Kommentar

Færre kvoteflyktninger i arbeid

En sjettedel av flyktningene i Norge har ikke kommet til våre grenser, men er kvoteflyktninger.

Bilde: Gémes Sándor / SzomSzed / Wikimedia Commons

Fra 2008 har Norge lagt mindre vekt på å velge ut kvoteflyktninger som lettere skal kunne integreres i arbeidsmarkedet. Resultatet er som forventet.

I går offentliggjorde Statistisk Sentralbyrå ny statistikk som viser hvordan kvoteflyktninger (overføringsflyktninger) gjør det i arbeidsmarkedet. Ved utgangen av 2017 bodde det 35.500 slike flyktninger i Norge, noe som utgjør omkring 16 prosent av alle med flyktningbakgrunn.

Til forskjell for andre flyktninger, altså de som selv kommer til landets grense og søker om opphold, har Norge styring med hvem som kommer til landet som kvoteflyktninger. Og i 2008 ble det gjort betydelig endringer.

Anette Walstad Enes i SSB forklarte dette ved gjennomgangen av sysselsettingen i fjor:

«Tidligere la myndighetene i større grad vekt på at flyktningene var integrerbare, at det var relativt sannsynlig at de snart ville komme seg i arbeid eller utdanning (Woon 2008). I 2008 ble kriteriene endret til at det skulle komme flest kvinner, minst 55 prosent (Arbeids- og inkluderingsdepartementet 2008). Fra og med 2009 var over halvparten kvinner, mens det i årene før var flest menn (Dalgard 2016). I gjeldende kriterier for uttak av overføringsflyktninger videreføres denne prioriteringen: Kvinner og barnefamilier prioriteres høyest, dernest vektlegges det at personer med utdannings- og yrkesbakgrunn relevant for det norske arbeidsmarkedet skal få prioritet (Justis- og beredskapsdepartementet 2015).»

Harald Utne, forfatteren av årets gjennomgang, viser til dette og skriver:

«I perioden 1979-2008 var 44 prosent av alle overføringsflyktninger kvinner, men det tilsvarende tallet for perioden 2009-2017 var 53 prosent.

For de årene uttakskriteriene la hovedvekten på integrerbarhet, er det naturlig at andelen i arbeid eller utdanning etter noen år er større enn for de senere årskullene da andre kriterier har vært prioritert.»

Færre kommer i arbeid

Resultatene av denne politikkomleggingen finner vi i figuren som gjengis her.

Dette er samletall for arbeid, utdanning og introduksjonsprogrammet, som til sammen defineres som «arbeidsmarkedstilknytning». Det forklarer den høye andelen i år 1 (introduksjonsprogrammet, som fases ut).

For dem som kom i 2008-16 var det først etter åtte år at andelen sysselsatte oversteg 50 prosent, med 57 prosent (i tillegg kommer seks prosent som er sysselsatt og i utdanning). Men dette er det siste kullet etter de gamle kriteriene. Etter syv år, som tilsvarer 2009-kullet, er andelen bare 41 prosent (+8 i arbeid/utdanning), og det er grunn til å tro at denne ikke vil øke til nivået fra tidligere kull.

Når vi er ute etter suksessen i arbeidsmarkedet, må vi altså se litt frem i tid, og her viser figuren et tydelig skift fra snaue 70 prosent som har slikt tilknytning fra år 3 blant dem som kom i 2007, til under 50 prosent i 2009. Senere årskull har riktignok noe bedre tall, men det er litt tidlig å si om dette er statistiske tilfeldigheter.

Utdanningsnivået ned

SSB oppgir også utdanningsnivået hos kvoteflyktningene, noe som delvis er basert på beregninger når slike opplysninger mangler. Her ser vi også en tydelig endring. I 2000-2003 hadde omkring 55 prosent videregående skole eller høyere utdanning, i 2004-07 var dette 48 prosent, mens andelen senere har vært vesentlig lavere – i 2012-15 drøye 20 prosent.

Det må her nevnes at det også blant andre flyktninger var et fall i andelen med god utdanning, slik at dette også har noe med endringer i hvor flyktningene kommer fra, ikke bare seleksjonskriteriene. Det gjelder også for mitt generelle poeng: Ikke alt kan automatisk tilskrives endringen i kriteriene beskrevet ovenfor.

Integreringen tonet ned

Utslagene i denne statistikken er ikke overraskende. Når man legger mindre vekt på at flyktningene skal kunne integreres i arbeidsmarkedet og velger dem ut på bakgrunn av det, er det ikke rart at nettopp dette blir resultatet: At færre integreres i arbeidsmarkedet og derfor blir avhengige av offentlige ytelser.

Når det er sagt: Å ta andre hensyn enn norske statsfinanser er selvsagt helt legitimt, ikke minst i flyktningpolitikken, som er humanitært begrunnet. Sier Norge ja til å ta imot alvorlig syke eller funksjonshemmede, vet vi selvsagt at det vil koste. Det finnes en avveining mellom det humanitære og det økonomiske.

Men det er ikke sikkert at myndighetene var klar over at en dreining til barnefamilier og kvinner ville gi så store utslag på sysselsettingsstatistikken som det regnskapet nå viser.

Og det finnes også en annen avveining: Ved å legge mer vekt på at kvoteflyktningene er integrerbare, kunne vi tatt imot flere av dem innenfor samme økonomiske rammer.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden