobarometeret viser at det nettopp er økonomi som er det viktigste for velgerne foran dette valget, så her har EU en jobb å gjøre med å bygge tillit.

Migrasjon er derimot på vikende front på innbyggernes liste over hva som er viktigst for dem. EU har sakte, men sikkert greid å få kontroll på flyktningstrømmen, og med det vist at dette er et område som må balanseres mellom nasjonalt og europeisk nivå.

Sett utenfra kan det virke som om EU selv har gått bort fra å fokusere på identitet og tettere integrering, og over til å fokusere på politiske saker.

To andre områder hvor EU har vist muskler, er klima og personvern. Klima er i motsetning til migrasjon blitt viktigere og viktigere for velgerne, og her har EU vist at politikk på europeisk nivå kan monne bedre enn den nasjonale. Ifølge meningsmålingene vil grønne partier gjøre det godt i dette parlamentsvalget.

Også personvernloven GDPR har vakt oppsikt internasjonalt. Selv om denne loven delvis fremstår som nitidig og byråkratisk, er det å regulere de store tech-selskapene og forstå balansen mellom individet og det nye, digitale markedet, en av vår tids store utfordringer. I et marked som er globalt, har EU her vist muskler blant annet overfor USA, som har hatt en mye slappere tilnærming enn Europa. Nå er amerikanerne i ferd med å måtte regulere mer.  

Sett utenfra kan det virke som om EU selv har gått bort fra å fokusere på identitet og tettere integrering, og over til å fokusere på politiske saker. Vi hører oftere om EU i sakene nevnt ovenfor enn om Europa-dagen eller at vi trenger en europeisk superstat.

I stedet snakker man, som Sten Inge Jørgensen skriver i denne ukens Morgenbladet, om at EU kan fungere som en ekstra «muskel» for nasjonalstatene i en verden som ikke bare er globalisert, men til tider truende.

Samtidig har til og med høyrepopulistene sluttet å snakke om å melde seg ut. Aftenpostens Øystein K. Langberg viser her til en undersøkelse fra European Council of Foreign Relations, hvor det i Brexit-året 2016 var 15 høyrepopulistiske partier som gikk inn for utmelding. Før årets EU-valg har det vært tyst om dette, bortsett fra i Storbritannia. Blant dem som har snudd, er Le Pens Nasjonal Front og Sverigedemokratarna.

Et EU som snakker mer om å levere på politiske saker og mindre om et abstrakt fellesskap, er mer spiselig for de fleste av oss. Selv om frokostmøtene og avisspaltene her i Norge fortsetter i den samme tralten, er verdt å merke seg at ute i Europa er ting i ferd med å snu.

Slik det ser ut nå, kan det virke som om EU er på en oppsvingsbølge.