Kommentar

Fagbevegelsen har selv skylda for at de endte opp med Støre

Bilde: Flickr.com / Arbeiderpartiet

Hvis arbeiderne ikke vil ha Støre som leder, burde de nesten starte sitt eget parti.

En del folk (meg selv inkludert) har etter hvert skrevet mye om hvor dårlig egnet Jonas Gahr Støre er til lede Arbeiderpartiet. Vår mistanke om at skipsmeglersønnen fra Ris ikke vekker tillit hos arbeidsfolk her i de små forskjellers hjemland, blir styrket av den nye målingen som viser at bare 49 prosent av Aps velgere mener han gjør det bra som partiets leder. Det gjør også partiets valgresultat blant LO-medlemmer, som endte på 38,4 prosent, en nedgang på 7,3 prosentpoeng siden forrige valg.

Mange potensielle Ap-velgere kunne nok tenkt seg en person med en mer gjennomsnittlig bakgrunn til å fronte partiet, en person som ga inntrykk av å forstå seg på vanlige folk. Men hvem sin feil er det at Arbeiderpartiet har endt opp med Støre? Han var selv inne på svaret i sin tale til LO Stats kartellkonferanse i forrige uke: Det er arbeidernes egen feil.

«Vi som parti leverte ikke. Men jeg vil si: Fagbevegelsen leverte heller ikke», fikk delegatene beskjed om fra Støre. Han fortalte hvordan partiledelsen til stadighet får høre at det er for få vanlige arbeidsfolk i toppen av partiet, men mente at det ikke bare er partiets ansvar. Det er også fagbevegelsens ansvar. Derfor etterlyste han et bedre arbeid med å få vanlige arbeidsfolk opp og fram i politikken.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Deres eget ansvar

Han hadde kanskje ikke lov til å si det høyt, men Støre har selvsagt rett. Selv vil jeg tilføye at hvis vanlige arbeidere ikke er til stede i toppolitikken, må det være fordi de ikke er så gode til å være politikere. For det hadde vel vært mulig for dem å ta saken i egne hender? Istedenfor å gjøre det, sutrer de over å representeres av akademikere som de i praksis har outsourcet representasjonsoppgaven til.

I god venstresideånd kunne man tenke seg at institusjonskorridorene rundt Youngstorget er fulle av skjulte strukturer og glasstak som gjør karrierestigen lettere for utdanningsmiddelklassen og vanskeligere for arbeidere. Det hadde sikkert gått an å skrive en bacheloroppgave i sosiologi om slikt, men jeg tror egentlig ingen vil påstå at det er akkurat det som er problemet.

Den politiske klassen representerer i sin tur arbeiderne.

Støre vil at fagbevegelsen skal intensivere arbeidet med å finne, bygge opp, gi tillit til og støtte potensielle politikerspirer blant arbeiderne. Men det virker litt rart at det per i dag ikke skulle være lagt godt nok til rette for ambisiøse arbeidere i arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet.

Den politiske klassen

Isteden er det selvsagt slik at samfunnet har endret seg. Det har blitt unaturlig å gjøre entre i politikken via en karriere som arbeider. Sjansen for at noen skal gå fra å være veiarbeider til å bli statsminister, slik Einar Gerhardsen gjorde, er i dag minimal.

Dersom man kan tenke seg å jobbe med politikk, er det naturlig å ta høyere utdannelse. Hvis man ikke går rett inn i politikken etterpå, begynner man gjerne med noe som likner, for eksempel som kommunikasjonsrådgiver, en yrkesgruppe som var sterkt overrepresentert blant Oslo Aps kandidater til valget i høst.

Istedenfor å være en arbeider som representerer arbeiderne, blir man dermed en representant for utdanningsmiddelklassen, eller den politiske klassen, klassen som driver med politikk. Den politiske klassen representerer i sin tur arbeiderne.

Akademiseringen

Det et annet spørsmål om Arbeiderpartiet, via den politiske klassen som skal representere arbeiderne, i det hele tatt representerer arbeiderne lenger.

Høyre leder riktignok an i akademiseringen av politikerne på Stortinget.

Hvis jeg raust definerer alle uten høyere utdannelse til arbeiderklassen og utelater alle andre fra den, representerer ikke Ap arbeiderklassen mer enn Høyre. Hos begge partier hadde 33 prosent av velgerne høyere utdannelse ved valget i høst, ifølge SSB. Det er så godt som likt med andelen i befolkningen som helhet.

Høyre leder riktignok an i akademiseringen av politikerne på Stortinget. Ifølge beregninger som Civita gjorde før valget, lå Høyre an til å få en stortingsgruppe der over 90 prosent hadde høyere utdannelse. Men Ap tar innpå. De har gått fra drøyt 60 til drøyt 80 prosent de seneste tre valgene, i takt med at den gamle garden går av med pensjon og yngre kull med høyere utdanning tar over.

To muligheter

Det er vanskelig å se for seg at utviklingen reverseres og en ny generasjon av ivrige rørleggere og mekanikere plutselig dukker opp blant Aps listekandidater. Men det er ikke kommunikasjonsrådgivernes og skipsmeglersønnenes feil. De tar bare på seg oppgaven når den er ledig.

Det minner meg litt om oppstyret rundt venstrevridde journalister som av og til blusser opp. Det er sant at journalister flest er på venstresiden, men det er ingen som hindrer folk på høyresiden å bli det. De er isteden bare interessert i å bli jurister og bedriftsøkonomer, har jeg inntrykk av. De få med høyresidesympatier som likevel ender opp i mediene, pleier å være konvertitter fra venstresiden.

Hvis arbeiderne ikke vil ende opp med Støre, Trond Giske eller en person som likner på dem, har de to muligheter. 1) Å starte et arbeiderparti av og for ordentlige arbeidere. (Jeg lurer på hva slags politikk det partiet ville ført.) 2) Stemme på andre partier. (Det gjør de fleste allerede.)

Alternativet er å innse at Arbeiderpartiet har blitt til Tverrsnitt-av-befolkningen-men-med-flere-kvinnelige-enn-mannlige-velgere-partiet. Uansett hvilke tiltak man setter i verk for å hindre det, vil det fortsette å være slik i praksis.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden