Kommentar

Faktisk uten tillit

Gjennom en serie artikler de siste ukene har Minerva avslørt flere til nå ukjente sider ved samarbeidet mellom Facebook og faktasjekktjenesten Faktisk.no. Ingebjørg Sofie Larsen kommenterer.

Bilde: Skermdump, Faktisk.no

Faktisk.no har vist en sjokkerende mangel på rolleforståelse i sitt samarbeid med Facebook.

Gjennom en serie artikler de siste ukene har Minerva avslørt flere til nå ukjente sider ved samarbeidet mellom Facebook og faktasjekktjenesten Faktisk.no.

Samarbeidet, som er et initiativ fra Facebook, er kommet til for å bekjempe spredning av falske nyheter. Det fungerer slik at lokale faktasjekkere får tilgang til enkelte av Facebooks verktøy og funksjoner.

I seg selv virker initiativet vel og bra: Enten det kommer fra trollefabrikker eller andre aktører, er falske nyheter blitt en stor utfordring for demokratiet. Fra å tviholde på at Facebook bare er en plattform – og derfor ikke kan ta ansvar for hva brukerne publiserer – har Mark Zuckerberg sakte, men sikkert begynt å erkjenne et visst samfunnsansvar.

Når det kommer til falske nyheter, har Facebook altså outsourcet dette til lokale samarbeidspartnere. I Norge er det Faktisk.no som har fått dette ansvaret – gjennom mulighet til å «flagge» andre mediers artikler, og dermed påvirke deres distribusjon på Facebook.

Britenes tolkning

Etter å ha ettergått samarbeidet mellom Faktisk.no og Facebook har Minerva imidlertid avdekket flere sider ved arbeidet som er svært problematiske.

Det første handler om hvordan Faktisk.no tolker sitt eget mandat. For hva slags usanne nyheter er det Faktisk.no bør bruke sin makt til å påvirke distribusjonen av? Det nærmeste Faktisk.no selv kommer når de beskriver samarbeidet, er at de skal faktasjekke «omstridt innhold som spres på plattformen» eller som «brukere eller Facebook selv rapporterer som mistenkelig».

Den britiske faktasjekktjenesten Full Fact, som har inngått et tilsvarende samarbeid, skriver på sine egne nettsider at de vil flagge innhold som de oppfatter som «farlig for liv og helse eller som undergravende for demokratiske prosesser». Blant eksemplene de nevner, er falske kreftkurer, videoer som spres etter terrorangrep og usant innhold som er ment for å påvirke velgere i forkant av valg.

Faktisk.no har derimot fortsatt i samme stil som maktutøver på Facebook som de gjør i sitt daglige virke som deltager i den norske offentlige debatten.

I Full Facts øyne handler det altså om å stoppe de som misbruker Facebooks plattform til å spre innhold som potensielt kan skade demokratiet. Britene skiller dermed klart mellom dette arbeidet og sitt daglige virke som faktasjekkere i den britiske offentligheten. Derfor understreker de også at de på Facebook ikke skal flagge for eksempel satire og meningsinnhold.

Fra leserinnlegg til Bitcoin-scams

Faktisk.no har derimot fortsatt i samme stil som maktutøver på Facebook som de gjør i sitt daglige virke som deltager i den norske offentlige debatten.

Blant sakene de har flagget hos Facebook til nå, finner vi alt fra meningssaker i aviser som Dagens Næringsliv og Nettavisen, nyheter i Nordre Aker Budstikke, artikler i redaktørløse nettaviser som Newsner og utspill fra Facebook-grupper som Ja til bilen i Oslo og Frie nasjonalister. Vi finner alt fra leserinnlegg om elbil og kraftmarkedet og en nyhet om en død elgkalv ved Sognsvann, til scam-reklamer for Bitcoin.

Artikkelen fortsetter under lenken.

Slik reduserer Faktisk.no andre mediers synlighet på Facebook

Overprøver redaktøransvaret

For Faktisk.no later alt dette til å handle om det samme: Fakta. Tanken synes å være at man aldri kan få for mye fakta. Men denne optimistiske holdning på vegne både av fakta, og av Faktisk.nos evne til å klarlegge hva som er fakta, endrer karakter når Faktisk.no går fra å være en aktør i norsk debatt til å bli en moderator på Facebook.

Det Faktisk.no overprøver når de flagger et leserinnlegg i DN, er ikke bare faktapåstandene i innlegget; det er avisens redaksjonelle syn på hvordan offentlig debatt bør foregå. En offentlig debatt i redaktørstyrte medier vil også omhandle faktapåstander det er uenighet om. Da vil i blant noen av påstandene nødvendigvis måtte være gale. Å fasilitere denne type debatter og grensene for den er en av de redaksjonelle vurderingene norske medier gjør hver eneste dag.

En «dom» i PFU innebærer at mediet selv publiserer en rettelse eller beklagelse. Men PFU kan selvsagt ikke, og ville aldri funnet på, å iverksette tiltak for å begrense spredningen av de redaktørstyrte medienes aviser.

At Faktisk.no har synspunkter på innholdet i andre norske medier, er legitimt. Som aktør i den norske offentlige debatten, kan Faktisk.no vanskelig overdrive sitt fokus på fakta – selv om det er mye relevant kritikk som kan rettes også mot utøvelsen av denne rollen, både når det gjelder evnen til faktisk å forstå og avdekke hva som er fakta, evnen til å prioritere viktig og uviktig, og til å forstå potensielle politiske slagsider i utvalget som gjøres.

Men å regulere spredning av innhold fra andre medier – dels med andre eiere enn dem selv – på Facebook, er noe helt annet. Når Faktisk.no tar på seg et slikt ansvar, går det som er uunngåelige utfordringer for enhver faktasjekker som aktør i en nasjonal debatt, til å bli en aldri så liten medieskandale. I ytterste konsekvens innebærer praksisen Faktisk.no følger, for eksempel at medier som tillater løpende debatt med ulike syn på fakta i sine spalter, risikerer redusert distribusjon ikke bare av de aktuelle artiklene, men av alt innhold fra sitt domene.

Lite refleksjon

Det er gode grunner til at vi i liberale demokratiske stater er uhyre varsomme med å gi enkeltaktører i offentligheten den type makt. For de gangene pressen trår feil, har vi i stedet opprettet den frivillige ordningen Pressens Faglige Utvalg, knyttet til bransjens egen Vær Varsom-plakat. Dette er etiske retningslinjer som alle mediene som har sluttet seg til dem, strever etter å følge, og det er mye av grunnen til at det norske medielandskapet fungerer såpass bra som det tross alt gjør:

En «dom» i PFU innebærer at mediet selv publiserer en rettelse eller beklagelse. Men PFU kan selvsagt ikke, og ville aldri funnet på, å iverksette tiltak for å begrense spredningen av de redaktørstyrte medienes aviser.

Når Faktisk.no tenker at de har rett til å gjøre det, overkjører ikke bare faktasjekkerene redaktørenes vurderinger; de gjør det tilsynelatende uten noen egentlig refleksjon om sin egen rolle eller ansvaret de har fått utdelt, overhodet.

Uryddig og useriøs

Som om dette ikke var nok, er faktasjekkeren ikke så opptatt av fakta om sitt eget samarbeid med Facebook. Samarbeidet belønnes nemlig økonomisk av Facebook. Men Faktisk.nos redaktør Kristoffer Egeberg forteller til Minerva at han ikke kjenner til hvordan Facebook beregner beløpene som kommer inn på konto hver måned.

Det er påfallende om en redaksjon som hevder å kunne vurdere alle problemstillinger i det offentlige ordskiftet, ikke kjenner til de mest grunnleggende elementer ved egen drift og finansiering.

Ifølge utenlandske faktasjekkere fungerer det imidlertid slik at Facebook betaler for å tilbakevise usanne påstander, og at de derfor ikke får betalt om de påviser at noe er sant. Minerva har avdekket at Faktisk.no så langt bare har fått betalt artikler de har skrevet som viser til tre ulike varianter av usanne nyheter – og aldri for en faktasjekk som konkluderte med at nyheten var sann.  

Ikke bare fremstår finansieringen uryddig og lite gjennomsiktig, men det kan altså se ut som om Facebook gir økonomiske incentiver for å flagge flere nyheter som «usanne».

Artikkelen fortsetter under lenken.

Faktisk.no har aldri fått betalt av Facebook når de konkluderer med at et utsagn er sant

Egeberg vil kanskje si at når han ikke kjente til detaljene, kan det vanskelig gi økonomiske incentiver. Og kanskje er beløpene så små og de ansattes integritet så høy at dette på ingen måte påvirker de redaksjonelle vurderingene som gjøres.

Men det er uansett påfallende om en redaksjon som hevder å kunne vurdere alle problemstillinger i det offentlige ordskiftet, ikke kjenner til de mest grunnleggende elementer ved egen drift og finansiering. Om Faktisk.no i realiten er øknomisk uavhengige, må, for å si det med deres eget språk, kunne karakteriseres som «faktisk ikke sikkert».

Mediene ikke orientert

Videre har flere av mediene som er blitt flagget til Facebook av Faktisk.no, opplyst til Minerva at de ikke er blitt orientert om flaggingen. Selv om de har fått tilsvarsrett til selve faktasjekken til Faktisk.no, har de hverken fått informasjon om konsekvensene for distribusjon, mulighet til å påklage vurderingen eller til å korrigere eventuelle feil.

Dette er i strid med Facebooks egne retningslinjer, og nonchalansen Faktisk.no har utvist på dette punktet, undergraver ytterligere tilliten.

Utfordring til PFU

Én ting må naturligvis ikke glemmes: Falske nyheter er blitt et demokratisk problem, og Facebook har noe av skylden. Når vi i det norske medielandskapet nå skal finne vår måte å håndtere problemet på, bør diskusjonen opp i de foraene alle har tilgang til – ikke bare i møterommene hos Faktisk.no.

Pressens Faglige Utvalg kan derfor ta dette som en oppfordring:

La oss i fellesskap definere hva slags innhold vi bør bekjempe på Facebook, og hvordan vi ønsker at det skal gjøres. Så får man vurdere om Faktisk.no bør gis tillit til å utføre dette oppdraget, i tillegg til sitt daglige virke som faktasjekker.

Det fordrer imidlertid at faktasjekkerne først tar inn over seg at det de har gjort til nå, ikke inngir den tilliten. I stedet har vi vært vitne til en sjokkerende mangelfull rolleforståelse hos Faktisk.no og Kristoffer Egeberg.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden