DEBATT

Det blir ikke noe bra drama av personer som jobber lange dager med å lese utallige regnskapstall, prosjektkalkyler og flikke på ulike modeller i Excel, for deretter å reise hjem til sine flotte boliger og stabile og «kjedelige» familierelasjoner, skriver Mats Kirkebirkeland.
Det blir ikke noe bra drama av personer som jobber lange dager med å lese utallige regnskapstall, prosjektkalkyler og flikke på ulike modeller i Excel, for deretter å reise hjem til sine flotte boliger og stabile og «kjedelige» familierelasjoner, skriver Mats Kirkebirkeland.

Moralsk rettferdighet i Exit

DEBATT: Dersom Exit hadde beskrevet norsk finans og norske rikinger slik de virkelig er, hadde dramaserien vært enda mer provoserende. Men en slik serie hadde nok vært mye mindre underholdende.

Publisert

Det er allerede skrevet mye om den populære NRK-dramaserien Exit i norske medier, etter at sesong to ble sluppet for noen uker tilbake.

Dagens Næringsliv skviser ut all saften av «Exit-sitronen» når de skriver om Exit-vinene som blir drukket, bilene som Exit-gutta kjører, og anmelder Exit-musikken. Men bortsett fra dette har reaksjonene på den populære serien vært relativt forutsigbare.

I likhet med sesong én har også sesong to skapt debatt og vakt sterke reaksjoner på grunn av rusbruk, prostitusjon og kvinnesyn, og det diskuteres om serien er representativ for finansbransjen eller ikke.

Sesong to har også vekket debatten om den ulovlige og kriminelle delen av norsk finans og næringsliv, noe som kan tolkes til å være en del av serieskaperens intensjon.

Serien har selvfølgelig blitt brukt partipolitisk.

I spontanspørretimen onsdag 10. mars ble Høyre beskyldt, av Arbeiderpartiets finanspolitiske talsmann Eigil Knutsen, for å gi skattelettelse til «virkelighetens finansmenn à la Adam, Henrik og Jeppe», mens Senterpartiet benytter Exit-karakterenes inntak av ulovlige rusmidler som argument mot regjeringens forslag til rusreform.

Likevel – og på tross av all umoral og provokasjoner som fremkommer i Exit-karakterene – ligger det en slags underliggende moralsk rettferdighetskraft i serien, som sier at man ikke bør kunne få i både pose og sekk.

At man i virkelighetens verden kan det, er nok enda mer provoserende enn handlingen i dramaserien. Men det hadde blitt ganske kjedelig TV.

Umoralske rikinger

En vanlig fremstilling i filmer, serier og bøker, både i Norge og Hollywood, er at rikdom og suksess ikke nødvendigvis kommer av at man er dyktig, tar stor risiko eller ofrer mye, men at det snarere oppnås fordi man har vært villig til å ta noen «snarveier», ofte med ulike grader av umoral på veien.

På denne måten kan den kulturkonsumerende og mer (høy)moralske middelklassen føle en eller annen form for selvrettferdighet over sine egne valg i livet.

«Ja, jeg kunne også blitt rik og hatt større suksess, men jeg har valgt en mer høyverdig livsfilosofi og gjort ærligere valg.»

Norske utrykk som «å gå over lik» og «ikke sky noen midler» gjenspeiler nettopp denne kulturelle grunnoppfatningen av hvordan de rike har skaffet sine midler. Rikinger er stort sett enten onde eller umoralske eller begge deler.

Men Exit går enda lenger i denne klassiske fremstillingen av en eller annen form for sammenheng mellom umoral, ondskap og rikdom. Serieskaperne velger å lage en lov om moralsk rettferdighet som går enda lenger.

For selv om de fleste i middelklassen, til en viss grad, kan misunne Exit-karakterenes biler, båter, boliger, reiser og kanskje også livsstil, så lærer man ikke bare at disse godene er anskaffet på en lite moralsk måte, man oppdager at det også hviler en slags forbannelse over anskaffelsen og konsumeringen av disse godene.

Altså er det en slags bibelsk rettferdighet ved at umoralsk oppførsel, til syvende og sist, fører til en eller annen form for «helvete» på jord , gjennom ulike former for avhengighet, psykisk sykdom eller en evig søken etter lykke og mening.

Det er nok også derfor serien er såpass populær. Ikke bare er det god underholdning, godt skuespill, og noe så sjeldent som et godt norskprodusert manus, men seeren «føler» også en slags moralsk rettferdighet, oppløftethet og selvtilfredshet når hen sitter i sofaen og konsumerer.

Men hva om virkeligheten ikke er slik? Hva om loven om en slags moralsk rettferdighet ikke eksisterer? Hva om det virkelig er mulig å få i «pose og sekk», altså at man kan bli rik på en moralsk og høyverdig måte og leve verdifulle, spennende og lykkelige liv?

En slik tanke er enda mer provoserende enn hedonistiske rikinger som er hevet over alle moralske lover.

Men dette er nok nærmere sannheten enn pappaguttene i Exit.

Man kan få i «pose og i sekk»

Lykkeforskning viser nemlig en positiv korrelasjon mellom penger og lykke. En større internasjonal studie har kommet frem til at rundt 750 000 kroner i årsinntekt er nok til å ha et liv med god kvalitet. Deretter har lykke per ekstra krone en avtagende effekt, i likhet med den økonomiske loven om avtagende grensenytte.

Forskning på lottomillionærer viser sammen tendens. De som har vunnet store pengesummer, oppgir at de verken er lykkeligere eller har det bedre psykisk enn de som også har spilt lotto, men ikke hatt hellet med seg, men man finner at lottovinnere er mer tilfredse med sin livssituasjon.

En Harvard-studie med 4000 dollarmillionærer viser derimot at personer med en formue på over 10 millioner dollar, er betydelig mer lykkelige enn de som har en formue på mellom 1 og 2 millioner dollar. Men det har stor betydning hvordan formuen er anskaffet. Å ha anskaffet formuen selv, gir større lykke enn å ha arvet eller giftet seg til formue.

Hvorvidt rike mennesker – i gjennomsnitt – har dårligere moral enn folk flest er ikke bare vanskelig å måle, men også vanskelig å definere.

Faget kriminologi – som er et av flere måleparametere på dårlig moral – diskuterer fortsatt hva som er årsakene til kriminalitet og umoralsk oppførsel.

Det som hvert fall er sikkert, er at det ikke finnes en form for universell rettferdighetskraft.

Det er ikke slik at man enten er pen og dum eller smart og mindre attraktiv. Pene og vakre mennesker har høyere intelligens enn de som anses som mindre pene og attraktive.

Virkeligheten er enda mer urettferdig

I virkelighetens Exit kan man oppnå suksess, rikdom og mer lykke, uten å miste moralen på veien og uten at det hviler en eller annen form for «forbannelse» over anskaffelsen av godene.

En slik serie ville nok vært enda mer provoserende for mange enn «Exit-rikinger» som bedriver konemishandling, har store psykiske problemer og knapt klokker inn en eneste arbeidstime på kontoret.

Men en slik serie ville nok blitt ganske kjedelig.

Det blir ikke noe bra drama av personer som jobber lange dager med å lese utallige regnskapstall, prosjektkalkyler og flikke på ulike modeller i Excel, for deretter å reise hjem til sine flotte boliger og stabile og «kjedelige» familierelasjoner.

Personer som jobber innen økonomi og finans, har blant de laveste skilsmisseratene sammenlignet med andre yrkesgrupper. Lang utdanning og høy inntekt gir også lav sannsynlighet for skilsmisse.

Kontraeffekten

Det er også en fare for at Exits fremstilling av finansbransjen, som et sted der umoral florerer, får en motsatt effekt.

Elisabeth Phillips, skaperen av brettspillet Monopol, ønsket å lage et spill som kritiserte kapitalismen og datidens amerikanske skattepolitikk. I stedet har generasjoner av barn i Vesten blitt lært opp og inspirert av kapitalismens akkumulative kraft ved å trakte etter de dyreste gatene for å vinne kapitalismens «spill».

80-tallsfilmen Wall Street hadde en lignende effekt. Filmen, som opprinnelig skulle være en kritikk av den kyniske og kortsiktige delen av børskapitalismen, ga snarere inspirasjon til en drøss unge menn (og kvinner) som lot seg inspirere av ideen om «den gode grådigheten», og som flokket til finansbransjen utover 1990- og første delen av 2000-tallet.

Så man kan ikke se bort ifra at Exit kan ha en lignende effekt her hjemme. Snarere enn å virke avskrekkende, og sette fokus på skatteunndragelse og umoralsk oppførsel, som kan tolkes som en intensjon av serieskaperen (som blant annet lot Økokrim lese gjennom manuset på forhånd), kan serien også skape en tiltrekningskraft og aksept for umoralsk og hedonistisk oppførsel.

Ønsker du en livsstil der du er hevet over både moralske og juridiske lover, er kanskje norsk finansbransje noe for deg?

Å snyte litt på skatten og betale litt svart under bordet er vel også helt innafor når de rikeste i landet har pengene sine i skatteparadiser og hele finansbransjen er pill råtten og kriminell?