Kommentar

Få fattige barn

Foto: Øyvind Holmstad [CC BY-SA 4.0]

Bare ett av sytti barn er fattig over lengre tid. De som er det, kommer gjerne fra innvandrerfamilier med lav yrkesdeltakelse.

I begynnelsen av desember offentliggjorde Statistisk Sentralbyrå en ny rapport om barnefattigdom. Den tegner et bilde som ikke bør overraske noen: Mange barn opplever fra tid til annen at familiens inntekter er lave, men svært få barn lever permanent i en slik tilstand. Blant de permanent fattige er innvandrere sterkt overrepresentert, familiene er store og yrkesdeltakelsen lav.

Jon Epland, som har forfattet rapporten, presenterer flere ulike mål på relativ fattigdom. De som tilhører familier som permanent, altså i alle år mellom 2007-2014, har en inntekt som ligger under 60 prosent av medianen, utgjør bare 1,4 prosent av alle barn. Men til enhver tid ligger omkring 9 prosent av barna under denne grensen, og hele 23 prosent har en eller annen gang i løpet av åtteårsperioden falt under grensen.

Når han ser på gjennomsnittsinntekt i to fireåresperioder, finner han at 3,5 prosent lå under grensen i begge perioder. Det er et annet mål på permanent fattigdom (nedenfor omtalt som ”den andre definisjonen), og skiller seg fra det første ved at inntekten kan variere over og under fattigdomsgrensen innenfor de to periodene. I tillegg til disse 3,5 prosentene, forlot 2 prosent av barna den fattige gruppen fra den første til den andre perioden, mens 1,8 prosent kom til.

Relativ og absolutt fattigdom

Vi snakker altså om relativ fattigdom, knyttet til EUs fattigdomsgrense på 60 prosent av medianinntekten. Hadde vi lagt en absolutt grense til grunn, ville perspektivet blitt ganske annerledes. Også for de 3,5 prosentene som lå permanent under fattigdomsgrensen etter den andre definisjonen, økte realinntekten, men mindre enn medianinntekten.

Legger vi et lengre tidsperspektiv til grunn, fremstår svært få barn i dag som fattige i absolutt forstand. De aller fleste, trolig alle barna i mitt nabolag da jeg vokste opp, hadde ikke tilgang til materielle goder som selv relativt fattige barn i dag har.

Etter den første definisjonen på permanent lavinntekt – de som faller under grensen i alle åtte år, var 54 prosent av disse innvandrere fra Afrika, Asia eller Latin-Amerika (47 prosent dersom den andre definisjonen legges til grunn).  Det betyr at faren for permanent lavinntekt er 8-9 ganger så høy blant disse innvandrergruppene som i samfunnet for øvrig. Dersom disse sammenligner seg med samfunnene der familiene opprinnelig kommer fra, og ikke det norske samfunnet, vil de færreste av dem trolig føle seg fattige.

Poenget med dette er ikke at relativ fattigdom er uten betydning. Men høy innvandring vil gi oss høyere relativt barnefattigdom enn lav innvandring, selv om disse barna ganske sikkert vil ha bedre økonomi enn dersom de ikke fikk adgang til Norge. Sagt på en annen måte: Vi ”importerer” barnefattigdom, men bare dersom vi legger en relativ og ikke en absolutt fattigdomsdefinisjon til grunn.

Selv om disse innvandrerbarna får det materielt bedre i absolutt forstand, kan vi likevel se på økt barnefattigdom blant innvandrere som et problem for de øvrige i Norge av to grunner. Den første er at fattigdom i vårt samfunn både er uønsket i seg selv, og kan skape negative ringvirkninger, for eksempel i form av kriminalitet og annen form for utenforskap.

Fattige er avhengige av overføringer

Den andre er at de som faller under fattigdomsgrensen, i høy grad gjør det fordi de har lav sysselsetting og dermed er avhengige av offentlige overføringer. De trekker altså ressurser ut av velferdsstaten istedenfor å bidra til den.

barnefattigdomSom vi ser av tabellen består en norsk gjennomsnittsfamilie av 4,2 personer, hvorav 1,6 er yrkesaktive. Permanent fattige barnefamilier er imidlertid betydelig større – 5,5 personer, men yrkesaktiviteten mye mindre – 0,5 personer. Når den andre definisjonen for permanent fattigdom legges til grunn, stammer 55-57 prosent av inntektene til disse familiene fra offentlige overføringer, mot 9 prosent for de familiene som ligger over fattigdomsgrensen i begge fireårsperiodene. De fattige er altså svært avhengige av offentlige overføringer.

Når barnefamilier faller under fattigdomsgrensen, eller klatrer over den, skyldes det gjerne endring i familiesituasjonen – samlivsbrudd eller at en enslig forsørger flytter sammen med en annen voksen. Fire av fem barn som klatret over fattigdomsgrensen, fikk flere yrkesaktive familiemedlemmer. For to av tre av disse skyldtes det at den nye voksne i familien jobber, mens for den tredje skyldtes det at den som allerede var i familien kom i jobb, eller jobbet mer.  Endringer i antallet voksne med yrkestilknytning er en viktigere forklaring på endringer i barnefattigdom blant innvandrere enn blant andre.

Det må lønne seg å jobbe

Betydningen av tilknytningen til arbeidsmarkedet er grunnen til at det ikke finnes enkle løsninger. Vi kunne utrydde barnefattigdommen over natten ved å øke overføringene ytterligere. Men samtidig ville vi gjøre det enda mer attraktivt å leve av offentlige overføringer fremfor egen inntekt, med den følge at sysselsettingsgraden blant dem som ligger under eller i nærheten av fattigdomsgrensen, ville synke ytterligere. Vi forsterker fattigdomsfeller, og skaper en klasse av permanent avhengige av overføringer fra resten av oss. (Jeg har tidligere skrevet om hvordan behovsprøvde ytelser, som særlig Venstre, men også den blåblå regjeringen er glad i, har en slik effekt).

Vår kollektive velferd er avhengig av at det lønner seg å jobbe, og de aller fleste av oss mener at det  også er rettferdig at den som jobber får glede av det i form av bedre økonomi. Men det betyr samtidig at de som av ulike grunner enten ikke vil eller kan jobbe, kommer dårligere ut økonomisk enn de andre – en del av dem blir relativt sett fattige, selv om overføringer i høy grad hindrer absolutt fattigdom. Det berører ikke bare dem selv, men også deres barn. Det kan vi synes er urettferdig. Men dersom vi mener noe med at foreldrene har ansvar for sine barn, må det også være slik at foreldres adferd gir ulikt utfall for barna. Alternativet er å gjøre barna til statens barn.

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

49,- /måned
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden