Spaltist

Facebook – kreativitetens verste fiende

For noen år siden fikk jeg faktisk følelsen av ny input da jeg lå her på sofaen med Facebook-feeden foran meg. Nå ser jeg stort sett bare kopier av meg selv, skriver Bjørn Hatterud.

Photo: Pixabay

Skal man komme på noe nytt og være kreativ, bør man komme seg vekk fra Facebook. Hvis jeg bare orker å stå opp fra sofaen, da.

Mitt fulle legeme ligger slengt utover en godt brukt sofa, og jeg glaner på Facebook-feeden min. Jeg er midt i en mindre eksistensiell krise: Hva er nå meningen med alt dette? Hva skal jeg bruke livet mitt til? Så går det plutselig opp for meg at, dæven, nå kjeder jeg meg. Jeg tar meg ofte i å glane på Facebook når jeg har ting jeg heller burde ha gjort – sånn som å skrive denne teksten her for Minerva. Som jeg selvsagt utsatte til siste liten.

Prokrastinering eller kjedsomhet, tomhetsfølelse eller en stille kveld: universalkuren er at jeg titter inn i den endeløse tomheten i sosiale medier. Alternativt så klikker jeg formålsløst mellom nettavisers framsider, eller innom nett-resurser jeg har lagret som favoritter. Slik prøver jeg å finne noe som kan fylle tomheten, stagge kjedsomheten eller trigge meg til å komme meg i gang med det jeg burde.

I denne prosessen inne på nettet oppfører jeg meg litt som en hund bundet fast til en stolpe, som i akutt behov for adspredelse og opplevelser løper rundt og rundt stolpen, slik at båndet blir kortere og kortere. Til slutt sitter den – som jeg – bom fast.

Prokrastinering eller kjedsomhet, tomhetsfølelse eller en stille kveld: universalkuren er at jeg titter inn i den endeløse tomheten i sosiale medier.

Det slår meg at hjernen min i denne rundgangen på nettet aktivt stopper meg fra å risikere å oppleve noe nytt. Jo sterkere desperasjonen blir etter adspredelse fra min egen stressede og kjedede hjerne, jo mer løper jeg i ring der inne i nettet. Jo lenger jeg er der inne, jo dårligere blir fantasien, og jo tyngre blir å bryte seg løs. Jeg driver på til jeg føler meg rent dårlig. Slik at sofaen virker enda mer fristende.

Jeg er en normalt oppvakt person og vet jo at dersom man havner i en loop av kjedsomhet og tiltaksløshet, er det bare å brekke tankene løs, over på noe annet, så vil man finne på noe nytt å fylle hjernen med. På denne måten vil hele følelsen av å stå fastbundet forsvinne. Jeg kunne bare gå til bokhylla og hente fram en bok, gått meg en tur, eller se en av de mange filmene jeg har lagret for framtida i Netflix. Men de fleste av disse aktivitetene fordrer at jeg forlater sofaen. Eller i det minste endrer liggepositur en smule.

Kunstmuseer og kjøpesentre

Å villede hjernen vekk fra plagsomme tanker er grunnleggende for følelsesmessig mestring. I kognitiv terapi øver man opp pasienten i å bli bevisst det de måtte ha av plagsomme tankemønstre, og så endre dem. Meta-kognitiv terapi er en terapiform der man søker å gi seg selv fri fra plagsomme tanke, gjennom å lytte til dem, utsette dem eller overhøre dem. Kall gjerne teknikkene på veien dit mindfulness, oppmerksomt nærvær eller meditasjon.

Evnen til å avverge plagsomme tanker er helsebringende. Man kan stoppe dem på mange måter, men for svært mange fungerer rene avledningsmanøvrer godt, sånn som trening eller bevegelse i naturen. Men å brekke opp fastlagte tankemønstre har en annen effekt som er like viktig som den terapeutiske. Jeg tenker på kreativitet, som er nettopp dette: å brekke opp tankemønstre.

Dersom man leser håndbøker og populærvitenskapelige bøker om kreativitet – og jeg må med skam melde at jeg har lest en liten haug av dem – vil man se at enkelte teorier og råd går igjen i de fleste. Ett av dem er at det er viktig å eksponere seg for nye og motstridende uttrykk.

Rådene for å finne ny input er gjerne å gå en ny rute hver dag til jobb eller fritidsaktiviteter, flittig å gå i kunstmuseer, eller å lese bøker og blader om temaer man i utgangspunktet ikke var interessert i, og oppsøke steder man ikke trodde man hadde interesse av.

På disse turene kjøper jeg gjerne en lokalavis og setter meg på et tettstedskjøpesenter. Det rykker meg løs fra verdener jeg bruker mye tid i, på nett og IRL.

Felles for alle rådene er at man skal eksponeres for noe man ikke visste om, ikke kjente til eller hadde sanset tidligere. På denne måten vil man trigges til å sette sammen sin egen oppfatning av verden på en litt ny måte. Brikkene hjernen allerede har med minner, erfaringer, tanker og oppfatninger, vil rikke litt på seg, og dermed vil man komme opp med nye løsninger på kjente problemer.

For meg som jobber mye med kunstfeltet, gir ikke en kunstutstilling meg alltid fri fra fastlåste tanker. Tvert imot kan jeg bli opptatt av å dechiffrere verkene i lys av tankemåter jeg har ervervet meg gjennom noen år i kunstfeltet. Utstillingene kan da befeste vante tanker, snarere enn å utfordre dem.

For min egen del er jeg glad i isteden å kjøre meg en biltur ut av byen når det stopper opp. Hvis jeg kommer meg opp av sofaen, da. På disse turene kjøper jeg gjerne en lokalavis og setter meg på et tettstedskjøpesenter. Det rykker meg løs fra verdener jeg bruker mye tid i, på nett og IRL.

Noen ganger kan jeg bli drittlei min egen hjerne, mine egne vurderinger og min egen bevissthet om at jeg er til stede i rommet. Hjernen blir nærmest i veien, der måtene jeg tenker på, former opplevelsen i så stor grad at objektene for opplevelsen ender opp med å spille annenfiolin.

Fenomenet jeg snakker om her, er det man med en svært generell term kan kalle tankekategorier. Jeg skal ikke begi meg inn på akademiske diskusjoner i filosofi, lingvistikk eller nevropsykologi, for jeg kan altfor lite om noe av det. Men i alle disse fagfeltene finnes det forskere som målbærer ulike sett av teorier om at vår bevissthet er skrudd sammen gjennom at vi plasserer sanseinntrykk, tanker og minner inn i kategoriserende mønstre, bokser og båser.

Disse boksene og båsene skal det en del til å bryte ut av når de først er der. De fleste av oss søker gjerne å opprettholde våre vante måter å tenke på, og vi trenger en tupp bak eller et bevisst valg for å komme ut av fastlagte tankemønstre.

For mye homser, kunstnere og politisk radikale

Men tilbake til sofaen min, der jeg fremdeles ligger og gaper, munnpustende glanende inn i skjermen med Facebook. Tørre øyne. Vond nakke. Gryende tissetrengt. En ørliten smule apatisk.

Jeg tror til mitt forsvar at jeg en gang i tiden, for noen år siden, faktisk fikk følelsen av ny input da jeg lå her på sofaen med Facebook-feeden foran meg. Den gangen fikk jeg servert rått og røti fra den utvidede vennekretsen. Jeg pleide å få ei usortert mølje som jeg ikke forutså. Spennende debatter om de rareste ting, innsyn i andre tankemåter, bilder fra reisemål jeg aldri har før hadde tenkt på, og dokumentasjon av gjøremål jeg selv aldri en gang hadde vurdert som mulige. Musikk jeg overhodet ikke likte og filmklipp jeg gjerne skulle ha hatt usett.

Slik er det ikke lenger. Nå ser jeg stort sett bare kopier av meg selv og mine egne fastlagte tankemåter, representert gjennom andres poster på deres respektive vegger. Det er som om det meste jeg får servert i feeden, er ferdig sortert, rensket, vasket og tygget for meg. Jeg får en solid overload av alt jeg allerede liker, og jeg blir fort lei. Og jeg blir like fort hekta. Jeg glaner og glaner til tannkjøttet tørker.

Situasjonen jeg nevnte innledningsvis, der jeg er fanget i kjedsomhet eller tiltaksløshet, blir belønnet med en skjerm som gir meg mer av det jeg liker fra før. Litt skyldes selvsagt at min omgangskrets består av en statistisk overrepresentasjon av homser, kunstnere, politisk radikale og folk i kreative yrker og media. Men jeg har samtidig en mengde tidligere klassekamerater, naboer, onkler og tanter, søskenbarn og folk jeg kjenner fra de rareste steder. De setter bare ikke like markante spor i mine opplevelser der inne.

Årsaken er at Facebooks matriser velger ut for oss hva vi skal tilbys. De finner ut hva vi liker, hvem og hva vi følger, og bedriver en generell overvåking av våre andre bevegelser på nettet. Så sauser de det sammen og koker det ned til en passe tynn suppe av det vi allerede liker og vil ha mer av. Min mor og jeg har bestilt ferietur til Warszawa nå i vår. Jeg har aldri sett noe fra Polen på Facebook før, nå renner det over av annonsene for hoteller med polske navn.

Ødelegger kreativiteten

Det har vært mye snakk om ekkokammere i sosiale medier, spesielt etter Trumps valgseier i USA. Mange, meg selv inkludert, så aldri en eneste positiv omtale av presidentkandidat Trump på Facebook hele valgkampen gjennom. Undersøkelser gjort i USA viser at Trumps velgere var like overrasket over at noen i det hele tatt kunne sympatisere med Hillary. Facebook fjerner effektivt det vi ikke vil like. Mange som er svært engasjerte i islamkritikk, opplever det som om hele Norge er enige med dem, hver gang de bruker Facebook. Feeden jeg får servert ser tilsvarende ut som en støtteforening for økt innvandring til Norge.

Faren med slike ekkokamre er at transparensen i samfunnet trues, at debatter holdes i lukkede rom, og kunnskap ikke når fram, noe som igjen er en trussel mot demokratiet og samfunnets tillit. Men det finnes faktisk enda verre sider ved Facebooks utsiling enn i politikken.

Hvis det er slik at vi i utgangspunktet bruker svært mye av tida vår på å kikke inn i en virkelighet som gjenspeiler verden slik vi allerede ser den, skjer en vekselvirkning, vi blir formet av det vi ser i måten vi tenker, eller ikke tenker, på. Feeden min er laget for meg, og jeg blir formet av den. Formet hardere inn i formen jeg allerede er i. Jeg blir konform.

Sosialt blir jeg også derfor redd for å bryte med det jeg opplever som den selvsagte og riktige versjon av virkeligheten, slik jeg får den bekreftet hver gang jeg går på nett. Jeg blir engstelig for å gjøre noe feil både i og utenfor nettet. Der Facebook en gang var en innfallsport for å gå seg vill i andres viderverdigheter, er denne funksjonen mer eller mindre borte. Det kommersielle internettets strømlinjeformede struktur gjør at de fleste av oss hele tiden benytter oss av tjenester som vet hva vi vil ha: Google, YouTube og Facebook. Dette hemmer mer enn det fremmer nytenking og kreativitet.

All makt til fantasien

Som jeg nevnte lenger opp er veien til kreativitet og nytenking innsikt og innspill hentet fra de uventede stedene, det vi ikke helt vet at vi vil få servert. Det finnes de som har satt denne kreativitetsmetodologien inn i et større ideologisk system.

På slutten av 1960-tallet mente en rekke anarkistisk anlagte, intellektuelle raddiser at arbeidslivet og medieverdenen var blitt så kontrollerende over tenkningen og virkeligheten at det sammen ble som et teater, der folk flest var ufrie skuespillere. Marxistisk influert tenkning om makten i eierskapet til produksjonsmidlene, ble kombinert med en konservativt inspirert idealistisk tenkning om åndsfrihet.

Mest kjent er den i utgangspunktet franske retningen som kalte seg situasjonister. Situasjonistene valgte seg bevisste strategier for å brekke opp tankekategorier formet av mediesamfunnets virkelighet. De anbefalte rusmidler, film og kunst med en cut-up av populærkultur, de lagde veggmalerier og uannonserte happenings i gatene for å vekke folk. For å villede seg selv bort fra fastlagte tanker anbefalte de målløs vandring i bygater, der man for eksempel følger et kart fra en fremmed by mens man gikk rundt i sin egen. Man gjorde alt man kunne for å utfordre hjernens default-setting.

Guy Debord (1931-94), situasjonistenes fremste teoretiker, hentet inspirasjon blant annet fra kunstretningene dadaisme og surrealisme. Der målet for dadaistene var borgerskapets død og surrealistenes mål var frigjøringen av underbevisstheten, var målet for situasjonistene å utvide grensene for tenkning. Målet var frie mennesker som tenkte og handlet fritt, der man fremmet nytenking og en verden hinsides det etablerte. Et av situasjonismens slagord var «all makt til fantasien». Situasjonistene som på mange måter sammenfalt med den psykedeliske delen av amerikansk hippiebevegelse i ideologi, dyrket altså strategier for å fremme kreativitet.

De anbefalte rusmidler, film og kunst med en cut-up av populærkultur, de lagde veggmalerier og uannonserte happenings i gatene for å vekke folk.

Kreativitet – smak litt på ordet. Og mange av dere vil sikkert få lyst til å spytte det rett ut igjen.  Innimellom er det rene sjuken, dette kravet om at alle skal være så himla kreative, med medieoppslag om kreativitet. Kurs og bøker. Jeg har som sagt lest mange av dem. Kremt.

Saken er den at svært mange av oss går til daglig på jobb i yrker der man ikke bør bruke tiden sin for kreativt. Skal jeg ha lagt inn en pacemaker i hjertet vil jeg foretrekke en kardiolog som følger normal praksis, framfor en som plutselig vil legge ledningene i et nytt og spennende mønster. Når jeg flyr foretrekker jeg at kapteinen følger den fastlagte ruta, og ikke plutselig lar flyet stupe noen tusen fot, eller sikter seg mot en annen destinasjon enn planlagt. Jeg vil helst at min eventuelle regnskapsansvarlige unngår kreativ bokføring. At snekkeren følger byggetegninga. Lista er lang.

Men kreativitet er samtidig den allmenne evnen vi har til å angripe gamle problemer på nye måter. Det være seg en middag der man mangler en viktig ingrediens, om man er satt til å lede et ungpikelag til topps i fotball eller er valgt til å sørge for fine fellesarealer i et borettslag. Kreativitet er evnen til å sette sammen igjen kjente byggeklosser på nye måter.

I en verden som blir stadig mer kompleks og uforutsigbar er kreativitet en evne de fleste av oss vil ha godt av å øve opp. Ikke sløve ned. Sånn sett er Facebook, sammen med Google og YouTube en fiende av noe vi faktisk trenger: Evnen til å tenke fritt og nytt. Og hvis vi ikke øver den opp, blir vi fort sittende å gape etter luft foran skjermen med sosiale medier. I kjedsomhet, prokrasinerende, med en følelse av tomhet.

Derfor vil jeg nå, høyt og alvorlig og svulstig anbefale dere alle som leser dette om å bruke litt mindre tid på Facebook og på surfing rundt i ring på nettet. Kom dere opp av sofaen. Besøk kunstmuseet! Les en bok om et tema du ikke vet noe om! Ta en ny vei til jobben! Ja, du kjenner alle tipsene. De står jo i alle bøkene om kreativitet.

Jeg tror jeg joggu meg snart skal følge et par av disse rådene selv, jeg. Om ikke så veldig lenge, da. Jeg skal bare sjekke Facebook en gang til. Og kanskje se på forsida på et par nettaviser. Ja, også må jeg se gjennom YouTubes anbefalinger som de har plukket ut for akkurat meg, akkurat i dag.

Jeg skal bare ligge her på sofaen bittelitt til. Lover.

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

49,- /måned
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden