Redaksjonen blogger

Falske anklager og ubesvarte spørsmål

Shoaib Sultans argeste kritikere tar feil, det lar seg fint gjøre å være troende muslim og ordfører. Men MDGs ordførerkandidat har fortsatt et forklaringsproblem.

Shoaib Sultans argeste kritikere tar feil, det lar seg fint gjøre å være troende muslim og ordfører. Men MDGs ordførerkandidat har fortsatt et forklaringsproblem. 

Sosiale medier er nå fulle av arge utsagn rettet mot Miljøpartiet De Grønnes ordførerkandidat, Shoaib Sultan. Raseriet tar utgangspunkt i en rekke uttalelser fra Sultan da han var generalsekretær i Islamsk Råd i perioden 2007-2010. Også aktører som Landsforbundet for lesbiske og homofile (LLH) har slengt seg på, med en uttalelse

Kritikken er til dels overspent og til dels usaklig. Sultan har for lengst avklart at han ønsker like rettigheter for homofile og lesbiske. Han har støttet rett til adopsjon og ekteskap for homofile og markerer seg altså som betraktelig mer liberal i spørsmål om homofilt samliv enn Arbeiderpartiets nye foretrukne samarbeidspartner i flere kommunestyrer, Krf.

Det er altså ingen spesiell grunn til å tvile på at Sultan kan være en ordfører også for homofile og lesbiske.  Det er heller ikke rart om Sultan blir trett av hatet mot ham. På en Facebookgruppe florerer det med sterkt sjikanerende innlegg mot Sultan på bakgrunn av hans muslimske tro.

«Hvem var det som gjorde det mulig for muslimer å få en fot innenfor politikken og stortinget? Den/de personen(e) burde steines med småstein og sprettert!», skriver én mann.

«Og jeg tenker de fleste homofile her i landet vil flykte ut av landet om knappe måneder for aldri å vende tilbake igjen», skriver en kvinne.

En annen mener dette viser at muslimer ikke bør få stemmerett: «Farlig når muslimer blander seg inn i norsk politikk! Skulel ikke vært lovlig! JEg er imot at muslimer kan stemme ved valg!»

Slike ekstreme holdninger er selvsagt svært problematiske. Men problemet stikker også dypere enn sterkt muslimfiendtlige holdninger i kommentarfeltet på Facebookgrupper. Det som i denne sammenhengen har satt sinnene i kok, er at Sultan har nektet å uttale seg om han fortsatt mener homofili er synd, slik han uttalte i 2007.

«Jeg har sagt tidligere at det dreier seg om teologi, og jeg har ikke tenkt å stå her å diskutere teologi, men jeg har ingen problemer med homofile, og jeg har mange gode venner som er det», sa han til NRK tirsdag.

Sultan svarte altså ikke på hva han mener. Spørsmålet var om han fortsatt stod ved sine uttalelser fra 2007 om at homofili er synd. Nå har han likevel valgt å gjøre det helt klart at han ikke lenger mener det han mente i 2007. Homofili er ikke synd, sier Sultan til Aftenposten.

 Dermed gikk han i konfrontasjon med  sentrale muslimske miljøer i Oslo. Når Sultan tydelig sier at han mener homofili ikke er haram, forbudt, innebærer det en sterkere og tydeligere posisjonering i nettopp teologiske spørsmål som mange kan føre til at flere muslimer avskriver ham som for liberal.

Men det er fortsatt flere andre spørsmål Sultan godt kunne redegjøre nærmere for. De dreier seg ikke om tro og livssyn, men politikk. Da det kokte rundt Sultan i 2007, var det fordi han og daværende leder av Islamsk Råd Asghar Ali ikke klarte å ta avstand fra dødsstraff for homofili i Iran, med henvisning til at iranere er sjia-muslimer, og at de som sunni-muslimer ikke kunne si noe om – igjen – det teologiske grunnlaget.

Heller ikke i et intervju med Fri Tanke etter at Sultan hadde gått av som generalsekretær i 2011 uttalte ordførerkandidaten seg krystallklart på om han tok avstand fra dødsstraff for homofili i muslimske land.

«Vi bor i Norge, og Islamsk Råd Norge har et mandat fra norske muslimer om å arbeide i og med dette samfunnet. Jeg mener at det som skjer i Iran er feil, men det er meg og ikke Islamsk Råd Norge. Spørsmålet om man ønsker det innført i Norge er mye enklere å besvare for rådet, noe man har gjort klart og entydig, fordi det oppleves som relevant i forhold til dette mandatet», uttalte Sultan da.

Her har Sultan endret standpunkt, for han har nå tatt helt utvetydig avstand fra dødsstraff for homofile i muslimske land – og all annen dødsstraff for den del. Han har også skiftet syn i spørsmålet om ekteskap for homofile, som han protesterte mot i 2008, og er altså tilhenger av adopsjon for homofile og lesbiske.

Men det hadde vært i offentlighetens interesse å få en nærmere redegjørelse fra mannen som kan bli neste ordfører om hvorfor han har endret syn. Han har fortsatt ikke forklart hvorfor han har endret syn, bare at han har skiftet mening.

I andre saker var Sultan krystallklar under tiden som generalsekretær i Islamsk Råd Norge. Blant annet var han blant pådriverne for den meget viktige felleserklæringen fra Mellomkirkelig Råd og Islamsk Råd der de to paraplyorganisasjonene tok krystallklart til orde for frihet til å skifte tro. En slik erklæring fra en stor muslimsk organisasjon var historisk i europeisk og internasjonal sammenheng. At den har satt få fotavtrykk er en annen sak, men knapt noe Sultan kan lastes for.

Det er altså grunn til å tro at Sultan i sin tid var pådriver for en mer liberal og moderat linje i Islamsk Råd. Det er også verd å registrere at organisasjonen siden Mehtab Afsar tok over, har vendt tilbake til et mer konservativt utgangspunkt. Vi har ikke sett noen liknende initiativ, som Sultan tok i sin tid som generalsekretær.

Det er ikke irrelevant hva slags synspunkter Sultan hadde før og hvilke standpunkt han har nå som han muligens skal ikle embete som ordfører. Langt mer interessant enn å diskutere hva han mener er synd eller ikke, er det å høre om hva slags motkrefter han har møtt og hvilke vurderinger han gjorde seg underveis. Ikke minst ville det være interessant å få vite hva det var som gjorde at han endret mening og hvorfor. Dette har offentlighetens interesse. Det betyr ikke at Sultan må svare. Men han bør.

Mitt råd til Sultan er at han gjerne må redegjøre nærmere for sin egen politiske livsreise, fra et nokså konservativt utgangspunkt i Islamic Cultural Center, en av Norges største moskeer som tradisjonelt har lent seg i retning av den pakistanske islamistiske ideologen Abul Ala Maududi til å bli kanskje den mest markerte liberale og samtidig troende muslimske stemmen i norsk offentlighet. Det ville vært et godt tema for en selvbiografi.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden