Skråblikk

Evangeliet i kakeboksen

Julens budskap er i kakeboksen, fikk vi høre i julegudstjenesten på NRK julaften. Men hvor er den introverte kaken, spør Ivar Staurseth. (Skjermdump: NRK.no)

Julens budskap er å finne blant goro, pepperkaker og fattigmann, skal vi tro gudstjenesten på NRK 1 i går. Men hvor er den introverte julekaken?

Den norske kirke strever med å være relevante. En gang var presten, sammen med lensmann og lærer, en autoritet i bygden. De hadde mer forstand enn de fleste. I dag er politifolk delaktig i hasjimport, og læreren er opptatt av læringsstrategier og digitale kompetansemål.

Kirken er et møbel som er puffet bort i en krok for spesielt interesserte. Møbelet skal ikke synes for andre enn de som aktivt besøker det bak skjermbrettet. Til og med den tradisjonelle skolegudstjenesten er omstridt.

Gud elsker goromennesker

Derfor skvatt jeg da jeg passerte fjernsynet i går og så noe så sjelden som en prest på TV.

– Pepperhjertet, sa presten. Han sto og viftet med en julekake.

– Pepperhjertet er en påminnelse om julens innerste mening. Gud kom til oss alle fordi han elsker alle slags mennesker – fattigmenn og goromennesker!

Denne kaketeologien var så ukjent at jeg måtte åpne PC-en og se det hele fra start. I takt med at kirken blir mindre relevant, tar den nye grep for å virke interessant. I Lade kirke i Trondheim har de tatt frem kakeboksene.

Evangeliet er fint

Prekenen begynner upåklagelig. Sogneprest Jan Asbjørn Sagen i Lade kirke er entusiastisk og får salen med seg. Det varmer et konservativt hjerte at han har ruslet opp på den opphøyde prekestolen. Det skjer ikke så ofte.

Presten gjør «bysse-bysse»-bevegelser med hånden, og spør om noen i salen har holdt en baby noen gang. Dumt spørsmål. Det kryr av barnefamilier i salen. Jesus var en slik unge, og etter fødselen i stallen måtte Maria og Josef ta seg av den lille i kummerlige og fattige kår.

Om man tror eller ei: Det er noe fint ved evangeliets fortelling om gudesønnen som ble født i de lavere lag, vokste opp og gikk blant tollere, syndere og horer, gjorde opprør og ble pint under Pontius Pilatus.

Og om man mener kristendommens kulturelle innflytelse kommer heldig eller uheldig ut: Den ville nok vært mer uheldig hvis Jesus ble født på et slott, svøpt i gull (vismennene og gavene deres trenger vi ikke dvele ved) og var en fysak som hengte andre på korset.

Hyrder på skråplanet

Fullt så polemisk er ikke presten. At beretningen om den kummerlige barselavdelingen gnis inn for ørtende gang, med barnslige eksempler, skyldes at nye generasjoner kommer til. Julegudstjenester er fulle av utålmodige unger som gleder seg til julepakkene.

– Først gikk gjeterne, ungdommer med dårlig rykte og lønn, fortsetter presten på prekestolen.

Siden Minervas kjernelesere av kirkestoff nok holder seg til bibeloversettelsen fra 1930: Presten snakker om hyrdene som passet sin hjord. At det var underbetalt ungdom på skråplanet visste jeg ikke noe om. Her kunne Lukas vært mer gravende og tabloid.

– Også til våre goroliv kom Jesus

Så er det tid for julekaker der oppe på prekestolen:

– Vi kikker i kakeboksen og ser at budskapet er for alle Gud har glede i. Se her. Her er fattigmannen, sier presten og løfter kaken i været.

Denne julekaken har et vanskelig liv. For se, det er et tomrom inni den. Denne kaken har mange fellestrekk med oss selv, for det er lett å se hva vi mangler når vi sammenligner oss med andre. Men se, det er forkynt oss en stor glede: Vi kan være denne julekaken og likevel være elsket av Gud.

– Goromenneskene! Goromenneskene feirer en pimpet og pyntet jul. De er opptatt av det ytre.

En ny kake løftes opp, og den skal symbolisere folk som bare er opptatt av det ytre, som goroen. Men, som vi vet: Goroen går lett i stykker. Fasader og overfladiske liv kan knuses. Selv lurer jeg på om presten har en reservegoro der oppe, sånn i tilfelle han skulle ødelegge den han vifter med.

– Men også til våre goroliv kom Jesus.

Life of Brian

Så er vi kommet til pepperkakene:

– Pepperhjertet! Nå kan vi se på oss selv og hverandre med Guds blikk. Vi lager hjerter med fingrene våre. Slik!

Med to hender fletter presten en hjerteform foran ansiktet. Det er skoleflinke, eller rettere sagt kirkeflinke, mennesker på benkeradene. Så godt som alle gjør fingerbevegelser.

Jeg får umiddelbare assosiasjoner til Brian i Life of Brian. Når han tilfeldigvis løfter en sko i været, er flokken sikker på at det er et tegn. De tar alle av seg en sko og går halvveis barbent med skoen i været. I Lade kirke er det hjerter. Pepperhjerter.

– Til ære for faderen og sønnen og den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.

Fattigmannen er en kapitalist.

Prekenen er over og resten av gudstjenesten går normalt. Denne gudstjenesteanmelderen vil gi terningkast 3.

Det som trekker ned, er de misforståtte klisjeene. Julekaken fattigmann er langt fra noen fattig kake. Det er en privilegert julekake, som fikk sitt navn fordi den inneholder fryktelig mange ingredienser som en gang i tiden var veldig dyre.

Fattigmannen er en kapitalist som unytter sine bakere, akkurat som goroen.

Savner introvert julekake

Det positive er oppfinnsomheten og den teologiske nyvinningen. Tenk at julens budskap er å finne i julekakene! Tenk at Gud er tilstede i våre kakebokser! Halleluja!

Gudstjenesten var også befriende fri for mørkemenn av alle slag – både de som misliker homoer, men også pietistene som misliker høyreorienterte folk som er for oljeboring, skattelettelser, restriktiv innvandring og appelsiner fra Israel. I kakeboksen er det plass til alle.

Men én julekake glimrer med sitt fravær. Den introverte julekaken, gjerne en kvadratisk og grå kake. De hjerte-bevegelsene som presten manet til, ble jeg flau av allerede på SFO.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden