Ideer

Evolusjonsteori for en bedre verden

Finnes altruisme? Det er spørsmålet David Sloan Wilson stiller i sin bok med samme tittel. Selv mener han evolusjonsteori er avgjørende for å nå det altruistiske målet om å gjøre verden bedre.

Finnes altruisme? Det er spørsmålet David Sloan Wilson stiller i sin bok med samme tittel. Selv mener han evolusjonsteori er avgjørende for å nå det altruistiske målet om å gjøre verden bedre.

David Sloan Wilson
Finnes altruisme? Kultur, gener og andres velferd
Oversatt av Eivind Lilleskjæret, med innledning av Nina Witoszek
Cappelen Damm, 2015

Du risikerer livet ved å redde en annen fra å drukne. Du plukker opp en lommebok noen har mistet på gata og finner eieren. Du gir bort 10 prosent av inntekten din til veldedige formål. Altruisme, som i David Sloan Wilsons bok Finnes altruisme? blir definert som å bry seg om andres velferd som et mål i seg selv, er noe vi kan finne rundt oss hele tiden. Likevel er spørsmålet om altruisme finnes ikke ukontroversielt, og i både biologien og filosofen har flere argumentert for at det ikke er tilfelle. Wilson mener imidlertid at slike holdninger snart kan plasseres på samme hylle som det kopernikanske synet på solsystemet.

Handling og motivasjon
Boken forsøker å forklare hvordan uselvisk oppførsel har kunnet utvikle seg fra et evolusjonsperspektiv. I bokens første del forklarer Wilson gjennom en teori som kalles flernivåseleksjon hvordan altruisme har kunnet utvikle seg gjennom evolusjon. I den andre delen flytter han debatten over til den menneskelige, sosiale verden og ser på altruisme i kontekster som religion, økonomi og i hverdagslivet.

9788202485313Altruisme virker vanskelig å forklare som et produkt av evolusjon. Hvordan kan det finnes handlinger hvor man selv betaler prisen for andres velferd når naturlig utvalg belønner egenskaper som fører til at en selv overlever og formerer seg? Dersom jeg vil øke mine egne sjanser for overlevelse, virker det som en dårlig idé å risikere livet for å hjelpe noen andre. Hvis altruisme finnes, slik Wilson mener, hvordan har det kunnet utvikle seg?

Først er det viktig å ha klart for seg hva vi egentlig mener med altruisme. Wilson trekker et skille mellom altruistiske handlinger og altruistiske motivasjoner, og hevder at en altruistisk handling ikke nødvendigvis trenger å ha bakenforliggende altruistiske motivasjoner. Et eksempel kan være en person som jobber frivillig for en veldedig organisasjon og hjelper mange mennesker, men gjør det fordi det tar seg godt ut på CV-en, og gir muligheten til å reise og oppdage verden. Likevel kan det ikke være noen tvil om at mange mennesker har nytt godt av hjelpen. Som Wilson påpeker, spiller det ingen rolle om betalingen er via bankoverføring eller kontant så lenge man får den. Når vi snakker om altruisme er det handlingen og ikke de bakenforliggende motivene vi må vurdere.

Organiseringsmetode
Altruisme må forstås i sammenheng med funksjonell organisering av grupper. For å forklare hvordan altruisme har kunnet utvikle seg, holder det ikke bare å se på individets evne til å formere seg; vi må ta i betraktning hvordan grupper gjør det sammenlignet med hverandre. Ideen er som følger: Grupper med en funksjonell organisering som gagner gruppens medlemmer har bedre forutsetninger enn grupper som mangler en slik organisering. Noe er funksjonelt organisert når delene arbeider koordinert sammen mot et mål. Når en gruppe er funksjonelt organisert, betyr det at medlemmene av gruppen koordinerer aktivitetene sine mot et felles mål, som overlevelse eller felles velferd. Slik er metaforer som sammenligner samfunnet med en organisme mer treffende enn man kanskje først skulle anta, mener Wilson.

Ifølge denne teorien vil grupper som har flere altruister gjøre det bedre enn grupper som har få altruister. Innad i en gruppe vil kanskje individet som bare tenker på seg selv og ikke følger reglene gjøre det best, men grupper som har mange slike individer vil på sikt ikke klare seg like bra på lang sikt. Med Wilsons ord: «Egoisme slår altruisme innad i grupper. Altruistiske grupper slår egoistiske grupper. Alt annet er randbemerkninger».

En bedre verden
I bokens andre del legger Wilson frem en ambisiøs påstand: «(…) Evolusjonsteori er avgjørende for å oppnå det altruistiske målet om å gjøre verden bedre.» Et viktig poeng er at det ikke bare er gener som går gjennom et naturlig utvalg, men også kultur, trosoppfatninger og symboler. I tråd med dette argumenterer Wilson for eksempel for at religion kan forklare utbredelsen av altruisme ved at den oppmuntrer oppførsel som er til gruppens beste, og fraråder handlinger som bare tjener en selv.

Wilson forsøker å gjøre et lignende poeng om økonomi, men lykkes ikke like godt. Forståelsen av økonomi han legger frem baserer seg på homo economicus, den ideelle, rasjonelle agenten som veier kostnader og fordeler opp mot hverandre for å alltid handle i sin egeninteresse, og som går ut fra at om alle handler slik, vil samfunnet som helhet tjene på det. Wilson angriper Ayn Rands fundamentalisme og forsvar av egoisme og kritiserer ideen om at et samfunn kan organisere seg basert på grådighet. Wilsons poenger kunne fått større tyngde dersom ikke den økonomiske teorien han beskriver var så karikert. Rands økonomiske fundamentalisme er ikke det beste eksempelet for å diskutere forholdet mellom samfunnet og individets velferd, og det ville vært interessant om Wilson hadde adressert en mer dagsaktuell kontekst.

Forsøket på å anvende teorien blir mye mer håndfast når Wilson forklarer hvordan han sammen med en kollega gikk fram for å promotere prososial oppførsel, det vil si adferd som retter seg mot velferden til andre, blant vanskeligstilte elever i hans hjemby Binghampton i New York. I første omgang identifiserte Wilson prososialitet på en skala fra høy til lav i den offentlige skolen. Når han sammenlignet svarene med hvor elevene var bosatt, viste det seg at elever som var svært prososiale og elever som var lite prososiale samlet seg i klynger. Med andre ord: i et område med høy prososialitet er det mer sannsynlig at prososial adferd vil utvikle seg, og omvendt. Dette betyr også at slik adferd kan påvirkes. Mekanismene for utvikling av slik adferd fikk Wilson utforske da anledningen bød seg til å utarbeide et opplegg for utsatte ungdomsskoleelever ved en lokal skole. Ved å ta i bruk kjerneprinsipper som sterk gruppeidentitet, felles forståelse av formål, kollektive beslutningsprosesser og mekanismer for konfliktløsning kunne Wilson observere økt prososialitet blant elevene, i tillegg til bedre trivsel og faglige resultater.

Verdens redning?
I kapittelet om global altruisme trekker Wilson det han ser på som de naturlige konklusjonene fra eksperimentet i Binghampton: Vi kan påvirke mekanismene for hvilke egenskaper som utvikler seg. Hvis vi forstår hvordan grupper er funksjonelt organisert, har vi kommet et skritt videre på veien for å gjøre verden til et bedre sted. På samme måte som Wilson utviklet kjerneprinsipper ved skolen i Binghampton, må vi utarbeide kjerneprinsipper på en global skala. Problemet, slik Wilson beskriver det, er at vi er avhengige av å oppnå funksjonell organisering i mye større målestokk en før.

Finnes alturisme? er en velskrevet bok om et spennende spørsmål som byr på mange gode argumenter og betraktninger. Men er Wilsons evolusjonsteori det som skal til for å redde verden? Når det kommer til stykket, er det ikke sikkert at vi trenger teorien hans for å nå de samme konklusjonene om at individer som bryter regler går på bekostning av gruppen. Vi kan være enige om at samarbeid i grupper og mellom grupper er nødvendig for planetens framtid, men det forblir usikkert at vi trenger evolusjonsteori for å argumentere for det.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden