Debatt

Fargerikt voteringssirkus

Det er bemerkelsesverdig at både Hareide og Grøvan går inn for å votere på en måte som ikke er fordelaktig for deres syn.

Rødt, blått eller gult? Det er spørsmålet på alles lepper før stemmene telles på KrFs ekstraordinære landsmøte fredag 2. november. Partiet som mange har sett på som både grått og traurig, fremstår nå som det mest fargerike – og dypest splittede – av partifellesskapene. Partilederen avslører i innspurten av denne besynderlige prosessen også enkelte machiavelliske trekk over bekymrede øyebryn.

Etter at alle fylkesårsmøtene har sagt sitt og valgt landsmøtedelegater, er stillingen fortsatt åpen. Om enn ikke helt åpen. Vi leser stadig mer om at konflikten nå konsentreres mer og mer om voteringsmåten på landsmøtekvelden. Og det er ingen tvil om at nøkkelen kan ligge i måten det blir stemt på. En tabelloversikt kan være nyttig for bedre å forstå situasjonen og voteringenes betydning for utfallet. Det er ingen overraskelse at Hareide fortsetter kampen for sitt syn, selv om det kanskje bidrar til å gjøre konflikten i partiet enda dypere og mer intens. Han kan fortsatt få flertall for å gå i regjeringsforhandlinger med Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Rangering av alternativene

Vi er vant til å lese at det er tre parter i striden: de røde som vil samarbeide til venstre, de blå som vil samarbeide til høyre og de gule – de som går for fortsatt opposisjon. I realiteten har vi seks grupperinger, eller typer av preferanser blant landsmøtedelegatene. Egentlig er det litt mer komplisert, for det er noen (eller minst én delegat) som nekter å tilkjennegi noen subsidiær preferanse. I dag er det også bare de gules subsidiære preferanser som er kjent; de er grunnlaget for å si at blå side har overtaket. Men vi vet for lite til å si om de blå har bukten og begge endene.

Så til tabellen, hvor den ene gule som vil stemme blankt i et valg mellom venstre og høyre er utelatt. Tabellen viser mulige rangeringer av de tre foreliggende alternativene, for enkelhets skyld benevnt R, B og G. Den første rangeringen er R-B-G. Dette er dermed delegater som foretrekker å gå til venstre, men som samtidig foretrekker et av regjeringsalternativene fremfor å forbli i opposisjon. Det kan likevel godt hende at mange røde har omvendte, subsidiære preferanser. De vil i så fall mene at regjeringssamarbeid til høyre er dårligst av alt. I dag vet vi ikke hvordan andrepreferansene til de 84 røde delegatene er, eller om type 1 forekommer hyppigere enn type 2. Det er tilsvarende om vi går til den blå siden. Vi vet ikke om de 82 blå delegatene vil gå til venstre heller enn å forbli i opposisjon, eller omvendt. Situasjonen i dag er dermed fortsatt åpen; vi vet at B slår R, men ikke de parvise valgene mellom R og G og B og G.

Det er ikke sikkert at noe reelt flertall finnes; det er en mulighet at flertallet roterer og at alle tre alternativene i realiteten står likt. Og står R, G og B likt rent preferansemessig, er det ene resultatet av voteringen like godt eller dårlig som det andre. Da avgjør voteringsmåten det hele. I prinsippet vil ikke det være så forskjellig fra å kaste terning, og det er helt OK.

Ta for eksempel en situasjon der det fortrinnsvis er rangeringene 2 (R-G-B), 4 (G-B-R, som er klart vanligst i gul gruppe) og 6 (B-R-G). Her vil et flertall foretrekke Rødt fremfor Gult, et flertall vil ha Blått fremfor Rødt, et flertall foretrekker Gult foran Blått, flertallet vil heller ha Rødt enn Gult, og så videre. Flertallet er ubestemt og roterende, men blir stabilisert i praksis av den voteringsmåten som faktisk benyttes. Det er altså avstemningsreglene som bestemmer utfallet, vel så mye som delegatenes synspunkter.

For alt vi vet kan situasjonen være langt mindre åpen når det kommer til stykket. La oss ta et par eksempler. Med rangeringene 1, 4 og 5/6 som hovedbilde, ligger flertallet på blå side – B slår både R og G i parvise oppstillinger. Blå utgjør da et slags kompromiss i salen, og R er et ytterliggående alternativ.

Hvis det er rangeringene 2, 5 og 3/4 som preger bildet, er det derimot G som er flertallsvinneren (slår både R og B i parvise avstemninger). Det gule er i så fall et midtalternativ (kompromiss) mellom ytteralternativene R og B.

Endelig er det mulig at det er rangeringene 3 og 5 som preger landsmøtet sammen med 1/2 (det vil si begge rangeringene med R på topp). Her er det i alle fall ett urealistisk element, nemlig at rangering 3 skulle være mer hyppig enn rangering 4. Disse rangeringene ville gitt R som flertallsalternativ, men det er ikke så sannsynlig at dette er situasjonen når landsmøtet går til votering.

Alt i alt peker dette i retning av at hvis Hareide vinner til slutt, er det nok fordi noen delegater skifter mening i favør av rød side, eller det er roterende flertall med en voteringsmåte som favoriserer partilederens gruppe – altså R.

Hareides voteringsmåte

Landsstyret i KrF gikk for en tid tilbake inn for en avstemningsrekkefølge der en først avgjør om partiet skal gå i regjering, og deretter tar stilling til om det skal forhandles til venstre eller høyre. Dette var også fremgangsmåten Hareide selv foretrakk. Om ingen (eller bare noen få) skifter mening før avstemningen, vil dette gi blått flertall. Det vil være de subsidiære preferansene til de gule opposisjonstilhengerne som avgjør retningsvalget, og det er de 17 gul-blå delegatene som blir tungen på vektskålen.

Dette er ikke en voteringsmåte som favoriserer rød side. Det rød side har interesse av, dersom de ønsker et vedtak om å gå til venstre i tråd med partilederens syn, er å bli kvitt det blå alternativet først. Dermed kan de blå tvinges til å ta stilling til om rødt eller gult er å foretrekke. Er det i denne situasjonen tilstrekkelig mange i blå leir som synes at det dårligste utfallet er å bli værende i opposisjon (altså mange nok med rangering 6, B-R-G), kan Hareide få sin vilje og seire. Dette er tilfellet uansett om R er et virkelig flertallsalternativ eller ikke.

Det må riktignok tas et forbehold dersom B kommer til votering først, i en situasjon hvor R ikke er reelt uttrykk for flertallets preferanser. Da kan mange av de 17 gul-blå komme til å stemme taktisk for å «redde» det blå alternativet fra å bli nedstemt. Taktisk stemmegivning er mer sannsynlig hvis avstemningen er hemmelig.

Grøvans voteringsmåte

Parlamentarisk nestleder i KrF, Hans Fredrik Grøvan, skal være blant dem som ivrer for en alternativ måte å stemme på. Grøvan er tilhenger av å forbli i opposisjon, og har blått veivalg som subsidiært syn. Her foreslås det at en først skal gjennomføre en avstemning der alle tre alternativene ligger på bordet. Ut fra dagens situasjon skulle det gi stemmetallene 84, 24 og 82 for henholdsvis R, G og B. Dernest tenker en seg at det gjennomføres et (tvunget) omvalg mellom de to alternativene som får størst oppslutning, nemlig R og B. Igjen er det slik at de subsidiære preferansene til de gule vil avgjøre retningsvalget.

Det er pussig at denne voteringsmåten foreslås. For det første er det høyst uvanlig å treffe saksavgjørelser på denne måten, med en prosedyre som er i vanlig bruk i mange presidentvalg og andre kandidatavstemninger. For det andre gir denne voteringsmåten etter all sannsynlighet det samme sluttresultatet som Hareides avstemningsrekkefølge (om ikke de med rangeringene 2 og 5 i tilstrekkelig omfang stemmer taktisk til guls fordel i første avstemningsrunde, hvilke neppe kan forventes). For det tredje er det ikke en voteringsmåte som tjener de gule spesielt. Om noen tjener på dette, er det de blå.

Selv om sluttresultatet av de to voteringsmåtene blir det samme, skiller de seg litt fra hverandre når det gjelder signaler og hva som synliggjøres. Den siste voteringsmåten (Grøvan) viser frem for all verden at ikke noe alternativ har flertall i utgangspunktet – noe vi selvsagt allerede vet – mens Hareides voteringsmåte kamuflerer dette i noen grad.

Samtidig er det bemerkelsesverdig at Hareide går inn for å votere på en måte som ikke er spesielt fordelaktig for rød side, og Grøvan kjemper for å gjøre det på en måte som ikke er spesielt fordelaktig for de gule. Slik sett er det bare for de blå å sitte stille i båten; begge voteringsmåtene er gunstige for dem.

Hva bør gjøres?

Er det mulig å si hva landsmøtet bør gjøre? Etter min mening er det viktig å plukke ut det reelle flertallsalternativet hvis et slikt finnes. Det foreligger tre alternativer og to veivalg. Gult alternativ – det å bli værende i opposisjon – er det samme som status quo. Dette trenger ikke å formuleres som et alternativ i det hele tatt, men blir resultatet dersom veivalgene nedstemmes. Dette betyr at landsmøtet med fordel kan tenke på avstemningen som et valg mellom to regjeringsalternativer – enten å gå til venstre eller å gå til høyre. Avstemningen bør derfor gjennomføres ved først å stemme for eller mot det ene veivalget. Blir dette nedstemt, tar en det andre veivalget opp til avstemning (for eller mot).

Hvilket veivalg bør en i så fall ta først – det røde eller blå? Det er vanskelig å si ut fra den informasjonen om preferanser som er kjent i dag. Det kan også hende at det ikke spiller noen rolle for resultatet (det vil si hvis status quo er reelt uttrykk for flertallets vilje). Likevel bør landsmøtet ta stilling til om det bør voteres først over rødt eller blått veivalg i en votering over voteringsmåten. Mer komplisert skulle det ikke være.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden