Politikk

Farlige militære intervensjoner

OM LIBYA: Eksperimentelle bomberaid begrunnet i håp mer enn gjennomtenkte strategier, fører kanskje til kortvarig, militær suksess. Men spillet kan vise seg svært kostbart og politisk ødeleggende.

OM LIBYA: Eksperimentelle bomberaid begrunnet i håp mer enn gjennomtenkte strategier, fører kanskje til kortvarig, militær suksess. Men spillet kan vise seg svært kostbart og politisk ødeleggende.

Blant verdens knapt 200 stater finnes det over 70 fredsbevarende eller fredsskaffende transnasjonale operasjoner og andre intervensjoner. Kun et mindretall løper ut fra et FN-mandat.

Siden begynnelsen av 1990-tallet har Vesten i stadig større grad intervenert i ulike deler av verden. Iveren skyldes hovedsakelig jernteppets fall. Den potensielt farlige motstanderen Sovjetunionen oppløste seg selv, dermed forsvant det største hinderet for å gjennomføre alle intervensjonene vi har sett de siste 20 årene.

Et politisk motiv kan selvsagt være humanitært eller folkerettslig begrunnet, men det er fortsatt politisk.

Dårlig valgte intervensjoner
En rekke intervensjoner begrunnes moralsk med den internasjonale plikten til å beskytte menneskerettigheter og menneskeliv. Men det er ikke å komme bort fra at en del av intervensjonene snarere er politisk motiverte .

Et politisk motiv kan selvsagt være humanitært eller folkerettslig begrunnet, men det er fortsatt politisk og kan raskt blandes med maktpolitiske og imperialistiske instinkt.

Dessuten er en rekke humanitære intervensjoner som det er tvilsomt om har ført til noe videre suksess. Noen av de totalt mislykkede intervensjonene finner man i Øst-Afrika: Rwanda, Somalia og Burundi.

Videre ser vi at intervensjoner som i høyeste grad er nødvendige og moralsk godt begrunnet, blir forbigått fordi de ikke er forenelige med stormaktenes interesser, eller fordi de stridende partene er for godt rustet til å stå imot en eventuell intervensjon. Noen eksempler er Sri Lanka, Darfur og Kongo.

Man intervenerer altså der man forventer lite motstand. Der hvor man eventuelt må bruke militær vold, lider som regel sivilbefolkningen i høy grad: Irak, Afghanistan og bombene mot Beograd taler som eksempler.

NATO er en forsvarsallianse
Enhver militær intervensjon støter på det fundamentale prinsippet i Folkeretten om ikke å blande seg inn i suverene staters indre anliggende. Prinsippet har blitt fulgt av de fleste regjeringer, statsmenn og statsfilosofer siden fredstraktaten fra Münster og Osnabruck av 1648. Siden 1945 er prinsippet forankret i FN-charteret.

Vi hører stadig at vi må delta på internasjonale operasjoner for å vise solidaritet til NATO. Argumentet faller på sin egen urimelighet.

Det finnes unntakstilfeller hvor prinsippet måtte brytes: Nazi-Tysklands utryddelse av de europeiske jødene var et slikt tilfelle. Men unntaket må ikke bli en ny regel. Norge har vist seg svært villig til å delta på intervensjoner. Vi har, sammen med de andre deltakende stater, et tungt ansvar for å tenke oss godt om før vi sender våre forsvarsstyrker ut i verden for å drepe i menneskerettighetenes navn.

Vi hører stadig at vi må delta på internasjonale operasjoner for å vise solidaritet til NATO. Argumentet faller på sin egen urimelighet. NATO var og er en forsvarsallianse, ikke en organisasjon for å omorganisere verden.

Norge bør ikke bidra til å gjøre NATO om til et instrument for å endre fremmede stater, selv om enkelte politikere, journalister og skribenter forsøker å tillegge organisasjonen et verdenspolitisk ansvar.

Freden varer så lenge soldatene er der
At vi i dag deltar i krigen i Afghanistan, er en konsekvens av NATOs artikkel 6. Krigen er legitimert av FNs sikkerhetsråd, men ble iverksatt fordi Al-Qaida hadde Afghanistan som base og angrep vår allierte USA.

Artikkel 6 har klare geografiske begrensninger. NATO deltok ikke i konflikten mellom England og Argentina om Falklandsøyene. Konflikten mellom Russland og Georgia er ikke NATOs ansvarsområde.

Balkan er en del av Europa. Men utgangspunktet for den NATO-ledede militære intervensjon i 1998, som vedvarer i dag, var ikke angrep på et medlemsland, men den blodige oppløsningen av Jugoslavia. Samtidig har Balkan vært en urolig region med komplekse, blodige konflikter helt siden den romerske keiser Marcus Aurelius. Det hadde vært oppsiktvekkende om den evige fred i regionen kom over natten.

Ingen taler i dag for å forlate Kosovo.

Konsekvensen for oss kan bare være tilbakeholdenhet når det gjelder å ta på oss forpliktelser. NATOs inngripen på Balkan stoppet blodbadet på slutten av 1990-tallet, men freden varer kun så lenge fremmede intervensjonsstyrker står i området.

Det er relativt enkelt å foreta en militær intervensjon. Men det er overhodet ikke enkelt å trekke seg tilbake uten å etterlate land og region i kaos. Det ser vi i Irak og på Balkan, og vi vil se det i Afghanistan. Ingen taler i dag for å forlate Kosovo.

Når man vil trekke seg ut, må man arbeide svært møysommelig og langfristig. Etterlater man seg et område hvor vold og drap tar over, var intervensjonen feilslått. Dermed blir man værende i årevis for eksempel i Bosnia, Kosovo og Afghanistan.

Flyttet bare til Pakistan
Intervensjonen i Afghanistan og Vestens spede forsøk på å bygge opp landet med demokratiske institusjoner, viser hvor langt ned i hengemyren man kan komme uten tilstrekkelig kunnskap, tidshorisont og virkelighetskontakt.

Afghanistan har aldri vært en regjerbar stat. Det kan knapt kalles en stat. Med et geografisk område fire ganger Tyskland, en ekstrem topografi, en rekke stammer og gjentatte forsøk på erobring fra fremmede stater, har landet vist seg særdeles vanskelig å kontrollere.

Den klokeste intervensjonisten i landet var Alexander den store. Han kom fra vest, dagens Iran, gikk over Khyber-passet og rett ut igjen gjennom den østlige delen av landet. Britene har gått på to nederlag i Afghanistan, noe som kostet titusener av britiske og indiske soldater livet. Sovjet gikk også på et blodig nederlag.

Det er verdt å huske at Norges boikott av sommerolympiaden i Moskva 1980 nettopp ble begrunnet med Sovjets invasjon i Afghanistan. I dag er Norge en del av en okkupasjonsstyrke i landet selv. Styrken teller en tredjedel av antallet soldater Sovjet hadde i landet på 80-tallet.

Al-Qaida har for lengst flyttet basene sine til Pakistan. Siden Pakistan har fem til seks ganger så mange innbyggere som Afghanistan, og er en atommakt, våger ingen fornuftige mennesker å foreslå en intervensjon der. Kampen i Afghanistan går videre, men i dag mest mot Taliban.

Da opprørerne var i Irak
Koalisjonen av villige staters nye mål er for tiden Libya. De samme argumentene som er brukt i en rekke militære intervensjoner de siste 20 år, blir brukt om igjen. Men hva vet vi egentlig om opprørerne i Libya?

”Mer enn noe annet folk i den arabiske verden ville libyere til Irak for å drepe amerikanere.”

Opprørerne vil styrte Muammar al-Gaddafi. I motsetning til demonstranter i Tunisia og Egypt, som gikk beundringsverdig fredelig frem, har libyerne kastet seg ut i en regelrett borgerkrig. I et angrep på Tripoli er det liten grunn til å tro at de vil forholde seg mer sivilisert overfor innbyggerne enn hva Gaddafi ville gjort i det avvergede angrepet på Bengasi.

Men hvem er opprørerne? I november 2007 kom amerikanske styrker over dokumenter i den irakiske byen Sinjar som viser opprinnelseslandet til utenlandske Al-Qaida terrorister i Irak. De såkalte ”Sinjar Documents” viser til tidsrommet august 2006-august 2007. Ikke overraskende var Saudi-Arabia foran Libya i absolutte tall, mens Libya lå klart på topp i forhold til folketall.

”Mer enn noe annet folk i den arabiske verden ville libyere til Irak for å drepe så mange amerikanere som mulig,” sa den amerikanske terroreksperten Andrew Exum. Og hvor i landet kom disse Libyerne fra? I overveiende grad fra øst, der opprørerne har hovedkvarter. Opprinnelsesbyene, etter antall personer, var som følge: Darna (Øst-Libya), Riyad (Saudi-Arabia), Mekka (Saudi-Arabia), Bengasi (Øst-Libya).

Islamistiske organisasjoner i Darna og Bengasi har kjempet mot Gaddafi i årevis.”Libyan Islamic Fighting Group” er despotens hovedfiende. Gaddafi slo ned flere opprør på 1990-tallet med brutale virkemidler, samtidig ble han støttet av USA og Vesten. Ikke bare fordi han konsekvent slo ned mot radikale islamister og Al-Qaida, men også fordi han betalte milliarder av dollar i oppreisning til ofrene for Lockerbie, la ned atomprogrammet og gjenopptok diplomatiske kontakter i Washington.

Var han et anstendig menneske da? Selvfølgelig ikke. Hadde Libya og verden vært bedre uten ham? Selvsagt.

Neppe frihetskjempere og demokrater
Vi skal vokte oss for å la rykter drive frem den moralske begrunnelsen for intervensjonen. Et rykte gjentas selv i FN-resolusjon 1973, nemlig at Gaddafi har ansatt utenlandske leiesoldater.

Kurt Pelda, korrespondent for Frankfurter Allgemeine Zeitung var i Bengasi forrige helg. På mandag skrev han: ”Seks av de falne er sorte afrikanere. For dem som jobber i likhuset er det et bevis på at det handler om leiesoldater. Men det er absurd å trekke konklusjoner på bakgrunn av hudfarge. Det finner også mange sorte libyere. De falne hadde ikke identifikasjonspapirer på seg, sa sykehusmedarbeiderne. Dette er altså bakgrunnen til at falske meldinger og krigspropaganda oppstår. Til nå har ikke opprørerne klart å presentere en eneste fanget leiesoldat, til tross for at de har tatt til fange en rekke sorte afrikanere.”

At Gaddafi skulle utføre et folkemord på egen befolkning, er udokumenterte spekulasjoner.

En annen antakelse er at opprørerne blir omtalt som frihetskjempere. Hvordan vet vi at motstanderne av Gaddafi kjemper for menneskerettigheter, demokrati og frihet? Antakelsen om at det står noble motiver bak ønsket om å styrte diktatoren er mildt sagt naiv. Det afrikanske kontinentet tjener som prakteksempel på opprørshærer som styrter en alenehersker for så å innføre et nytt brutalt regime.

At Gaddafi skulle utføre et folkemord på egen befolkning, er udokumenterte spekulasjoner. Det er heller ikke dokumentert at Gaddafi målrettet har angrepet sivilister.

”Odyssey-Dawn”-revolusjonen
Libya er, til tross for oljeforekomster, av liten strategisk betydning for Vesten. Egypt, Saudi-Arabia og Iran er de avgjørende landene i Midtøsten. Likevel setter korthuskoalisjonen av villige land, med støtte av Den arabiske liga, i gang en intervensjon. Med hvilken støtte?

Den arabiske liga og dets 22 medlemsland er alt annet enn en sivilisert klubb. Ligaen består hovedsakelig av autoritære, demokratifiendtlige stater. Det var deres samtykke som utgjorde tungen på vektskålen da amerikanerne stemte for en militær intervensjon i FN.

Nei, vi vet ikke hva Norge og de andre villige statene gjør. Det vet de heller ikke selv. Styrken til revolusjonene i Tunisia og Egypt var at befolkningen alene og med fredelige midler klarte å styrte diktatorene. Det var autentiske omveltninger uten hjelp fra utsiden.

Når Vesten intervenerer med militær makt, delegitimeres samtidig motstandsbevegelsene i andre islamistisk pregede land. Bevegelsen som startet som Jasmin-revolusjonen i Tunisia, ender i Libya med ”Odyssey-Dawn”-revolusjonen.

Sarkozy fremstiller seg som landsfaderen som fører Frankrike tilbake til en svunnen militær storhetstid.

Eller kanskje bevegelsen fortsetter, ved at folk i Syria, Bahrain, Saudi-Arabia, Algerie og Iran mister realitetsorienteringen og tror at Vesten vil bistå i en eventuell revolusjon. Vil Vesten det? Garantert ikke.

Splittet, som vanlig
Hvordan skal det gå videre i Libya? I over ti år var det en flyforbudssone over store deler av Irak. Saddam Hussein ble likevel sittende ved makten. Vil Vesten, muligens over flere år, være en dommer fra luften over enhver borgerkrig?

Fremtiden til Libya ligger i hendene til Vesten, som på Balkan, i Afghanistan og Irak. Men hva er egentlig Vesten? Obama-administrasjonen var inntil nylig imot en intervensjon og lot seg motvillig overtale. NATO-medlemmene strides.

EU-landene er som vanlig splittet. Angela Merkel er kritisk til resolusjonen 1973s omsetting i praksis. Sarkozy breser seg med en revolusjonær-humanitær patos mens han fremstiller seg som landsfaderen som fører Frankrike tilbake til en svunnen militær storhetstid.

Hvor mange kan vi redde?
Vi har beveget oss inn i en tidsalder der militær vold og intervensjoner er blitt daglige politiske virkemidler. Sanksjoner, bomber, dialog? — samme det.

Et samlet Storting står bak beslutningen om å sende jagerfly for å bombe i Libya. Det er paradoksalt nok heftigere debatt i Stortinget om hva vi skal ha på hodene våre enn hvor vi slipper bombene våre. Vi har soldater involvert i militære operasjoner på tre kontinenter.

Har vi kulturforståelse, respekt og ydmykhet nok til å gripe inn hvor som helst i verden?

Hvor mange land kan vi ”redde”, og redder vi i realiteten landene? Har vi kulturforståelse, respekt og ydmykhet nok til å gripe inn hvor som helst i verden?

Å hjelpe mennesker i nød, er bra. Å bistå ved å styrte en grusom diktator, er bra. Men å ville være god, befrir en ikke fra konsekvensene av ens handlinger. Eksperimentelle bomberaid begrunnet i håp mer enn gjennomtenkte strategier, fører kanskje til kortvarig, militær suksess. Men spillet kan vise seg svært kostbart og politisk ødeleggende.

  • Erik S. Idsøe (f. 1981) er statsviter utdannet fra Universitet i Bergen og Freie Universität Berlin.

Ingressbilde: F-16. Av mashleymorgan. Lisensiert under CC BY-SA 2.0.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden