Fra venstre: Jeppe (Jon Øigarden), William (Pål Sverre Hagen), Henrik (Tobias Santelmann) og Adam (Simon Berger).
Fra venstre: Jeppe (Jon Øigarden), William (Pål Sverre Hagen), Henrik (Tobias Santelmann) og Adam (Simon Berger).

Når egoismen får råde

Bør vi betrakte NRK-serien «Exit» som samfunnskritikk eller ren underholdning?

Publisert Sist oppdatert

«Greed is good», sies det i «Exit», med referanse til karakteren Gordon Gekko i filmen «Wall street».

De ytre sett vellykkede, men dypt forhutlede, finansmennene, Henrik, Jeppe, William og Adam, jager grådig den grandiose pengevalutaen. Abnorme aksjeutbytter er ikke bare målet i en hvileløs jakt på mer velstand, men også middelet til en «Exit»» fra det kjedelige hverdags- og familielivet. Pengene er målet for mennenes kyniske livsførsel og middelet til det «større» hedonistiske og suverene egoistiske målet – størst mulig nytelse, for seg selv. Men hva skjer med mennesker når penger og konsum er livets fremste kapital i jakten på mening?

Karakteren Henriks parodiske utlegning av eget livssyn, nok penger til å leve det livet som er mest mulig bra, fett og behagelig, fremstår ikke særlig kontroversielt i samtidens reality-infiserte kjendisverden, men mest til å le godt av. «Exit» speiler en ekstrem virkelighet, men for mange menn fremstår også tankeløst konsum av rusmidler, dyre klær og klokker, båter, raske biler og ikke minst damer, som den optimale drømmen. Serien viser frem rikdommens parodiske drømmeverden, men også dens potensielle skyggeside, hva som kan skje når drømmen dyrkes uten grenser.

I en verden som har blitt desillusjonert, for grå og lite begjærlig i sitt forutsigbare hamsterhjul, er det mest attråverdige for karakterene i «Exit» ikke bare ekstremt forbruk, men også å jevnlig slenge seg ut på dypt moralsk vann. Uten å se det selv, trer de rett inn i en forrædersk illusjon der bare den mest kyniske hamsteren eller omforvandlede rotta – høy på kokain – overlever. Karakterene krysser etiske og juridiske grenser så hyppig at selve den moralske grensesprengningen fremstår som livets viktigste føde.

Egoisme og desillusjon

Svømmende rundt på dypt vann i egoismens underverden, ofrer karakterene både ekteskap og eventuell samvittighet. Spillereglene er ikke som i det trygge A4-livet, og «Exit» viser at skjebnen kan bite av karakterene rottehalen fortere enn de kunne forutse.

Og godt kjennes det når maskespillet i samfunnselitens kloakk sluker dem én etter en. William blir med sin sykdomsmanifestasjon den fremste representanten på at kynismens «greed is good» ikke er bærekraftig. Med stupet utfor en foss tar han sitt endelig desillusjonerte farvel til en verden han ikke lenger kan eller vil delta i. Den innsikten han eventuelt fikk etter et selvmordsforsøk, måneder i psykiatrien og spirituell retreat, dør med ham. Eller...?

Hvilke verdier står igjen i en sekularisert verden der egen nytelse er det suverene målet? «Gud er død»- tankegangen vises nesten overtydelig i flere replikker, og under fremstillingen av maskeradeballet, storkapitalens og fiffens prangende og superrike ekshibisjonisme. Jesus, altruismens fremste emblem, ligger tilsynelatende symbolsk på en likseng under karnevalet der samfunnets mest overflatiske verdier ikke er omsnudd, men dyrkes i hedonismen og den etiske egoismens parnass. Med overtydelig symbolikk er Jeppe utkledd som djevelen selv; vennene gestalter Amish-medlem, Joker i Batman og Den hvite kaninen fra Alice in Wonderland, alle karakterer på samfunnets utside. I rikingenes kaninhull finnes lek og moro, eskapisme og begjær, men også dypt alvor.

Den impulsstyrte og kyniske Henrik, den volsforherligende sadisten Jeppe og William, som fremstår som paranoid schizofren idet hallusinasjonene krysser virkeligheten, er ikke uten menneskelighet, følelser og samvittighet. Og de må derfor dels konfrontere konsekvensene av et liv som til stadighet bringer dem utfor det moralske stupet. Også den samvittighetsløse psykopaten Adam må til sist også det, enten han vil eller ikke. Det er derfor komisk når Henrik insisterer på erkjennelsen av at han gir fullstendig faen og kun står til regnskap for seg selv.

Brutalitet og gjenkjennelse

Aldri før har vel den norske finansfiffens mørkeste skyggesider vært fremstilt så eksplisitt visuelt. Aldri før har vel menneskeutnyttelse, vold og brutalitet vært fremstilt så sjokkerende og forherliget – og så dypt forkastelig – for større deler av det norske folk i en serie på NRK. Aldri før har vel så mange tabubelagte emner vært samlet i en og samme serie av vår offentlig finansierte allmennkringkaster og blitt et så utbredt folkelig tidsfordriv.

Fiksjonen fylt av horer, rus og innsidehandel skal være bygget over en lest av virkelige historier. Det framstår som en forgangen jappetid, mer enn dagens mest hardcore virkelighet, har kjennere uttalt. Noen mener det er akkurat sånn, andre at virkeligheten er mer ekstrem. Uansett fremstår det som ekstra viktig at de skruppelløse karakterene ikke vinner. Ville det ikke med en alternativ moralsk seier vært forkastelig av NRK å vise denne serien? Kanskje.

Det forkvaklede, instrumentelle menneskesynet og spesielt den groteske kvinneutnyttelsen som gjennomsyrer serien er sterk kost, men kanskje ikke lenger for det brede, norske publikum i 2021?

Folket er vant med å lese Jo Nesbø, som selv er involvert i seriens manusskriving. Hva sier det om oss at det er dette som er den mest strømmede folkeunderholdningen? Fungerer serien ekstra godt som spenningsfylt kontrast i en sløvet korona-tilværelse de aller fleste er lei? Eller ligger seriens tiltrekningskraft også i at vi behøver å konfronteres med en virkelighet de aller fleste har sett en flik av? Tross sitt fiktive, skrullete, sinnssvake gir, rommer vel også denne virkeligheten mye gjenkjennelighet for mange, langt utover finansverdenens grenser? Grensesprengning, ekstrem festing og forkastelig kvinnesyn finnes i mange miljøer.

Grådighetens janusansikt

Forestillingen om at menn er demoner, og kvinnen den sårbare, følsomme, dype skeptiker til finansverdens dystopiske sider utfordres gjennom offeret Hermines inntreden i den mest lyssky delen av aksjemarkedet. Det kan leses som en feministisk seirer at de passiviserte og uselvstendige finansfruene tar hevn over sine reaksjonære, kvinnefiendtlige og kyniske menn, men hva når kvinnenes «Exit» på mange måter er den samme som mennenes?

«Greed is good» viser seg i «Exit» å være et janusansikt. Verdien fører de som behersker finansverdens virkelighet best til uavhengighet, men er også et falskt vrengebilde. I den mest kyniske higen etter penger i stadig instrumentell utbytting av finansmarkedet, men også mennesker, kan menneskesjelen forkvakles. Skrikende mangelfullt er selvsagt korrektivet til de fire hedonistenes mørke, kriminelle avkrok og et nyanserende perspektiv på næringslivets oppbyggelige verdiskapning. Spørsmålet er om serien også setter seg til doms over ideen om at et godt liv ikke kan skapes uten overflod av penger.

Ikke bare seriens menn, men også kvinner, fremviser det som kan fremstå som vår fremste moderne verdi: Uten penger, status og prangende konsum er man lite verdt. Og der ligger vel den virkelig presserende utfordringen for vårt tids mennesker, i en verden der ikke bare pandemier, men også global oppvarming truer. Særlig gjennom sitt portrett av kvinnene, ironiserer «Exit» over den begredelige overflaten hvor utseendepresset hører med, men den utfordres ikke betydelig.

I den virkelige verden, på en jordklode på vei mot potensiell undergang som en følge av overforbruk, bør verdiene både kvinnene og de fire undergangsmenneskene representerer, til stadighet utfordres. I den virkelige verden påvirkes og reduseres vi alle til begjærlige konsumenter, ikke minst gjennom digitale algoritmer som fremviser perfekte livsstiler, fasader og «nyttige» ting vi trenger i en evinnelig strøm av overflate. «Det siste som ryker, er fasaden», slik det fortelles i serien. Jordkloden er taperen mot menneskehetens samlede nytelsessyke, egoisme og forfengelighet.

Skal en eventuell sesong tre av «Exit» virkelig få det potensialet for samfunnskritikk og refleksjon serieskaperne faktisk ser ut til å ha som kunstnerisk ambisjon, burde de utfordre ved å gi de opposisjonelle verdiene tydeligere spillerom. Det behøver på ingen måte å ende i overtydelig moralisering.

Det bør være et mål at kunsten kan innby til kritisk refleksjon over menneskers veivalg og verdier, slik «Exit» i noen grad lykkes med. Serien er ikke bare fremvisning av den fete drømmen og lettbent underholdning, men viser at når penger er livets fremste kapital i jakten på mening, og i overordnet forstand selve meningen med livet, kan det ikke gå annet enn galt. Det har mange moderne mennesker fått erfare.

Serien speiler ikke bare en ekstrem grensesprengende virkelighet, men også en del av en virkelighet det kan være greit å ta innover seg for folk flest med jevne mellomrom: det materialistiske, egoistiske – og i verdensmålestokk ekstreme – overforbruket nordmenn flest tar del i.

Når trollspeilet forstørrer og forvrenger må gjerne også TV-seriene på NRK vise at det finnes flere nødutganger.