Kommentar

Vi kan få en bedre kulturminister

Kulturministeren står i fare for å bidra til en politisering av kunsten, skriver Ingebjørg Sofie Larsen.

Bilde: Martin B. Andersson / Kulturdepartementet

Linda Hofstad Helleland trenger et krasjkurs i «armlengdes avstand».

Det er få begreper som klinger bedre i kulturpolitikken enn «armlengdes avstand». Det er et grunnleggende, liberalt konsept: politikere skal legge til rette for kulturen, ikke blande seg inn i den.

Når vi ikke har armlengdes avstand betyr det at kunsten i en eller annen forstand blir politisert. Politikere må ta beslutninger om hva som skal få støtte, hva som skal regnes som kunst, hva som skal regnes som god kunst.

Vi har sett dette når venstresiden har laget premisser for kunst, som at den for eksempel skal fremme integrering og distriktspolitikk. Særlig for en borgerlig kulturminister bør dermed prinsippet om armlengdes avstand være viktig.

Flytter makten vekk fra fagfeller

Med det i tankene virker høstens store kulturpolitiske føljetong merkelig:

Kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) har flyttet makten til å oppnevne komiteene som fordeler statlige kunstnerstipender vekk fra kunstnerorganisasjonene – og over til en statlig oppnevnt komité på fem personer, hvorav tre er kunstnere og to utenforstående.

Det er det motsatte av armlengdes avstand, er det ikke?

Det mener i hvert fall kunstnerorganisasjonene, som har kjempet for å beholde denne makten selv, nettopp med prinsippet om armlengdes avstand som begrunnelse.

Kulturministeren er ikke enig. Hennes argument er at forslaget ikke kommer fra henne selv, men fra Kulturrådets utvalg for tildelinger av stipender. Når forslaget skulle stemmes over i Stortinget, argumenterte Helleland for at det ville være et brudd på prinsippet om armlengdes avstand hvis Stortinget skulle overstyre anbefalingen fra utvalget.

Dessuten har kulturministeren gjentatte ganger understreket at det fremdeles er kunstnerorganisasjonene som skal innstille medlemmene. Det statlige utvalget skal først og fremst se til at komiteene har tilstrekkelig mangfold: at alle kan få slippe til, at man unngår kameraderi, sikrer kunstfaglig bredde og at de som ikke er fagorganisert, også kan få stipender.

På tynn is

Det er mulig å forstå noen av begrunnelsene til Helleland: kunstnerorganisasjonene som oppnevner utvalgene i dag, representerer ikke alle kunstnere. Og det er alltid en fare for at små kunstnermiljøer som er mer avhengige av offentlige bevilgninger enn av markedet, utvikler seg bort fra det samfunnet kunsten skal virke i – estetisk, teoretisk og kunstnerisk.

Men her beveger kulturministeren seg på tynn is. Det er riktig at et sterkt laugsvesen, som vi har i kulturlivet i Norge, har sine fordeler og ulemper. Blant fordelene er at vi har solide felles plattformer for å lære, utveksle impulser med hverandre og til syvende og sist lage bedre kunst enn det man ville fått hvis alle satt på hver sin tue.

Blant ulempene er risikoen som kulturministeren tar opp, nemlig at det i et lite land som Norge kan bli vanskeligere for de som til enhver tid opererer utenfor de største trendene, eller ikke er medlemmer i kunstnerorganisasjonene, å slippe til og få stipender.

Men om vi har et slikt problem med kameraderi i Norge, vet vi imidlertid ikke.

Det eneste Kulturrådets utvalg har gjort, er å peke på et mulig problem, uten å undersøke om problemet er reelt. Den eneste statistikken som finnes, er oversikten over hvem som får stipender. Der er det ingenting som tyder på en forfordeling av de som er medlemmer i fagforeningene: 33% av stipendpengene ble tildelt de 25 prosentene som ikke er organisert.

Uten dokumentasjon på at laugsvesenet ødelegger mangfoldet i kulturlivet, er det derfor vanskelig å se for seg at det blir mer armlengdes avstand av at staten tar over ansvaret.

Uten dokumentasjon på at laugsvesenet ødelegger mangfoldet i kulturlivet, er det derfor vanskelig å se for seg at det blir mer armlengdes avstand av at staten tar over ansvaret.

Tvert imot: å ha en statlig oppnevnt komité kan være like problematisk. Hvem skal sitte i denne komiteen? Hvor ofte skal den skiftes ut? Hvordan kan man hindre at denne påvirkes av politikere?

Problemet er at hele grunnen til at spørsmålet melder seg, vitner om en politisering.

Problemet er at hele grunnen til at spørsmålet melder seg, vitner om en politisering. Noen kunstnere er misfornøyde med at de ikke opplever at de er representert. De vil ha statens hjelp. Men den hjelpen kan staten ikke gi uten samtidig å gjøre kulturen til et politisk prosjekt.

Mistenkeliggjøring

At kulturministerens tolkning av armlengdes avstand befinner seg på gyngende grunn, har vi dessuten sett gjennom tiden som kulturminister. Helleland har flere ganger tatt til orde for en tolkning av norsk kultur som er knyttet til norske verdier, samt kritisert kunstkritikere for å ville «fortelle folk hva som er god og dårlig kultur.»

I en kronikk i Adresseavisen skrev hun at vi må «lytte til de stemmene som aldri kommer til uttrykk, ikke bare akademisk snobberi som bidrar til å skape avstand og mindre engasjement blant folk i hele landet».

Kulturlivet, der de fleste står langt til venstre politisk, er som regel flinke til å mistenkeliggjøre en kulturminister fra høyresiden. Man kunne tenkt seg at det å blande inn Hellelands kultursyn i denne debatten var en slik urettferdig mistenkeliggjøring – alle politikere må jo ha lov til å drive med litt velgerfrieri en gang i blant.

Men når hun faktisk er minister for feltet hun snakker om, kommer vi ikke utenom at uttalelsene er problematiske, og at de setter prinsippet om armlengdes avstand i fare.

Ved å innføre endringen i stipendkomiteene uten tilstrekkelig dokumentasjon og støtte fra feltet, er det Helleland selv som mistenkeliggjør kunstnerne ved å anta at dagens komiteer lider under kameraderi.

Tvil om armlengdes avstand

Selv om endringen er blitt vedtatt og kunstnerne har tapt i denne omgang, er saken om stipendkomiteene blitt til en suppe som det er vanskelig for kulturministeren å komme ut av. Den sår tvil om den armlengdes avstanden mellom Helleland som politiker og et vedtak som kan få faglige konsekvenser for kulturen.

Laugsvesenet er kanskje ikke perfekt liberalt. Noen er utenfor, noen er innenfor. Det inneholder smaksdommer den ene og den andre veien. Men en konservativ regjering bør anerkjenne verdien at kunstkompetansen forvaltes av et sivilsamfunn som er mest mulig uavhengig av staten, som har røtter og tradisjoner og mekanismer for å bevare og overlevere kunnskap og dannelse.

Når det nå går mot at Venstre kan være på vei inn i regjering, og det i alle fall kan være på tide med statsrådsbytter, bør derfor Erna Solberg tenke seg nøye om før hun lar Helleland få fornyet tillit i kulturministerstolen: ikke fordi en statsråd må være bestevenn med alle feltet sitt. Men fordi en borgerlig kulturpolitikk bør basere seg på faglige begrunnelser og armlengdes avstand mellom politikere og kunsten. Skal hun fortsette, trenger kulturministeren et krasjkurs i armlengdes avstand.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden