Forsiden

Evner Vesten å bruke makt rasjonelt?

Få av dagens konflikter kan løses med militære midler alene. Likevel har vi organisert oss slik at de som planlegger krigen, har liten mulighet til å koordinere de virkemidlene som skal vinne krigen.

Få av dagens konflikter kan løses med militære midler alene. Likevel har vi organisert oss slik at de som planlegger krigen, har liten mulighet til å koordinere de virkemidlene som skal vinne krigen.

For noen måneder siden skrev Dagbladets John Olav Egeland en kommentarartikkel om utviklingen i Afghanistan, der han konkluderte med at «selv ikke den mest optimistiske general tror lenger at krigen i Afghanistan kan vinnes militært». Det bekymringsfulle med et slikt utsagn er ikke først og fremst at det uttrykker en notorisk vrangforestilling og en sterk undervurdering av de generalene som har ledet operasjonene i Afghanistan – hvorav ingen på noe tidspunkt har hevdet at krigen kan vinnes militært. Det bekymringsfulle er at så mange i Norge og andre vestlige samfunn ikke later til å ha oppfattet hva de samme generalene faktisk har sagt, nemlig at denne type konflikt aldri vinnes med militære midler alene. Den vinnes ved en kombinert innsats av sivile og militære makt- og påvirkningsmidler, der det er de sivile virkemidlene som skal skape avgjørelsen.

Her vil nok mange i det politiske miljø protestere og si at det har vi så absolutt både oppfattet og tatt konsekvensen av. Men når vi nå forlater et Afghanistan som vel er betydelig mindre stabilt enn intensjonen opprinnelig var, er det likevel grunn til å spørre seg om vi faktisk har forstått hva det innebærer å skulle vinne vår tids væpnede konflikter. Av dette følger igjen det større og mer generelle spørsmål, nemlig om Vestens liberale demokratier evner å bruke makt rasjonelt – ikke bare militærmakt, men hele det register av makt- og påvirkningsmidler som en stat eller koalisjon av stater har til rådighet. Har vi kort sagt både den innsikten, den viljen og de institusjonene som kreves for å utvikle og gjennomføre samlede strategier for bruk av makt, når maktbruk fremstår som uunngåelig?  

Krigene etter den kalde krigen

Gjennom nesten hele forrige århundre levde Europa med et krigsparadigme der krig var ensbetydende med en eksistensiell kamp mellom uforenlige politiske og økonomiske systemer. De krigførende land mobiliserte alle sine menneskelige og materielle ressurser i kraftprøver der stater og imperier gikk under hvis de tapte, og der selv seierherren kunne sitte ruinert tilbake når våpnene til slutt tiet. To ganger i løpet av 30 år skjedde dette. Deretter levde vi i nye 40 år med muligheten for en apokalyptisk tredje verdenskrig hengende over oss. I løpet av denne perioden vokste det frem en hel vitenskap som tok sikte på å forstå krigen i dens totale form – først og fremst med sikte på å avskrekke den. Krigen ble i dette paradigmet nærmest en abstraksjon, en teoretisk mulighet som ingen innerst inne helt kunne forestille seg. Militære styrker var derfor noe man nærmest utelukkende holdt seg med for at de ikke skulle brukes.

Med Sovjetunionens oppløsning og slutten på den kalde krigen endret dette seg dramatisk. I stedet for det 20. århundres totale kriger har det vokst frem andre former for konflikt, både konvensjonelle og såkalt asymmetriske. Konvensjonell væpnet konflikt mellom stater kan forekomme, men nå i en mer begrenset form enn den vi kjenner fra tidligere. De asymmetriske konfliktene er væpnede konflikter hvor den ene part ikke er en stat, men derimot en opprørsbevegelse, en terroristorganisasjon, et kriminelt nettverk eller en annen ikke-statlig aktør[1]. Militærmakt anvendes med andre ord gradert – ikke for å erobre og utslette andre nasjoner, men som brekkstang i et tvangsdiplomati som også omfatter andre maktmidler. Maktbruken skal understreke alvoret i et politisk krav, tvinge en politisk aktør til å endre kurs i et omstridt spørsmål eller på annen måte påvirke den storpolitiske agenda.

Militære maktmidler har med andre ord gjeninntatt sin plass i den politiske verktøykasse som et instrument som faktisk brukes. Av dette følger behovet for å forstå væpnede konflikters natur og vesen i deres moderne form – hva som utløser dem og hvordan de forløper. Gitt at militære styrker ikke lenger ene og alene skal avskrekke krig, men tidvis vil måtte brukes – hva er militærmaktens muligheter og begrensninger som verktøy betraktet? Dette krever i dagens verden en annen type innsikt enn den vi ervervet under den kalde krigen. Når NATO i løpet av de nærmeste par år forlater Afghanistan, vil Vesten ha opparbeidet henimot 25 års erfaring med væpnede konflikter av moderne type. Gulfkrigen i 1991, konfliktene på Balkan utover på 90-tallet, Afghanistan fra 2001, Irak fra 2003 og Libya i 2011 representerer i sum en betydelig erfaringsbank som kan analyseres for dette formål.

Spørsmålet som søkes besvart i denne artikkelen er om vi i Vesten etter hvert har tilegnet oss denne innsikten og greier å omsette den i praktisk politikk. Formår de liberale vestlige demokratier – spesielt her i Europa – å bruke makt på en rasjonell måte ut fra vår tids forutsetninger? Da tenkes det ikke bare på militærmakt, men også på de andre makt- og påvirkningsmidler vi råder over, og hvordan de kan orkestreres. Et nyttig utgangspunkt er da å minne om noen grunnleggende begreper innenfor strategi og strategisk tenkning.

Det utvidete strategibegrepet

Militær strategi er per definisjon kunsten å anvende militære midler for å fremme en stats politiske mål og interesser. Men etter som stater også har andre maktmidler enn de militære – for eksempel økonomiske – må det kunne formuleres strategier også for bruken av disse. Det kan åpenbart lages en strategi for bruk av økonomisk styrke som tvangsmiddel overfor en annen stat. En tredje hovedkategori er alle former for ikke-fysisk makt. De kan samles under overskriften psykologiske maktmidler, der det mest typiske i vår tid er mediene. Psykologisk påvirkning – propaganda, om man vil – har lenge vært et støttetiltak for mer tradisjonell maktbruk. Men gitt medienes innflytelse i moderne samfunn må dette i dag regnes som et eget maktmiddel. Ikke i den forstand at mediene er under kontroll av staten på lik linje med militærmakten, men i den forstand at strategisk kommunikasjon – statens fremstilling av og begrunnelse for sin handlemåte – er en operasjonslinje i seg selv.

Hvis det kan etableres strategier for bruk av hvert enkelt av disse virkemidlene må det selvsagt også være mulig å etablere en strategi for deres felles bruk – altså en strategi for strategiene, eller en langsiktig koordinering av alle statens makt- og påvirkningsmidler for å understøtte et politisk formål. Det er dette den britiske militærhistoriker Basil Liddell-Hart i sin tid kalte ‘grand strategy’, og som vi på norsk kan kalle nasjonal strategi. En utfordring ved formulering og gjennomføring av strategi på nasjonalt nivå er med andre ord at det krever harmonisering av politikken på flere samfunnsområder. Det er ikke uten videre enkelt i vestlige demokratier, særlig ikke land med en sterk tradisjon for autonomi i de ulike deler av statsforvaltningen – som for eksempel Norge. En annen utfordring er at strategi også forutsetter langsiktighet. Hensynet til hva som er fordelaktig eller populært på kort sikt må være underordnet det som er rasjonelt på lang sikt. Her finner vi mye av forklaringen på hvorfor våre politikere ikke alltid handler like strategisk, på tross av at strategi er et av de mest benyttede moteord i det politiske vokabular. Det ville forutsette at de ga avkall på den muligheten for utspill og markeringer i tråd med øyeblikkets politiske agenda som er mye av moderne politikks vesen.

Militærmaktens roller i vår tid

Utgangspunktet for disse betraktningene var at en ny innbyrdes, eksistensiell krig på det europeiske kontinent kan avskrives som realistisk mulighet. Det skyldes en rekke forhold, hvorav det viktigste er den politiske og økonomiske integrasjon av de europeiske land. Den har skapt en gjensidig avhengighet landene imellom som er så sterk at de i dag for eksempel ser seg nødt til å garantere for hverandres gjeld av ren og skjær egeninteresse. Disse gjensidige økonomiske avhengighetene sier mye om irrasjonaliteten ved å gå til krig mot hverandre, med de langt verre konsekvenser det ville ha.

Men også andre faktorer bidrar til fraværet av total krig som tenkelig politisk handlemåte – så som atomvåpnenes eksistens, de totalitære ideologienes fall og sosio-kulturelle endringer i de europeiske samfunn når det gjelder selve synet på krig og krigens legitimitet. Usikkerheten i denne forbindelse knytter seg i dag bare til Russland, som antagelig er det eneste land i Europa som i kraft av både sin militære styrke, sine økonomiske ressurser, sin historie og sin politiske kultur kan tenkes å bruke makt mot sine europeiske naboer under gitte omstendigheter. Ikke for å erobre resten av det europeiske kontinent, slik vi fryktet under den kalde krigen, men for å sikre det landet oppfatter som sine vitale og legitime interesser. Som Georgia-krigen i 2008 minnet oss om, viker ikke Russland tilbake for å bruke makt dersom stridsspørsmålet oppfattes som tilstrekkelig viktig og risikoen som tilstrekkelig lav. Det er også årsaken til at de fleste europeiske land – spesielt landene på Russlands periferi – fortsatt ser avskrekking av et slikt scenario som det viktigste målet for sin forsvarspolitikk og styrende for utformingen av sine forsvar.

Når de vestlige land – i form av NATO-alliansen eller i andre formater – derimot faktisk bruker militærmakt, er det overfor stater utenfor det europeiske kjerneområdet. I praksis har det vært der makthavere i andre land har utvist en politisk adferd som det internasjonale samfunn ikke har kunnet akseptere, enten i forhold til omverdenen eller overfor sin egen befolkning. Saddam Hussein i Irak, Milosevic i Serbia, Taliban i Afghanistan, Gadhafi i Libya – alle greide å provosere verdenssamfunnet til å gripe inn, enten for å gjenopprette internasjonalt anerkjente grenser, stanse internasjonal terrorisme eller hindre massemord og etnisk rensing.

Det reelle – om ikke alltid det uttalte – målet i disse konfliktene har vært å få til et regimeskifte, fordi det har dreid seg om herskere uten hverken legitimitet i utgangspunktet eller vilje til å endre politisk kurs. For å greie dette har det vært nødvendig å påføre dem et større eller mindre militært nederlag, enten direkte som i Irak, eller ved støtte til en opprørsbevegelse som i Afghanistan[2] og Libya. Stort sett har det lyktes etter en konvensjonell krig som har vart fra noen dager i Irak til noen måneder i Libya. Hver gang har det vært den vestlige koalisjonens overlegne materiell, organisasjon og trening som har avgjort saken, også når motstanderne har hatt relativt moderne utstyr og på papiret har vært betydelige militærmakter. Det er derfor liten tvil om at Vesten med USA i spissen fortsatt har militær kapasitet til å fremtvinge regimeskifter andre steder i verden når de anser det som nødvendig.

Ulempen er imidlertid at slike counter-regime (CORE) operasjoner ikke i seg selv kan skape bedre og mer stabile politiske forhold til erstatning for det regimet som er fjernet. Svært ofte har forholdene i vedkommende land vært slik at når en despotisk statsleder har falt er det oppstått et maktvakuum der ulike politiske, etniske, religiøse eller andre grupperinger kjemper om makten – ofte med våpen, og ofte med metoder som ikke står noe tilbake for forgjengerens i brutalitet. Fordi vi i Vesten historisk har ment at det å fjerne et regime også medfører en forpliktelse til å støtte gjenoppbyggingen av et annet og bedre, er vi blitt involvert i til dels langvarige counter-insurgency (COIN) kampanjer i forlengelsen av den operasjonen som veltet det opprinnelige styret.

COIN-operasjonene har imidlertid vist seg langt vanskeligere å vinne. Ikke bare på grunn av sin varighet, men også fordi de krever andre og mer sammensatte strategier der det inngår både sivile og militære virkemidler. I tillegg har de militære COIN-operasjonene en grunnleggende annen karakter enn CORE-operasjonene. CORE-operasjoner er normalt høyintensive, de føres med en konvensjonell regjeringsstyrke som motstander og en eventuell opprørsbevegelse som alliert, og de har vært avgjort relativt raskt med militærmakt som det dominerende maktmiddel i strategien. COIN-operasjoner er derimot lavintensive, føres med en nyoppstilt og ofte vaklevoren regjeringshær som alliert og en opprørsbevegelse som fiende. Dette er konflikter som inneholder elementer av både tvangsmakt og nasjonsbygging – av militær innsats for å skape nødvendig sikkerhet for at vi med sivile virkemidler skal kunne skape både stabile politiske institusjoner og materiell fremgang. Det krever igjen blandede sivil-militære strategier der alle typer virkemiddel ideelt sett samordnes i en felles plan og under en felles ledelse.

Vi har med andre ord å gjøre med to nærmest diametralt motsatte former for bruk av makt, der det likevel er en sammenheng på den måten at dersom man velger å gå inn på en CORE-operasjon må man regne med at man også pådrar seg en COIN-operasjon i fortsettelsen. Det er denne dyrekjøpte erfaring gjennom snart 20 år som har ført til at terskelen for vestlig intervensjon overfor selv en så velkvalifisert kandidat som Syrias al-Assad etter hvert er blitt meget høy. Så vel politiske som militære ledere i vestlige land vet at uansett hvor høyt medier og velmenende organisasjoner roper på intervensjon for å stanse folkemord og undertrykkelse det ene øyeblikk, vil de rope like høyt om at ‘denne krigen kan ikke vinnes’ 4-5 år inn i en påfølgende COIN-operasjon – en operasjon som det nøkternt vurdert kanskje vil kreve 20 år å vinne ut fra hva som definerer seier i en slik konflikt.

Det er i krysspresset fra disse motsatt rettede hensyn at regjeringene må ta beslutningen om de skal eller ikke skal involvere seg militært utenfor den vestlige alliansens kjerneområde. Vi er, som forsvarsministeren i et ledende NATO-land uttrykte det på et ministermøte i alliansen for noen år siden, ‘damned if we do and damned if we don’t’. Dette minner oss om at strategi også handler om de lange linjer i historien, slik det fremgår av den greske historikeren Thukydides’ innledning til hans store verk om Peloponneserkrigen mellom Sparta og Aten på 400-tallet før Kristus: «Krigens årsak var Athens fremgang og den bekymring dette skapte i Sparta». I dag, to og et halvt tusen år senere, ser vi at de vestlige samfunns beslutning om å bruke makt skjer ut fra nøyaktig samme slags logikk – ikke drevet av troen på hva de kan tjene på å gjøre det, men snarere av frykten for konsekvensene ved ikke å gjøre det.

Militærmaktens muligheter og begrensninger

Når det derfor fra tid til annen har vært mulig å skape enighet mellom de vestlige land om å gripe inn militært, ha det skjedd med betydelige reservasjoner, og vanligvis med sterke begrensninger på maktbrukens art og omfang. Maktbruk er alltid politisk kontroversielt, effekten bestrides fra flere hold, legitimiteten trekkes i tvil uansett resultat og de uunngåelige konsekvenser i form av tapte liv og materielle ødeleggelser trekkes frem. Konsekvensen av dette har ofte vært beslutninger der man holder fast ved at bruk av makt er nødvendig – men der maktbruken skal begrenses så mye som mulig, kanskje helst til en ren luftkampanje. Men konsekvensen av denne type tankegang blir ofte det motsatte av intensjonen, fordi begrensningene frarøver maktbruken dens mulighet for å virke etter sin forutsetning. Når forbehold og reservasjoner slår ut i engasjementsregler som er så strenge at marginene ikke en gang tillater at legitime mål ødelegges i nødvendig omfang, skapes det ingen avgjørelse. I stedet får vi langtrukne operasjoner der ambisjonen om å spare liv og minimalisere ødeleggelsene resulterer i det motsatte: Liv går uansett tapt og materielle verdier ødelegges, og disse tapene akkumuleres til et betydelig omfang etter hvert som avgjørelsen uteblir. Dermed oppnås ikke den politiske hensikten som i utgangspunktet skulle rettferdiggjøre tapene – selv ikke når de etter hvert blir like store og større enn opprinnelig forutsatt.

Kosovo-konflikten i 1999 er i så måte et tjenlig eksempel. Her førte NATOs beslutning om en ren luftoperasjon mot den serbiske hæren i Kosovo til at Milosevic relativt enkelt kunne foreta en tilpasning av sin egen strategi. Fordi det ikke forelå noen trussel om en bakkeoffensiv fra NATO kunne den serbiske hærens tunge materiell, som stridsvogner, artilleriskyts og andre ‘high value targets’, spres ut og gjemmes i fabrikkbygninger, låver, under broer og lignende. Slikt materiell er dessuten ikke særlig egnet til å massakrere eller fordrive en sivilbefolkning med. I stedet kunne den etniske rensingen overlates til bander av halvmilitære serbiske ekstremister, som uansett ikke utgjorde noe egnet mål for luftmakt. Det tok derfor hele 79 dager med intens bombing av helt andre mål inne i Serbia, før Milosevic måtte gi opp – en periode hvor det hele tiden pågikk omfattende overgrep mot den albanske befolkningen i Kosovo. Hadde døren derimot vært holdt åpen fra NATOs side med tanke på en mulig bakkeoperasjon, hadde Milosevic ikke kunnet spre hærstyrkene sine utover hele Kosovo for å skjerme dem mot angrep fra luften.  Han hadde måttet holde dem samlet og gruppert for å møte en bakkeoffensiv. Det kunne ha tvunget Serbia i kne raskere – ikke ved at en bakkeoffensiv faktisk ble gjennomført, men fordi en slik gruppering hadde gjort de serbiske styrkene sårbare for NATOs overlegne luftmakt. En utradering av store deler av Serbias hær fra luften, uten noen form for effektiv motstand, hadde hverken Milosevic eller generalene i Beograd kunnet sitte og se på.

Det vesentlige poeng er med andre ord at militære maktmidler er komplementære av natur – de utfyller hverandre, og må disponeres deretter. Det er bare når motstanderen stilles overfor en trussel som ikke tillater ham å tilpasse seg huller i trusselspekteret at militærmakt virker effektivt. Når de vestlige lands politikere meget motvillig tar i bruk makt må de ha dette klart for seg, ellers kan resultatet bli det motsatte av hva som var intensjonen.    

Analyserer vi de siste par tiårenes konflikter nærmere, ser vi at de også sier noe viktig om hva slags politiske mål militærmakt brukes til å realisere i vår tid, når det først ikke er noen vei utenom. Historisk sett, under forrige århundres totale kriger, hadde militærmakten den offensive og dominerende strategiske rolle. Det var de militære virkemidlene som mer enn noe annet skulle skape det politiske resultat – en betingelsesløs overgivelse, der seierherren ensidig kunne diktere fredsbetingelsene. Det er en påfallende forskjell på dette og militærmaktens rolle i vår tid, hvor den i stigende grad har fått en defensiv og sekundær strategisk rolle. Maktbrukens hensikt er negativt definert, i stedet for å oppnå noe skal den forhindre noe. Kosovo-krigens hensikt var ikke å oppnå en militær seier som satte vestmaktene i stand til å diktere Serbia en politisk løsning. Hensikten var å gripe inn overfor massemord og etnisk rensing for å markere hva som i hvert fall ikke var løsningen, og derved markere yttergrensene for det handlingsrommet hvor andre makt- og påvirkningsmidler kunne brukes for å få Milosevic dit man ønsket. Tilsvarende var hensikten i Libya ikke å bestemme den endelige løsning ved makt alene, men å gripe inn for å hindre at Gadhafi påtvang libyerne sin løsning før opprørsbevegelsen greide å skape sin. I Afghanistan er det som nevnt innledningsvis ingen med innsikt som noensinne har trodd at krigen kan eller skal vinnes militært. Militærmaktens rolle er å forhindre at Taliban skyter seg tilbake til makten før den vestlige koalisjonen med sivile innsatsmidler greier å skape en noenlunde fungerende stat med tilslutning fra det store flertall av afghanere. Militære maktmidler brukes altså stadig oftere komplementært til andre makt- og påvirkningsmidler. Dette fører nødvendigvis til at betydningen og relevansen av ren militær strategi reduseres, mens betydningen av sammensatte eller blandede strategier av den type vi har kalt ‘grand strategy’ øker både nasjonalt og på koalisjonsnivå.

Konklusjon

Dette innebærer at Vesten og kanskje særlig de europeiske land har to hovedutfordringer ved utformingen av rasjonelle strategier for væpnede konflikter i fremtiden. For det første er det den avtagende aksept i Vesten for bruk av militærmakt generelt – det vi kan kalle maktens reduserte subjektive anvendelighet. Altså de historiske og kulturelt betingede holdninger til legitimiteten i bruk av makt, og hvilke menneskelige og økonomiske omkostninger vi er villige til å bære for å påvirke politiske forhold i verden rundt oss. Ganske særlig gjelder det i forhold til langdryge COIN-operasjoner der årene går uten at en avgjørelse synes å komme nærmere. Når vi nå forlater Afghanistan etter drøyt 10 års innsats, er det liten tvil om at vi etterlater oss et langt mindre stabilisert samfunn enn det som var intensjonen. Men krigstrettheten i mange vestlige land gjør at politikerne ikke lenger ser det som mulig eller formålstjenlig å fortsette innsatsen. Dette på tross av at vi allerede fra starten burde ha sett at 10 år i en slik sammenheng er meget kort tid, tatt i betraktning Afghanistans utgangspunkt både økonomisk og politisk[3].

Vi har tilsynelatende også lett for å glemme at dersom vi ikke kan eller vil ta den kostnaden en slik operasjon har, vil det måtte få en konsekvens for noe annet. I tilfellet Afghanistan hadde det i 2001 vært to alternativer til den kurs som ble valgt. Vi kunne latt Taliban bli sittende med makten, og dermed latt Al Qaeda fortsette å bruke landet som base og oppmarsjområde for nye groteske terroranslag rundt om i verden – potensielt også her i vårt eget land. Eller vi kunne fjernet Taliban slik det ble gjort, men så reist hjem igjen med beskjed til afghanerne om at det dessverre vil bli for dyrt og for brysomt å hjelpe dem med å bygge opp et fungerende samfunn. I stedet kunne de fortsette å slå hverandre i hjel omtrent slik de var vant til – vel å merke så lenge de ikke lot Taliban og dermed Al Qaeda komme tilbake. I så fall ville vi også måtte komme tilbake og fordrive dem en gang til. Begge de handlemåtene som er alternativet til den vi valgte er med andre ord enten suicidale, uetiske eller begge deler. Men dersom vi på tross av det ikke er villige til å ta på oss det ansvaret og betale den prisen som kan følge med å fjerne et regime, er den logiske konsekvens at vi heller ikke må intervenere i utgangspunktet. Da er alternativet at slike regimer heller får fortsette å myrde eller terrorisere både sine egne og andre lands borgere – inklusive oss her i Norge, i verste fall.

Den andre hovedutfordringen følger av militærmaktens avtagende objektive anvendelighet, i hvert fall som det eneste eller helt dominerende maktmiddel. Dette er det riktignok stor forståelse og aksept for i teorien. Det er tilstrekkelig å vise til den såkalte ‘comprehensive approach’-strategien i Afghanistan, som på papiret skal forene de tre operasjonslinjene sikkerhet, institusjonsbygging og økonomisk utvikling. Dette forutsetter en koordinert innsats av militære styrker for å skape sikkerhet, mens ulike former for sivil bistand skal sørge for både å skape økonomisk vekst og bygge noenlunde velfungerende politiske og administrative institusjoner. Skal det lykkes å gjennomføre noe så vidt komplisert, trengs det imidlertid et ledelsesapparat tilpasset oppgaven. Da må det være et felles hovedkvarter med en øverste sjef som kan dirigere både sivile og militære ressurser i tid og rom innenfor hele operasjonsområdet. Dette hverken må eller bør være et rent militært hovedkvarter, selv om det nok med fordel kunne organiseres og drives etter militære stabsprinsipper.

Noe slikt er i dag en ren utopi, ikke bare for koalisjonen som helhet, men også på nasjonalt nivå i det enkelte bidragsytende land. Det gjøres snarere til et prinsipielt og ideologisk poeng at sivil og militær innsats skal holdes adskilt, spesielt fra de humanitære organisasjonenes (NGOenes) side. Det har NGOene en begrunnelse for som må respekteres, knyttet til at de ikke vil være part i en konflikt. Men når staten først gjør noe så alvorlig som å involvere seg i en krig, er en slik reservasjon lite rasjonell. Da blir nødvendigvis konsekvensen at vi må skille skarpere mellom humanitær hjelp og bistand. NGOene må kunne fortsette å drive sin humanitære virksomhet for egen regning og risiko. Staten, derimot, er part i en væpnet konflikt med menneskeliv og store verdier som innsats, hvor det åpenbart er fullstendig selvmotsigende å motarbeide seg selv ved å ta slike hensyn. For staten må da ressursene i stedet kanaliseres gjennom statlige eller kommersielle aktører som både kan og vil la seg integrere i en samlet strategi, side om side med militærmakten.

Selv en slik erkjennelse vil likevel ikke være tilstrekkelig, så lenge Vesten mangler de nødvendige institusjoner for å utforme og lede gjennomføringen av slike helhetlige strategier. Der vi på militær side har etablerte og velfungerende kommandostrukturer finnes det ingen tilsvarende institusjoner hverken nasjonalt eller internasjonalt som kan forestå nødvendig samordning i tid og rom av alle virkemidler innenfor et operasjonsområde – sivile som militære. Men hvis strategi dreier seg nettopp om koordinering av alle typer innsats er dette en kritisk svakhet, fordi, som vi vet fra den militære sfære, «unity of effort requires unity of command». Der det mangler en enhetlig ledelse går effekten av et strategisk foretagende dramatisk ned. Dersom vi skulle lage en ren militær analogi til det internasjonale samfunns ledelse av slike operasjoner i dag, kunne det være å tenke seg invasjonen i Normandie i 1944 gjennomført som to parallelle men separate operasjoner, en amerikansk og en britisk. De fleste vil antagelig kunne tenke seg hvilken effekt det hadde hatt. Dette illustrerer at dagens nokså kaotiske måte å lede denne type operasjoner på ikke betyr at de er uten mulighet for å lykkes. Men det betyr at sannsynligheten for å greie det synker, mens varigheten og kostnadene stiger.

Det er liten grunn til å tvile på at Vesten også i fremtiden vil stå overfor situasjoner ute i verden der både fornuft og samvittighet tilsier at vi bør gripe inn militært. USA og Europa vil antagelig også ha ressurser og evne til fortsatt å påvirke globale politiske forhold i større grad enn noen annen konstellasjon av nasjoner. Spørsmålet er om de vestlige liberale demokratier vil evne å bruke denne makten rasjonelt og derfor effektivt. Det forutsetter en forståelse på politisk nivå av militærmaktens begrensninger så vel som dens muligheter, og av dens kobling til andre makt- og påvirkningsmidler. Militære maktmidler må brukes komplementært til hverandre for å være effektive, mens militærmakt samlet må brukes komplementært til andre tvangs- og påvirkningsmidler innenfor rammen av en samlet ‘grand strategy’ for å nå overordnede politiske mål. Det betyr at dersom vi opplyser omverdenen om hvilke militære midler vi i en gitt konflikt ikke har tenkt å benytte, eller i god tid forteller når vi kommer til å trekke oss ut igjen, reduserer vi drastisk vår egen mulighet for å vinne. Den militære betydningen av å holde motstanderen i uvisshet om slike forhold må derfor veies opp mot det politiske behovet for offentlighet rundt denne type beslutninger. Da nytter det ikke bare å si at politiske hensyn må gå foran militære, så lenge dette i seg selv reduserer muligheten for å nå de politiske mål militærmakten tjener.

Hvis vestlige regjeringer først bestemmer seg for å bruke makt, må vi dernest akseptere at maktbruken uansett har en menneskelig og økonomisk kostnad. Halvhjertet og derfor ineffektiv innsats av militærmakt med en humanitær begrunnelse er antagelig den minst forsvarlige strategi vi kan ha både politisk og humanitært. Spørsmålet er derfor ikke om tap kan unngås, men derimot hvor store de antagelig vil bli og om de i så fall står i rimelig forhold til det politiske onde som skal forhindres eller fordrives. I dette inngår også behovet for å skape en bedre forståelse enn i dag av tidsperspektivet ved spesielt asymmetriske konflikter. Dersom utgangspunktet er tilstrekkelig vanskelig, som i Afghanistan, er hverken 10 eller 20 år lang tid i en slik sammenheng.  Hvorvidt dette likevel er for lenge, må avveies mot hvilke interesser som står på spill, og hvor viktige disse er. Og endelig – våre politikere må ha frimodighet til å fremføre resonnementer av denne typen nøkternt og uten omsvøp i offentligheten. Når politikere i dag uttaler seg om disse spørsmålene, skjer det ofte på en måte som delvis røper en slags dårlig samvittighet for i det hele tatt å gripe til militærmakt, og delvis en stor usikkerhet i omgang med maktbrukens logikk når beslutningen skal begrunnes på en tillitvekkende måte. ‘Eg likar ikkje bomber’ er ingen god formulering når en regjering har bestemt seg for å sette hardt mot hardt, og skal overbevise opinionen om at det er nødvendig. Her er det som rimelig kan være ofte forskjell på politikere fra henholdsvis stormakter og småstater. En konsekvens av utviklingen og en av de spesifikke utfordringene til småstatenes politiske ledere i vår tid er derfor kanskje at de må tilegne seg makt- og realpolitikkens tenkesett og språk i større grad enn de har vært nødt til under den kalde krigens enkle og selvforklarende forutsetninger.

Dersom de vestlige lands befolkninger skal være villige til å bære både de menneskelige og økonomiske byrder ved fremtidige væpnede konflikter, må de forstå og akseptere både hvorfor og hvordan det skal skje. Det er ikke noe urimelig krav, og gitt at våre politikere handler ansvarlig – som det er all grunn til å tro de vil gjøre – kan de med riktig kommunikasjon antagelig også få støtte i opinionen for bruk av makt, når det anses helt nødvendig. Men det betyr at det først og fremst er våre politiske ledere – de som har ansvaret for både å legge selve strategien og skape politisk oppslutning om den – som i fremtiden står overfor den største utfordringen.


[1] Det er denne egenskapen ved asymmetriske konflikter som utløser diskusjonen om de i det hele tatt kan kalles kriger i folkerettslig forstand.

[2] Dvs Nordalliansen i 2001

[3] Den tidligere britiske sjef for ISAF, general Sir David Richards (nå britisk forsvarssjef), uttalte i august 2008 at engasjementet i Afghanistan burde ha et tidsperspektiv på 40 år, og ble umiddelbart sterkt kritisert for dette politisk.

Fra forsiden