Ideer

Falklandskrigen

Det britiske hangarskipet HMS "Invincible" vender seirende tilbake til Porthsmouth i september 1982. Skipet var planlagt solgt til Australia, og måtte klargjøres i all hast da argentinerne invaderte i april 1982.

En 100 dagers krig om noen forblåste øyer sør i Atlanterhavet kom mer enn noe annet til å definere Margaret Thatchers plass i britisk historie.

I 1982 var verden vitne til et tre måneder langt drama som var både dypt anakronistisk og ytterst moderne. En fjern britisk utpost ble besatt av en overlegen fiende. Til unnsetning sendte London en flåtestyrke som seilte halve kloden rundt, overvant vanskelige odds, og vendte hjem i triumf.

Falklandskrigen var både det britiske imperiets siste krampetrekning og den første fullskala sjø-, luft-, og landkrigen i missil- og dataalderen. Newsweek fanget denne dobbeltheten med sin berømte forside, «The Empire Strikes Back», som henviste både til britenes velmaktsdager og til den andre Star Wars-filmen som fortsatt lå friskt i minne hos publikum.[1] Krigen var også et underlig innslag i verdenssituasjonen. Midt i den kalde krigens kjøligste fase satte 649 argentinere og 255 briter livet til i kampen om en uveisom øygruppe av marginal betydning. Krigen veltet et latinamerikansk militærdiktatur, reddet en britisk regjering, gjenreiste et stykke på vei britisk stormaktsstatus, og befestet forestillingen om Margaret Thatcher som selve jernkvinnen.

En rest av imperiet

Da Margaret Thatcher kom til makten i 1979, hadde hun mer enn nok å henge fingrene i. De foregående tiårene var en sammenhengende nedgangstid for Storbritannia. Imperiet hadde gått i oppløsning, stormaktsstatusen vaklet, økonomien var anemisk, og samfunnet var preget av opprivende klassekonflikter. Forholdet mellom Sovjetunionen og Vesten var mer spent enn på lenge. I denne sammenhengen lå Falklandsøyene langt nede på britiske myndigheters prioriteringsliste. De lå 12 000 kilometer fra Storbritannia og var hjemmet til 1800 britiske borgere og en kvart million sauer. De hadde marginal strategisk og økonomisk betydning.

I Argentina derimot var øyene som argentinerne kalte «Las Islas Malvinas», av største nasjonale betydning. Det var en grunnsetning med dyp klangbunn at øyene var argentinsk territorium som var blitt røvet av perfide imperialister, og at britenes besittelse siden 1833 var illegitim. Juntaen militærregimet som kom til makten ved et kupp i 1976 var bare den siste i en lang rekke argentinske regjeringer som arbeidet for å føre øyene tilbake til fedrelandet.

«Falklandsproblemet» hadde lenge vært en perifer men vedvarende hodepine for britiske utenriksmyndigheter. Siden 1960-tallet hadde verken argentinsk sabelrasling eller FN-meglinger ført noen steds hen. Det viktigste resultatet av tiår med halvhjertede forhandlinger var at argentinerne ble overbevist om at britene ikke var villige til å gå til krig for øygruppen.

Galtieri took the Union Jack

Da general Leopoldo Galtieri overtok som Argentinas president i 1981, var økonomien i fritt fall, og regimet i ferd med å bli mer upopulært enn selv et brutalt militærdiktatur kunne tåle. Juntaen var dertil splittet av indre stridigheter, og opererte med en helt særegen tillempning av maktfordelingsprinsippet: Den politiske makten var delt mellom hæren, marinen og flyvåpenet. En offensiv Falklands-politikk fremstod som et egnet middel til å avlede kritikk og samle både regimet, forsvarsgrenene og befolkningen, og Galtieri erklærte at 1982 skulle bli «Malvinenes år».

Oppblåsbare redningsflåter omgir den synkende argentinske krysseren "General Belgrano". Av mannskapet på 1100 omkom 323.
Oppblåsbare redningsflåter omgir den synkende argentinske krysseren «General Belgrano». Av mannskapet på 1100 omkom 323.

Juntaen ville først skape et uimotståelig press i FN og verdensopinionen mot Storbritannia. Denne diplomatiske offensiven skulle eventuelt i siste fase understøttes av militære midler, og en besettelse av øyene ble planlagt til september 1982. Da ville de argentinske vernepliktige soldatene være ferdig utlært, og en britisk gjenerobring ville være umulig grunnet den sør-atlantiske vinteren og planlagte kutt i den britiske marinen.[2]

Men i mars 1982 løp begivenhetene ifra juntaens plan. Et argentinsk skraphandlerskip uten nødvendige tillatelser fikk britene til å sende en skarp protest til Buenos Aires. Juntaen oppfattet dette som et utålelig ultimatum. Heller enn å gi etter og tape ansikt, bestemte de seg for å iverksette invasjonen umiddelbart.

Follow the fleet

Reaksjonen på Falklands-krisen spiller en sentral rolle i fortellingen om jernkvinnen Thatcher og i den britiske marinens moderne mytologi. Da etterretningstjenesten 1. april bekreftet at en argentinsk invasjon var under oppseiling, kunne Thatcher intet annet gjøre enn å håpe at president Ronald Reagans personlige intervensjon kunne stagge juntaen. Men Galtieri tok ikke telefonen.

I Westminster var stemningen dyster.  Invasjonen kunne ikke stanses, og den gjengse oppfatning var at en gjenerobring var umulig. Forsvarsministeren John Nott var upopulær, spesielt i marinen. Hans nylig fremlagte hvitebok la opp til at det pengelense britiske forsvaret skulle konsentrere seg om å møte den sovjetiske trusselen i Nord-Atlanteren og Europa.[3] Hangar- og amfibieskip, avgjørende for å operere langt hjemmefra, var på vei ut. Rådet fra Nott og embedsverket var at det var umulig å ta øyene tilbake med makt.

Thatcher var ikke fornøyd med rådene hun fikk. Hennes redningsmann ble admiral Henry Leach, marinesjefen med den arkaiske tittelen First Sea Lord, som uanmeldt dukket opp. Gjengivelsene av samtalen varierer, men alle er enige om at Thatcher lot seg imponere av den erfarne sjøoffiseren og hans pasjonerte argumentasjon for en kraftfull respons.

– First Sea Lord, what precisely is it that you want?
– Prime Minister, I would like your authority to form a task force, which would, if so required, be ready to sail for the South Atlantic at a moment’s notice.
– You have it.[4]

Dette var stikk i strid med forsvarsministerens anbefaling. I et kritisk øyeblikk grep marinen sjansen og stakk ut kursen. Men det var den kursen Thatcher ønsket seg.

Britisk transporthelikopter i arbeid. Slike hadde man alt for få av på de uveisomme øyene.
Britisk transporthelikopter i arbeid. Slike hadde man alt for få av på de uveisomme øyene.

Not while I am Prime Minister

Natt til 2. april 1982 gikk 600 argentinske marineinfanterister i land ved hovedstaden på Falklandsøyene, den lille byen Stanley. Den britiske guvernør Hunt hadde kun fått kryptisk melding fra London om å «treffe sine foranstaltninger». Den britiske garnisonen på 60 marineinfanterister og 30 lokale heimevernsmenn satte seg til motverge. Kampene varte hele natten, og til slutt var guvernøren omringet i sin embedsbolig med marineinfanteristene og sin sjåfør. Da anså han æren for tilfredsstilt og heiste det hvite flagget. En argentinsk offiser hadde mistet livet.

Nyheten utløste umiddelbart krise for Thatchers regjering. Det er blitt hevdet at for mer enn én engelskmann ble sjokket desto større fordi mange trodde Falklandsøyene lå utenfor kysten av Skottland. Utenriksministeren Lord Carrington gikk av umiddelbart. Men allerede dagen etter kunngjorde statsministeren at en større styrke ville bli sendt sørover så snart det var mulig. Etter iherdige forberedelser seilte 30 skip allerede 5. april. Mange flere fulgte, og i alt sendte Storbritannia 127 skip, 40 kampfly og 22 000 mann til Sør-Atlanteren.

Mange anså den sammenraskede flåtestyrken som en bløff eller et forhandlingsutspill. Thatcher så det ikke slik. Å bøye av for «brunskjortene i Buenos Aires» ville belønne aggresjon og sende de forferdeligste signaler til Sovjetunionen. Hun avfeide bekymringene fra opposisjonen, utenrikstjenesten og forsvarsdepartementet med å påpeke at alternativet var verre:

That a common or garden dictator should rule over the Queen’s subjects and prevail by fraud and violence? Not while I was Prime Minister.[5]

Thatchers størst bekymring var om USAs president Ronald Reagan, som hun da ikke kjente godt, ville se det på samme måten.

Because you are British

I Argentina ble erobringen møtt med stor begeistring. Men den fremskyndede timeplanen og juntaens mangfoldige dysfunksjonalitet ga dem store vanskeligheter med å markedsføre invasjonen som et anti-imperialistisk tiltak. Stilt overfor det rutinerte britiske utenriksvesenet kom argentinernes ukoordinerte bestrebelser til kort. Allerede 3. april lyktes britene med å få FNs sikkerhetsråd til å vedta en resolusjon som fordømte invasjonen og krevde umiddelbar tilbaketrekning av argentinske styrker.

Argentinske krigsfanger i Stanley etter kapitulasjonen.
Argentinske krigsfanger i Stanley etter kapitulasjonen.

For den ferske Reagan-administrasjonen var hele situasjonen en hodepine. Midt under den kalde krigen var to av USAs allierte i ferd med å gå til krig om bagateller. Den amerikanske forsvarsledelsen var av den oppfatning at britenes opplegg var militært håpløst. Reagans utenriksminister Alexander Haig slet seg ut i et utmattende skytteldiplomati mellom London og Buenos Aires i de tre ukene det tok admiral Woodward og hans styrke å komme frem. Juntaen, som mente Thatcher bløffet, var uvillig til å fire på sine krav og ute av stand til å mønstre en samlet diplomatisk linje. Thatcher ville ikke gå med på noen avtale som ikke sikret full argentinsk tilbaketrekning. Hun hadde ikke mye til overs for velmente meglingsforsøk.

In a crisis of this kind one finds any number of people lining up to act as mediators, some motivated by nothing more than a desire to cut a figure on the world stage.[6]

Da flåtestyrken nådde operasjonsområdet i begynnelsen av mai, hadde britene full støtte fra alle sine viktigste allierte, og argentinerne var isolert. Reagan hadde til slutt gitt opp argentinerne, og USA ga britene sin fulle støtte både praktisk og politisk. Den britiske ambassadøren i USA gjorde stor lykke på amerikansk TV, hvor han ble fortalt av en programleder at det amerikanske folket støttet britene ikke fordi de mente de hadde rett i sak, men «because you are british».[7]

A cruiser with all hands

Å gjenerobre øyene var et uhyre komplekst og risikabelt forehavende. Britene stod overfor en formidabel, konvensjonell motstander som opererte nær sine hjemmebaser og hadde god tid til forberedelse. Argentina hadde hangarskip, ubåter, moderne fly og anti-skipsmissiler. Britene ville måtte operere over enorme avstander i den ugjestmilde Sør-Atlanteren, hvor vinteren nærmet seg. Hvis Argentinerne var risikovillige og noenlunde kompetente, risikerte britene i verste fall å miste brorparten av styrken på en ettermiddag. Og når styrken vel var fremme, ble Thatcher og regjeringen i stor grad henvist til neglebitende frustrasjon på sidelinjen.

Den første alvorlige kamphandlingen var også den mest kontroversielle. 2. mai torpederte den britiske atomubåten HMS «Conqueror» uten forvarsel den argentinske krysseren «General Belgrano». Nyheten ble triumferende slått opp på forsiden av tabloidavisen The Sun med overskriften «GOTCHA!»[8] Det aldrende krigsskipet, som opprinnelig var amerikansk og hadde overlevd Pearl Harbor, hadde tusen mann om bord. 323 av dem ble med til bunns. Kontroversen i ettertid dreide seg om hvorvidt skipet faktisk truet den britiske hangarskipsgruppen. Men kapteinen på «Belgrano», som overlevde, sa i ettertid at senkningen var en trist, men fullt legitim krigshandling.[9]

To dager senere ble jageren HMS «Sheffield» satt i brann av missiler fra argentinske fly. Skipet måtte oppgis, og av mannskapet på 280 omkom 23. Den 12. mai ble fregatten HMS «Glasgow» truffet av en 500 kilos bombe som gikk tvers igjennom skroget uten å eksplodere. Sjøfolkene levde i konstant frykt for fly- og ubåtangrep. Men etter senkningen av «Belgrano» våget den argentinske marinen seg ikke til havs, til stor forbitrelse for det argentinske flyvåpenet, som led store tap.

Marineinfanterist (t.v.) og journalister fra britisk presse. De måtte gå, som alle andre.
Marineinfanterist (t.v.) og journalister fra britisk presse. De måtte gå, som alle andre.

Da britene gikk i land på øyene 21. mai, ble de møtt av fire dager med intense luftangrep. Argentinske fly senket tre britiske krigsskip og skadet åtte andre. Men argentinerne mistet 22 fly, over en tredjedel av styrken, og de klarte ikke å hindre britene i å sette i land 5000 mann og gradvis bygge opp et sikkert brohode.

The Marines will have to walk

Etter landgangen måtte fremrykningen foregå i gangfart, siden et stort antall transporthelikoptere gikk med da containerskipet «Atlantic Conveyor» ble senket 25. mai.[10] Det langsomme tempoet var til stor frustrasjon for regjeringen i London og ikke minst for tabloidene, som ikke utmerket seg med tålmodighet og måtehold. I sin iver etter å forsyne pressen med gode nyheter kom forsvarsdepartementet flere ganger i skade for å annonsere britiske angrep før de var i gang.

Men om de britiske offiserene forbannet den frie presse, hadde argentinerne det motsatte problemet. Argentinske medier meldte stadig om store suksesser uten rot i virkeligheten. Misforholdet mellom juntaens seierspropaganda og forholdene på bakken demoraliserte ytterligere de isolerte, forfrosne og stadig sultnere argentinske soldatene.

Men argentinerne hadde fremdeles ti tusen mann på øyene. De var tungt bevæpnet og hadde hatt god tid til å forberede seg i sterke stillinger i fjellene rundt Stanley. Da det kom til stykket, ble britenes profesjonalitet utslagsgivende. Marineinfanteristene, , med operasjoner i kaldt og ugjestmildt kystklima som spesialitet, hadde knapt rukket å tørke sokkene etter sin årlige vinterøvelse i Nord-Norge. Paradoksalt nok var de mer på hjemmebane enn argentinerne, som i hovedsak var vernepliktige fra det varme Nord-Argentina. De beste argentinske avdelingene ble holdt igjen på fastlandet av bekymring for innblanding fra Argentinas gamle uvenn Chile, som støttet britene. Dette medførte at Thatcher i all ettertid anså den chilenske diktatoren Pinochet som en trofast venn.

Etter tre døgn med nattangrep, som involverte om lag 3000 soldater på hver side, lyktes det britene å fordrive argentinerne fra fjellene rundt Stanley. 130 argentinere og 60 briter ble drept i kampene, de hardeste britiske styrker hadde opplevd siden Koreakrigen. Da raknet det argentinske forsvaret.  Uten håp om hjelp eller råd fra Buenos Aires så den argentinske sjefen i Stanley seg nødt til lå kapitulere kvelden 14. juni.

Maggie, what did you do?

For juntaen i Buenos Aires var nederlaget en politisk katastrofe. Galtieri gikk umiddelbart av, og hele militærregimet falt året etter. Men argentinerne glemte ikke, og det uløste Falklands-spørsmålet har forsuret britisk-argentinske relasjoner til denne dag.

Seieren i Sør-Atlanteren preget Thatchers ettermæle på godt og vondt. For mange fremstod krigen som et absurd utslag av nostalgi og stahet, slik Pink Floyds sørgmodige verselinjer gjengir:

Brezhnev took Afghanistan,
Begin took Beirut,
Galtieri took the Union Jack.
And Maggie, over lunch one day,
took a cruiser with all hands
apparently to make him give it back.[11]

Thatcher selv var overbevist om at Storbritannia hadde slått et viktig slag for rettens og frihetens sak.  Hun så det hele som avgjørende i konfrontasjonen med Sovjetunionen:

 Years later I was told by a Russian general that the Soviets had been firmly convinced that we would not fight for the Falklands, and that if we did fight we would lose. We proved them wrong on both counts, and they did not forget the fact.[12]

Mange briter var enige med Thatcher. Flåtestyrken vendte hjem til jublende folkemengder, og Thatcher ble gjenvalgt med stort flertall året etter. Historikeren og krigskorrespondenten Max Hastings mente krigen, tross alt, viste Storbritannia fra sin beste side og var kimen til en fornyet selvrespekt.

 Most of us were resigned to a belief that national decline was irreversible. We grew accustomed to expecting anything ‘Made in Britain’ not to work. [13] Yet after so many years of what seemed like national failure and decline, [the British people] were confronted with a disaster which they still had the strength to rectify.  They were reassured by the way the services performed. They were pleased that a job which had to be done was done so well.[14]

Noter:
[1] Newsweek Magazine, 19. januar 1982.
[2] Martin Middlebrook, The fight for the ‘Malvinas’: The Argentine forces in the Falklands war, Viking 1989, s. 13-26.
[3] Sandy Woodward, One Hundred days: The memoirs of the Falklands battle group commander, Harper 1992, s. 82.
[4] Woodward, One Hundred days, s. 96-97.
[5] Thatcher, The Downing Street Years, s. 181.
[6] Thatcher, The Downing Street Years, s. 186.
[7] Max Hastings og Simon Jenkins, The battle for the Falklands, Pan Books 2010 1983, s. 124-140.
[8] The Sun, 3. mai 1982.
[9] Martin Middlebrook, The fight for the ‘Malvinas’, s. 116.
[10] Woodward, One Hundred days, s. 411.
[11] Pink Floyd, «Get your filthy hands of my desert», The Final Cut, Harvest records 1983.
[12] Margaret Thatcher, The Downing Street Years, Harper Collins 1995, s. 173-174.
[13] Max Hastings’ forord i Hugh McManners: Forgotten voices of the Falklands, Ebury Press 2008, s. 2.
[14] Max Hastings og Simon Jenkins, The battle for the Falklands, Pan Books 2010 (1983), s. 428.

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

49,- /måned
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden