Intervju

Farvel verden

Det snakkes ikke lenger russisk i Akersgata. Store kutt betyr et farvel til den tradisjonelle utenriksjournalistikken, frykter forfatter og journalistveteran Halvor Tjønn.

Det finnes ikke lenger russisk-språklige fagmiljø i Akersgata. Store kutt betyr et farvel til den tradisjonelle utenriksjournalistikken, frykter forfatter og journalistveteran Halvor Tjønn.

NB! Artikkelforfatte Lars Akerhaugs merknad: Denne artikkelen ble opprinnelig ledsaget av ingressen: «Det snakkes ikke lenger russisk i Akersgata.» Dette var, på samme måte som tittelen, ment som en billedlig metafor, ikke en påstand om at det ikke finnes russisk-kyndige journalister i norske redaksjoner, noe det selvsagt gjør.

–  Hvis avisene i stadig mindre grad blir i stand til å trekke til seg medarbeidere med spesielle kunnskaper, ikke sender dem ut og ikke gir dem mulighet til å bli kjent med de land og de kulturer de skal dekke, da vil avisenes innhold blir stadig dårligere. For leserne vil avisene i så fall bli stadig mindre interessante.

Halvor Tjønn ble utenriksjournalist i 1981, etter et langvarig opphold på Universitetet i Oslo. Som medarbeider i Stavanger Aftenblad dekket han konfliktene i Mellom-Amerika, det turbulente øst-vest-forholdet på 1980-tallet og ikke minst utviklingen i Øst-Europa og Sovjetunionen. Han arbeidet i mange år – fra Gorbatsjov til Putin – som Aftenpostens korrespondent i Moskva. Senere var han medarbeider i Aftenpostens utenriksavdeling før han tok sluttpakke i 2014.

Tjønn har vært et tidsvitne til utviklingen i norsk presse, hvor utenriksjournalistikken i har gått fra å være et satsingsområde til å bli en liten nisje som de fleste mediehusene bortprioriterer.

– Utviklingen er trist. Problemet er selvfølgelig at den klassiske forretningsmodellen til avisene er utdatert.  Den gikk ut på  selge annonser og ha godt redaksjonelt stoff. Nå er annonsene egentlig mer eller mindre borte. Dermed er ressursene som står til rådighet for redaksjonene, blitt mye, mye mindre. I Aftenposten, kystavisene og delvis også i VG hadde man en ganske stor stall med mennesker som viet livet sitt til utenriksjournalistikk og som avisene hadde penger til å betale for.

– Dermed er det mange færre mennesker i Norge som har rollen som profesjonelle, livslange utenriksjournalister. Hvor man har lært seg språk, kan historie, kjenner landet og har vært der. Alt dette koster penger, og de pengene er dessverre nå for en stor del borte. Det betyr ikke at det ikke er mange flinke journalister som fortsatt er der. Men avisene er færre, og det er mindre ressurser til dem. Det gjelder alle. Dette er selvfølgelig trist.

Elite
Utenriksjournalistene i norske medier på 80- og 90-tallet var en elite. Det ble sagt i Aftenposten at vilkårene for dem som jobbet i utenriksavdelingen skulle være de samme som i Utenriksdepartementet, slik at avisen skulle kunne tiltrekke seg like kvalifiserte søkere. De som jobbet der, mente selv – kanskje uberettiget, men likevel – at de hadde høyere kvalifikasjoner enn de fleste andre journalister). De var ”utenriksmedarbeidere”, ikke ”journalister”.

Tjønn viser til at det i dag er lettere for et informert publikum å tilegne seg informasjon fra originalkildene enn det var på 80-tallet. Maktposisjonen utenriksjournalistene hadde, der man satt i en unik posisjon med tilgang til blader, aviser og magasiner fra hele verden og store språkkunnskaper, er borte.

En tyskspråklig kan lett følge utviklingen i Tyskland uten omveien gjennom norske aviser, men det gjelder fortsatt ikke overalt.  Noen områder og kontinenter skriker i større grad etter tilstedeværelse enn andre.

– Som Russland hvor mediene er mer kontrollert nå og på en annen måte enn i Jeltsin-perioden. Da er det ikke like utbytterikt å sitte i Norge og følge med på russiske medier via nettet. Man må være til stede for å forstå hva som skjer.

Et fag på vei ut
Tjønn mener god uternriksjournalistikk betinger landkunnskap, språkkunnskap og historiekunnskap. Det skal ikke bare være å pakke kofferten og dra til et sted og begynne å arbeide, da vil reporteren i beste fall skrape i overflaten.  Når mediene ikke lenger satser på utenriksjournalistikk og ikke ansetter journalister med dybde- og bakgrunnskunnskap, er det en fare for at journalistikken forflates.

–  Utenriksjournalistikk er et fag.  Men jeg er veldig redd for at man ikke tenker slik nå.  Hvis avisene skal hevde seg som nyhetsmedium i fremtiden, kan man ikke bare sende en tilfeldig reporter. Hvis du er utdannet forskalingssnekker, kan du ikke uten videre bli trappesnekker. Utenriksjournalistikk krever selvfølgelig kulturell og språklig kompetanse.

– Hva vil konsekvensene være når kunnskapen om vårt naboland Russland forsvinner fra redaksjonene?

– Når ingen i redaksjonene snakker russisk, forstår man heller ikke grunnleggende sett hva som skjer. Da er man ikke i stand til å gi et bilde av situasjonen som er relevant for publikum, og da oppfyller man ikke det mandatet pressen har.

– Har det noen større samfunnsmessige konsekvenser?

– Ja, jeg tror det. Vi hadde nå en debatt om det som skjedde på Storskog, som var mer eller mindre basert på kvalifiserte gjetninger. Da så vi hvor viktig det er å dykke ned i beslutningsprosessen. Men her var hele det norske samfunnet sent på banen. Det gjaldt ikke bare pressen.

– Er det viktigere med dybdekunnskap når man dekker et land som Russland?

– Russland har alltid vært et mer lukket samfunn. Da er dybdekunnskap desto viktigere. Det vil man merke med en gang du jobber der borte, at det er steder tilgangen stopper opp. Jo flere kontakter man har og jo flere man kjenner, jo flere steder kan man rapportere fra.

Men selv om verden forsvinner fra avisspaltene, er det ikke helt mørkt.

– Jeg tror det fortsatt er et marked for avisene og papiravisene. De må ha kvalitet. Kanskje vil de ikke være så store som de var før. Men de vil ha et kjøpevillig publikum. Derfor tror jeg personlig at det vil være marked for de avisene som har de gode korrespondentene og journalistene. Når jeg leser norske aviser, ser jeg etter de journalistene som kan noe spesielt, som har de spesielle kunnskapene som skal til for å fortelle meg noe mer enn det jeg får vite via de kjappe etermediene.

– Artikler skrever av folk som ikke har noen spesielle kunnskaper, finner du overalt. Det som er viktig og interessant å lese, er artiklene av folk som kan noe spesielt.

Ødela egen forretningsmodell
Tjønn går langt i å anklage norske mediehus og redaktører for å ha drept sin egen forretningsmodell og i den prosessen revet vekk grunnlaget for god utenriksjournalistikk.

– Jeg har alltid ment at ideen om at man skal ha en papiravis som folk betaler for, og en nettavis som er mer eller mindre gratis, rett og slett er feilslått. Jeg mener det har gjort ubotelig skade at avishusene fra og med tiden omkring århundreskiftet begynte å fortelle leserne at innholdet på nettet ikke kostet noen verdens ting.

– Det ser jo ut til at flere har forstått dette nå? 

– Den erkjennelsene skulle man som sagt ha gjort omkring år 2000. At man har gitt bort det journalistiske produktet gratis, har ført til en devaluering av hele journalistyrket. Journalister skal også leve av sitt arbeid. Betaler man ingenting, får man – i hvert fall på litt lengre sikt – heller ingenting.

Halvor Tjønn er nå aktuell med en ny bok om Russland på Dreyer Forlag og har tidligere skrevet en rekke historiebøker, blant annet en biografi om religionsstifteren Muhammed.

– Andre journalister skriver gjerne selvbiografisk om egen korrespondentvirksomhet. Du har valgt å skrive historiebøker. Er historisk kontekst undervurdert i redaksjonene?

– Jeg har befattet meg med historie hele livet, og jeg har vært så heldig i de årene jeg arbeidet som utenriksjournalist, at jeg var vitne til store historiske prosesser og hendelser, ikke minst Sovjetunionens sammenbrudd og framveksten av dagens Russland. Og – som allerede påpekt – skal man dekke de litt vanskelig tilgjengelige delene av verden som Russland, Kina eller Midtøsten, må man kjenne historien. Kort sagt: Den som ikke kjenner til Ivan den grusomme, forstår ikke Stalin. Forstår man ikke Stalin og måten han omskapte tsar-Russland til Sovjetunionen, forstår man heller ikke dagens Russland.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden