Kommentar

Få illusjoner i Hellas

Bilde: European People's Party, CC 2.0

En desillusjonert gresk befolkning går til urnene i et svært viktig valg. De konservative ser ut til å ta over, men har begrenset handlingsrom.

Den 7. juli er det parlamentsvalg i Hellas, og det går etter alle solemerker og meningsmålinger mot et regjeringsskifte. Statsminister Tsipras og Syriza vil mest sannsynlig måtte vike plassen for høyrepartiet Nea Dimokratia, anført av partileder Kyriakos Mitsotakis.

På papiret er endringen drastisk: Fra et selverklært venstreradikalt parti, tilbake til et tradisjonelt borgerlig parti som i lange perioder styrte Hellas, frem til den økonomiske krisen som Hellas først nå tar sine første famlende skritt ut fra.

Dette valget er også de siste hvor det største partiet får et styringstillegg på 50 seter i parlamentet (av 300), hvilket gjør at Nea Dimokratia har forutsetninger for å danne flertallsregjering på egenhånd. (Grunnlovsendringen som avvikler ordningen med dette styringstillegget har først virkning fra og med neste parlamentsvalg). Nea Dimokratia vil alternativt kunne finne regjeringspartnere, først og fremst i Kinima Alagis («Endringsbølgen», egentlig det sosialdemokratiske PASOK under nytt navn og ledelse).

Syriza ser ut til å gjøre det respektabelt nok, men må forsere et forsprang på 8-9 prosentpoeng for å bli størst, og slik ha håp om å kunne beholde makten.

En usikkerhetsfaktor er at sperregrensen truer flere nye partier født av den økonomiske krisen: både flere av de mer moderate, men også – til lettelse for de fleste – nyfascistiske Gyllent Daggry.

Ikke mye valgflesk

Nea Dimokratia selv har under den korte valgkampen vært varsomme med å komme med for mange løfter. Dette står i kontrast til Syriza, som lovte svært drastiske endringer rett før de selv tok makten i 2015. Vi kan huske tilbake til løfter om å avslutte gjeldsavtalene påført Hellas, økninger av pensjoner og lønninger, og annet som ville kommet en økonomisk hardt rammet gresk befolkning til gode.

Mitsotakis har ikke delt ut mye valgflesk. Han har snakket om behovet for stabilitet, gradvis oppbygging og samarbeid med allierte land. Nea Dimokratias pitbull, Adonis Georgiadis, har gjentatte ganger benyttet ordet «Nikokiris» (omtrent «Husfar») om sin statsministerkandidat, med henvisning til at det er tid for å innføre elementære prinsipper om orden i privatøkonomien og skikk på husholdningen i gresk politikk.

Men senkede skatter

Men enkelte ting har Mitsotakis lovet. Han vil senke kravet om statsbudsjettoverskudd på 3,5 prosent, forutsatt økonomisk vekst, og selskapsskatten skal reduseres fra 28 til 20 prosent i løpet av to år. Inntektsskatten for lavtlønnede skal også betydelig ned, det samme skal eiendomsskatten, hvis han klarer å innfri på sine løfter. Det overordnede målet er,  ikke overraskende,  å bidra til å få ned arbeidsledigheten, som fremdeles er dramatisk høy i Hellas.

Familier skal også gis insentiver til å få flere barn, både gjennom å innføre en éngangsstønad på 2000 Euro, og ved å gi noen skattelettelser for forsørgere.

Begrenset handlingsrom

Det er noe uvisst om alle disse reformene lar seg gjennomføre. Hellas trådte riktignok ut av sin tredje og siste bail-out i 2018, men som sentralbanksjef Yiannis Stournaras nylig uttalte vil den greske stat få problemer med tilgangen til det internasjonale finansmarkedet om reformene av økonomien og offentlig sektor avsluttes og reverseres. Det er også noe internasjonale kontrollører vil motsette seg, og flere reformer som er vedtatt, er uansett ikke avsluttet før om flere år.

Innad i EU-familien har Mitsotakis godt fotfeste for øyeblikket, som følge av at Nea Dimokratia gjorde det uvanlig godt under årets Europaparlamentsvalg, så godt at Tsipras utlyste nyvalget. (Det er talende at sammenslutningen av konservative partier EPP la sin felles europeiske valgkampkick-off til Athen). Forholdet til EU og USA er også bedre enn på lenge. Men dette er,  ironisk nok,  delvis et resultat av at statsminister Tsipras etter hvert falt inn i den lydige folden.

For den gjengse greker vil en bedring av økonomien være et helt grunnleggende krav til enhver som er statsminister etter 7. juli. Årevis med armod etter krise og innsparing, massiv utflytting av unge grekere og markeder som har stått stille, har etterlatt store deler av befolkningen i økonomisk desperasjon.

Bråk med tyrkerne, igjen

Ser vi utover Hellas’ grenser, er det også andre utfordringer som venter, spesielt i forhold til nabolandet Tyrkia. Det er alltid spenninger i dette naboskapet, men i det siste er det ytterligere under press fordi Tyrkia gjennomfører prøveboring etter gass i kypriotisk havområde. EU har protestert, men Tyrkia har ikke vært villige til å avslutte letingen.

I en mye delt og kommentert kronikk (gresk lenke her), advarte nylig tidligere statsminister Kostas Simitis om hvordan et regjeringsskifte nå vil øke sannsynligheten for uønskede hendelser i Egeerhavet, akkurat slik som i 1996 under den såkalte Imia-krisen. (Da mobiliserte marinen fra begge land rundt en ubebodd holme, og vek kun tilbake på grunn av amerikansk diplomatisk intervensjon). Simitis antyder at et regjeringsskifte øker sannsynligheten for tyrkiske forsøk på å teste kreftene til Hellas’ nye politiske ledelse.

Innad i NATO-alliansen er det selvsagt ingen som ønsker noen konfrontasjon mellom de to medlemslandene Tyrkia og Hellas, og Tyrkia har skapt nok hodebry som det er ved å varsle innkjøp av russisk missilskjold. Men i Hellas er det også en forventning om at landet viser vilje til å forsvare både egne interesser og kypriotisk suverenitet. Situasjonen kan raskt eskalere øst i Middelhavet.

En god NATO-alliert

Tsipras overlater et Hellas med god anseelse i forsvarsalliansen. Amerikanske tropper har blitt invitert til større tilstedeværelse og trening. Hellas er blant de få land i alliansen som alt oppfyller NATOs 2 prosent-mål. I tillegg sørget Tsipras for å signere navneavtalen med Nord-Makedonia slik at dette landet kunne igangsette medlemssøknader – mot store protester fra et flertall av den greske befolkningen og Nea Dimokratias folkevalgte.

Mitsotakis vil altså ha som oppgave å ivareta den utenrikspolitiske posisjonen fra Tsipras, samtidig som han får gjennomført politikk med merkbare økonomiske resultater. Får han til dette vil det,  ironisk nok, delvis vært et resultat av fire års innsats fra hans forgjenger.

Mitsotakis’ største ressurs er kanskje at den greske befolkningen etter årevis med økonomiske vansker, er desillusjonert. Den er ikke lenger enkel å begeistre eller få til å tro på snarlig bedring. Det finnes ikke troverdig alternativ til venstre for Syriza, og de radikale partiene opplever ikke lenger medgang. Heri bor det, tross alt, en viss kime til stabilitet fremover.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden