– Vi får ikke Europas forente stater med det første

Ideen om et «Europas forente stater» er i vinden som aldri før etter at Martin Schulz – leder for det tyske sosialdemokratiske partiet SPD – etterlyste nettopp det i talen til partiets landsmøte.

Til rungende applaus fra partifellene sa Schultz at han ønsket seg en traktat for å etablere Europas forente stater innen 2025:

«Et Europa som ikke er en trussel mot sine medlemsland, men derimot noe de kan dra nytte av», sa SPD-lederen.

Minervas Pål Mykkeltveit tar i en kommentar Schultz’ utsagn på ordet og skriver at et Europas forente stater er en nærliggende og logisk konsekvens av EU-samarbeidet frem mot 2025.

«I tillegg til at nasjonalstaten assosieres med høyrepopulister og fremmedfiendtlighet, ønsker politikere som Schulz mest mulig europeisk integrasjon for å tøyle internasjonale selskaper, for eksempel de amerikanske IT-gigantene og deres skatteunndragelse», skriver Mykkeltveit.

Mykkeltveit nevner også euroen – at en finanspolitisk union er halvferdig uten en politisk union – og frykten for at Brexit skal friste andre EU-land til å melde seg ut, som begrunnelser for at dypere EU-integrering nå blir mer aktuelt enn noen gang.

EU blir en mer samlet blokk

– Et sterkere EU kan bidra til å forhindre gjeldskriser, sier Ingrid Brekke.

Ingrid Brekke, journalist i Aftenposten og forfatter av to bøker om politikk i Europa, sier seg enig i at et slags Europas forente stater i prinsippet er en logisk konsekvens av hva EU er.

Hun trekker frem de positive sidene ved at EU får mer innflytelse:

Det vil for eksempel kunne bidra til å hindre fremtidige gjeldskriser, sikre borgerne et sosialt minimumstilbud og gjøre at man blir en mer samlet blokk i et globalt perspektiv, sier Brekke til Minerva.

Svak felles europeisk identitet

Henrik Kvadsheim, universitetslektor ved Universitetet i Stavanger med Europa som et av interessefeltene, er ikke enig i at «forente stater» er en logisk konsekvens av EU-samarbeidet særlig ikke hvis man bruker USAs modell som referanse.

– Venstreidealister som Schulz og andre i EU har en slik visjon. De vil jobbe for den, sier Kvadsheim, men han tror motkreftene nedenfra vil bremse forsøkene.

Toppolitikerne er nødt til å lytte til folket, elles kan det skape grunnlag for mer splittelse og flere populistiske strømninger enn det vi allerede ser i dag.  

Toppolitikerne er nødt til å lytte til folket, elles kan det skape grunnlag for mer splittelse og flere populistiske strømninger enn det vi allerede ser i dag.  

Splittelsen kommer ifølge Kvadsheim av mangelen på en felles europeisk identitet:

– Den europeiske identiteten er bare en tilleggsidentitet, mener Henrik Kvadsheim.

Den politiske-kulturelle variasjonen og historien i Europa er for stor, og sentralmakten i EU er ikke i nærheten av å ha den maktposisjonen som de føderale myndighetene i USA har.

Der amerikanere har en sterk og felles identitet, er Europa kun en svak tilleggsidentitet utover den nasjonale identiteten, påpeker Kvadsheim, og legger til at EU har heller ikke har lyktes spesielt godt i sitt forsøk på å bygge en slik felles identitet over tid:

Europeere er først og fremst tilhengere av og føler identitet med EU når EU lykkes med sine ymse fellesprosjekt.

Schulz avgjør ikke tyskernes vei

Ingrid Brekke ser heller ikke for seg noe Europas forente stater i nærmeste fremtid.

Nasjonale politikere skylder gjerne på EU for alt som er galt, sier hun, og understreker at selv om Schulz’ uttalelser kanskje er bra for tysk politikk, fordi de bringer perspektiver som var savnet i den tyske valgkampen, er det ikke han som kommer til å bestemme hva som blir Tysklands vei fremover.

Angela Merkel og hennes kristeligdemokrater er ikke klare for noe storstilt EU-integrasjonsprosjekt, rett og slett fordi det tyske folk ikke er det. Tyskerne er generelt negative til alt som ligner på at de skal måtte betale andre lands gjeld.

To syn på europeisk integrering

I Schulz’ visjon om Europas forente stater ligger det et mål om en føderalstat: Tanken om at tettere integrering, enten det går på økonomi eller identitetsfølelse, er ønskelig.

Visjonen er ikke ny. Siden EUs spede fødsel etter annen verdenskrig har det vært ulike ideer om hva unionen skal være, og en føderalstat har vært én av dem.

En annen måte å forestille seg dypere integrering i EU på, er imidlertid en retning der man ser for seg at integreringen er uunngåelig: at én form for integrering automatisk vil smitte over på andre områder, og at nasjonalstaten dermed gradvis vil svekkes. Denne teorien kalles i den akademiske forskningen på EU for «neofunksjonalisme».

På den motsatte siden i den akademiske EU-debatten har vi de såkalte «intergovernmentalistene», som vil svare med å si at EU til syvende og sist aldri blir mer enn en samling nasjonalstater som handler ut fra egne interesser.

Mange vil se både den labre oppslutningen i valgene til EU-parlamentet og den økte oppslutningen om partier som verner om nasjonalstaten, som bevis på at intergovernmentalistene fikk rett.

Mange vil se både den labre oppslutningen i valgene til EU-parlamentet og den økte oppslutningen om partier som verner om nasjonalstaten, som bevis på at intergovernmentalistene fikk rett.

Men nå kan det altså virke som om det likevel kan gå mot tettere integrering på enkelte områder. Også den franske presidenten Emmanuel Macron har tatt til orde for dypere integrering.

Interessert i politikk, samfunn og kultur? Bli abonnent på Minerva! Bestill her. 

Et Europa i flere hastigheter

Henrik Kvadsheim har tro på at EU fortsetter som et nettverkssamarbeid mellom suverene stater, men med utvikling av føderale trekk innenfor bestemte områder.

Han tror samtidig at man vil åpne opp for et EU og Europa i flere hastigheter, der noen vil kunne integreres tettere, mens andre får løsere tilknytning.

– Et Europa i flere hastigheter vil innebære at bare noen EU-land går mer i retning av «Europas forente stater».

Ingrid Brekke er enig, og tror et Europa i flere hastigheter vil innebære at bare noen EU-land går mer i retning av «Europas forente stater».

Andre land får en mer perifer rolle og en mindre del av pengesekken, sier hun, og legger til at EU for eksempel er svært tydelig splittet mellom øst og vest, både i flyktningpolitikken og fordi Polen og Ungarn ikke lenger regjeres etter de demokratiske prinsippene EU har tatt som en selvfølge.

Noe av det mest interessante her blir å se om den ferske østerrikske regjeringen bidrar til at landet blir en del av «østblokken» i EU.

Avhengig av hvordan det selges inn

Selv om Martin Schulz’ uttalelse om Europas forente stater vakte oppsikt, er det langt viktigere hva slags retning den franske presidenten ønsker seg. Macron har snakket positivt om en felles europeisk identitet og om å gi mer makt til EU i finanspolitikken.

Det er den tysk-franske alliansen som vil være i sentrum av en slik reform, og Macron har selv lansert ideen om et Europa der graden av integrering foregår i flere hastigheter i de ulike grupperingene av land.

Ingrid Brekke tror Tyskland vil støtte en del av Macrons visjoner og bli med på små skritt i den retningen. Noen europeisk finansminister er de neppe klare for, tror Brekke, som tidligere refererte til tyskernes motvilje mot å betale andres gjeld.

Men den tidligere tyske finansministeren Wolfgang Schäuble foreslo nylig å legge noen slike funksjoner under den europeiske stabilitetsmekanismen ESM. Hvilken retning man tar, handler altså mye om hvordan man kan selge inn tilnærmingene på hjemmebane.