DEBATT

Den franske sekularismen, la laïcité, ble skapt for å skille stat og religion. Den er ikke ute etter å ramme muslimene i særdeleshet, skriver artikkelforfatteren.
Den franske sekularismen, la laïcité, ble skapt for å skille stat og religion. Den er ikke ute etter å ramme muslimene i særdeleshet, skriver artikkelforfatteren.

Fransk hijabforbud og falske nyheter

DEBATT: Frankrike står overfor betydelige konstitusjonelle og politiske problemer, og det er mye å kritisere landet for. Et minstekrav må imidlertid være at fakta er på plass.

Publisert

I februar i år foreslo høyresiden i det franske Senatet å forby barnehijab. Samtidig lanserte den et forslag om at mødre ikke kan bruke hijab når de deltar på skoletur. Bruk av religiøse symboler er ulovlig i franske skoler, men i det offentlige rom er det kun niqab som er forbudt. Presidentens partikolleger har stemt imot, og nå pendler lovforslaget mellom det høyredominerte Senatet og Nasjonalforsamlingen der presidentens parti LREM har flertall. Det er Nasjonalforsamlingen som vedtar nye lover – det er med andre ord overveiende sannsynlig at lovforslaget aldri blir vedtatt.

Men før blekket i lovforslaget var tørt, gikk sosiale medier av skaftet, denne gangen anført av den norske modellen Rawdah Mohamed. Instagramposten hennes gikk viralt og hashtaggen #handsoffmyhijab ble delt av muslimske kvinner over hele verden.

Også seriøse medier overser fakta i denne saken. Her hjemme publiserte Utrop 29. april en artikkel der faktafeilene er av en slik karakter at teksten bør karakteriseres som falske nyheter. I artikkelen påstås det at jøder er unntatt forbudet mot bruk av religiøse markører i offentlige stillinger, samt at den omstridte loven allerede er vedtatt.

Men Utrop er ikke alene. Flere amerikanske og engelsktalende medier publiserer igjen og igjen stoff om fransk politikk der fakta er mer enn misvisende. I det anerkjente tidsskriftet Foreign Policy påstås det for eksempel feilaktig at presidenten stiller seg bak hijabforbudet, og at det således vil bli en realitet.

Laïcité

Den franske sekularismen, la laïcité, ble skapt for å skille stat og religion. Den er ikke ute etter å ramme muslimene i særdeleshet. Den jødiske befolkningen er ikke unntatt forbudet mot bruk av religiøse symboler i franske skoler. Alle franske borgere kan bruke religiøse markører i det offentlige rom, de kan imidlertid ikke brukes på arbeid i det offentlige. Niqab-forbudet som gikk gjennom i 2011 er ikke fundert i sekularismen, det dreier seg om at man ikke kan se ansiktet til kvinnene som bruker plagget. Også finlandshetter er forbudt.

Så hvorfor feiltolker utenlandske medier igjen og igjen? Og hvorfor reageres det så voldsomt i deler av den muslimske befolkningen?

For det første har mange problemer med å forstå den franske sekularismen. Den ble innført i 1905 som følge av et radikalt brudd med den tidligere så mektige katolske kirken. Helt siden den franske revolusjonen har samfunnet stått i en skarp konflikt med denne, og religion skulle være en privatsak. Islam utfordrer den franske sekularismen som følge av at religionen har flere religiøse markører, og i en del tilfeller et politisk program. Islam er i tillegg Frankrikes nest største religion og de siste års terror utført av islamistiske terrorister utfordrer ikke sekularismen noe mindre.

Fenomenet french-bashing har foregått i engelsktalende medier over år og det kan virke som om det nærmest går sport i å overse fakta når tema er fransk politikk. Også Al Jazeeras profilerte journalist Mehdi Hasan har publisert misvisende stoff om hva sekularismen innebærer. Han hevder at forbudet mot alle religiøse markører for franske skolebarn er muslimhets, han påstår at niqabforbudet er fundert i sekularismen og han oppfatter fisk i skolekantinene på fredager som en religiøs markør for katolisismen. Han mener også å vite at Frankrike har innført et forbud mot bruk av burkini. (Sommeren 2016 innførte 30 høyrorienterte ordførere i Sør-Frankrike burkiniforbud på franske strender. Forbudet ble imidlertid raskt opphevet i administrasjonsdomstolen Conseil d`Etat fordi det stred mot menneskerettighetene.)

Amerikanske kunstnere og mediepersonligheter engasjerte seg sterkt mot at Charlie Hebdo skulle få internasjonale PENs ytringsfrihetspris fordi de mente magasinet var islamofobt. Det de glemte var at Charlie Hebdo, lenge før radikal islam ble et problem for Frankrike, i første rekke karikerte katolisismen, paven og høyrepolitikere. Eksempelvis var president Sarkozy et yndet objekt for karikaturer i det venstreorienterte magasinet.

Sekularismen står med andre ord i en spagat mellom det opprinnelige formålet – å beskytte Republikkens borgere mot alle former for maktutøvende religiøsitet – og samtidig sørge for religionsfrihet. På samme tid står landet i en situasjon der islamistisk terror har massakrert mer enn 265 mennesker og såret 1059 siden 2000.

Tiltak mot radikalisering

I høst lanserte president Macron en lov for å styrke Republikkens verdier og for å motvirke radikalisering blant Frankrikes muslimer. Dette som et forsøk på å minske spagaten Republikken står i. Læreren Samuel Paty var blitt myrdet fordi han hadde vist Muhammed-karikaturer fra Charlie Hebdo i klasserommet, og det ble påtrengende nødvendig for presidenten å ta grep.

Loven dreier seg i korte trekk om følgende: Imamer skal utdannes i Frankrike. Det skal føres bedre kontroll med franske moskeer. Hjemmeskole skal unngås. Loven tillater myndighetene å stenge religiøse møtepunkter og stoppe predikanter fra å spre hatefulle ytringer. Religiøse organisasjoner som mottar utenlandsk støtte må føre et strengt regnskap. Organisasjoner som mottar offentlig støtte må signere en kontrakt der de forplikter seg til prinsippene om frihet, likhet, brorskap og respekt for menneskeverdet.

Lovgivningsprosessen i Frankrike følger kjente europeiske modeller. Et forslag til lov lanseres i Nasjonalforsamlingen, siden går det videre til Senatet som i mange år har vært dominert av høyresiden. Lederen for Senatet er presidentens stedfortreder og det var i dette kammeret høyresiden forsøkte å legge til de omstridte hijabforbudene. Fra Senatet går lovforslaget tilbake til Nasjonalforsamlingen der avstemningen foregår. Siste instans er Grunnlovsrådet der man vurderer hvorvidt nye lover strider mot den franske grunnloven.

Så skal det også sies at mange muslimer opplever seg marginalisert i Frankrike, den politiske debatten er knallhard og mange av forstedene i Paris er en sosial og økonomisk katastrofe. Her bor mange av Frankrikes innvandrere. Dessverre fungerer også dette utenforskapet som radikaliseringsinstans.

Frankrike står med andre ord oppe i betydelige konstitusjonelle og politiske problemer. Det skal heller ikke underkjennes at polariseringen mellom franske muslimer og franske ikke-muslimer øker som følge av terroren landet har vært gjennom. Ei heller at ytterkanten av fransk høyreside forsøker å dekke seg bak sekularismen i et forsøk på å stramme grepet om radikal islam, et grep som også rammer den jevne muslim. Det gir antakelig også politisk uttelling idet man spiller på frykten for nye attentat. I 2022 er det presidentvalg, Marine Le Pen og hennes RN puster Macron i nakken.

Mangelen på stabilitet preger den franske offentligheten for tiden, også av den grunn er det avgjørende å ha fakta på plass når man velger å omtale fransk politikk. At en norsk modell lanserer en verdensomspennende kampanje basert på et forslag som overveiende sannsynlig ikke går gjennom, er en god illustrasjon på hvor høye skuldre mange har når det dreier seg om religiøse muslimske markører og den franske sekularismen.

Det er mye å kritisere Frankrike for og det er mange som med rette bidrar til denne kritikken. Et minstekrav må imidlertid være at fakta er på plass. Falske nyheter er et alvorlig problem for alle demokratier, ikke kun det franske. Men i det franske tilfellet bidrar mediene i andre vestlige land ofte i unødig grad. At engelskspråklige medier har gjort dette gjennom mange år dreier seg i all hovedsak om rivaleriet mellom den den franske og den anglosaksiske sfæren. Rivalisering kan like fullt aldri forsvare spredningen av falske nyheter. At norske medier følger i samme spor er ikke mindre alvorlig.

Jeg minner derfor om at det er grunner til at enkelte alternative medier her hjemme ikke tas opp som medlemmer av Norsk Redaktørforening.

En av disse heter falske nyheter