DEBATT

En leder med fascistiske holdninger kan åpenbart utgjøre en trussel for demokratiet, men problemet med Christina Plettens uttalelse i en kommentar i Aftenposten, er at hun fullstendig overser at demokratiet i Italia allerede er ekstremt skjørt, og at Giorgia Melonis (bildet) fremgang er en konsekvens av, ikke en årsak til, akkurat det, skriver Eva-Kristin Urestad Pedersen.
En leder med fascistiske holdninger kan åpenbart utgjøre en trussel for demokratiet, men problemet med Christina Plettens uttalelse i en kommentar i Aftenposten, er at hun fullstendig overser at demokratiet i Italia allerede er ekstremt skjørt, og at Giorgia Melonis (bildet) fremgang er en konsekvens av, ikke en årsak til, akkurat det, skriver Eva-Kristin Urestad Pedersen.

Dårlig om italiensk demokrati

DEBATT: Kunnskapshull i Akersgata fylles med Financial Times.

Publisert

Gitt den politiske krisen denne sommeren og nyvalget sist søndag, er Italia på nytt et tema i norske aviser – også i Aftenposten. Både på kommentar- og lederplass, men også i nyhetsartikler, forsøker flaggskipet blant norske aviser å forklare norske lesere hva den politiske utviklingen i landet skyldes og betyr.

Dessverre er dekningen så preget av mangler og feil og så politisk forutinntatt at det nok hadde vært bedre om de hadde latt være. Hvis en fri og kritisk presse er en sunnhetsmarkør for demokratiet, er Norge like ille ute å kjøre som man i Aftenposten hevder at Italia er.

Fra Draghi til Meloni

«En regjering ledet av Fratelli d’Italia vil føre Italia inn i et politisk landskap med sterke innslag av høyreradikale. […] Det bør bekymre alle som er opptatt av demokrati.» advarte Christina Pletten på kommentarplass før valget.

Samme kommentator prøver dagen etter valget å forklare at den «blonde, romerske varianten av Donald Trump» skal finansiere regjeringsplanene sine med penger fra EU som følger av en avtale «forhandlet frem av Mario Draghi».

Begge påstander vitner om svært mangelfull kunnskap både om italiensk politisk historie og kontemporær europeisk politikk.

For de uinnvidde ble søndagens valg holdt fordi regjeringen ledet av tidligere europeiske sentralbanksjef Mario Draghi, i sommer ble tvunget til å gå av etter en parlamentskrise. En høyrekoalisjon bestående av de tre partiene «La Lega», «Fratelli d’Italia» og Silvio Berlusconis «Forza Italia», er forventet å danne regjering, etter at de fikk over 40 prosent av stemmene.

Det største partiet i den koalisjonen er «Fratelli d’Italia», som ligger an til å få i overkant av 26 prosent, mens begge de to andre ligger på rundt åtte prosent. «Fratelli d’Italias» leder heter Giorgia Meloni, og hun begynte sin politiske karriere i en nyfascistisk bevegelse i et arbeiderstrøk i Roma. Meloni har nektet å gi opp den klassiske flammen, en symbolsk arv fra fascismen, som partisymbol, og hun dyrker politiske vennskapsbånd med mennesker som Steve Bannon og Viktor Orban. Hun er svært innvandringskritisk og nokså europaskeptisk. Utover det er Giorgia Meloni også alenemor, en av de svært få kvinnelige frontfigurene i italiensk politikk og kjent for å være en intelligent dame, som har lovet italienerne at fascismens tid er over og at det demokratiske systemet ikke trues av hennes parti.

En konsekvens, ikke en årsak

Hvor dypt stikker Melonis demokratisk ånd? Hvor mørkebrun er hun i kantene og vil hun moderere eller radikalisere seg når hun faktisk får regjeringsmakt? Alt dette er uvisst og det som egentlig foregår på de politiske bakrommene, er vanskelig, om ikke umulig å si. Det er åpenbart at en leder med fascistiske holdninger kan utgjøre en trussel for demokratiet, men problemet med Plettens uttalelse, er at hun fullstendig overser at demokratiet allerede er ekstremt skjørt, og at Giorgia Melonis fremgang er en konsekvens av, ikke en årsak, til akkurat det.

«Fratelli d’Italias» popularitet følger nemlig av en lang rekke begivenheter som har gjort italienerne desillusjonerte og trette. De siste tjue årene har de folkevalgte lederne ikke klart å gi landet hverken stabilitet eller fremtidshåp. Ofte har de ikke en gang klart å samle seg bak en regjering – det er årsaken til at teknokratene har styrt Italia i flere år nå. «Fratelli d’Italia» er også bare et siste i en etter hvert lang rekke italienske fløypartier som stormer mot makten – et tydelig symptom på at noe er veldig galt med det italienske demokratiet.

Som sådan er det langt mer talende at valgdeltakelsen på søndag, ikke engang nådde 65 prosent.

Teknokrater er å foretrekke

Skal man tro Pletten, er det imidlertid greiest om teknokrater sitter med makten. I juli brukte nemlig samme kommentator spalteplassen sin til pent å be italienerne om å gi den siste teknokratiske statsministeren i Italia, som altså var Mario Draghi, arbeidsro litt lenger. Nærmere bestemt helt til det planlagte valget i 2023 (søndagens valg ble utlyst som følge av krisen), da italienerne ifølge Pletten ville fått «en ny sjanse til å ta dårlige avgjørelser».

Det oser ikke akkurat av begeistring for demokratiet som beslutningsprosess i et slikt uttrykk. Man kan nesten undre seg over om det er demokrati Pletten er opptatt av, eller et sett verdier som utvalgte politiske krefter forfekter?

Reformene som utløste krisen

Det er også verdt å se nærmere på hva som skrives om krisen som gjorde at Mario Draghis regjering måtte gå, og på den «avtalen» som Pletten hevder at Draghi fremforhandlet for Italia.

Mario Draghi ledet en samlingsregjering der de fleste store italienske partier deltok og hvis hovedoppgave var å sørge for at implementeringen av et nasjonalt reformprogram, kjent som PNRR, Piano Nazionale di Ripresa e Resilienza, som skal sikre Italia pengeoverføringer fra EU i etterkant at koronapandemien.

PNNR er knapt fremforhandlet av Draghi, det er den italienske versjonen av den europeiske «Recovery Plan», et finansieringsprogram som er ment å hjelpe de fleste europeiske land å komme seg økonomisk på fote igjen etter den økonomiske krisen som ble utløst av pandemien.

Som sådan er det også en plan laget etter klare føringer fra Brussels side – så klare at flere eksperter har satt spørsmålstegn ved dens demokratiske legitimitet. Det Draghi gjorde, var å sørge for at Italia møtte fastsatte tidsfrister for innføring av disse reformene. «En intern europakommisær» kalte en politisk kommentator i Corriere della Sera ham i et møte med utenlandsk presse nylig.

Skal vi tro Pletten måtte Draghi gå fordi partiet Femstjernersbevegelsen ikke ville «støtte en krisepakke for å hjelpe italienske familier med økte priser». Det er bare en brøkdel av sannheten. Femstjernersbevegelsen brukte et mindre punkt i forslaget som påskudd til å utløse en krise. Det viktigste her er imidlertid at parlamentskrisen i juli fulgte en lengre periode der samarbeidet internt i Draghis regjering var blitt vanskeligere og vanskeligere. Og hvorfor det?

Italia har knapt noen god tradisjon for koalisjonsregjeringer, og Draghis samlingsregjering hadde en nesten revolusjonerende politisk bredde. Det var derfor høyt sannsynlig at den før eller siden kom til å slå sprekker, spesielt siden det nevnte reformprogrammet, PNRR, er ekstremt dyptgripende. Kan man egentlig forvente at politiske partier fra motsatt side at det politiske spektrum skal klare å enes om reformer som endrer et land så gjennomgående? Det er vel ikke bare i Italia at noe sånt kan bli vanskelig?

Det kan godt hende at det ville vært bedre for Italia dersom Draghi hadde fått fortsette, men å bekymre seg for demokratiets fremtid fordi han måtte gå, er faktisk å snu ting på hodet.

Kilde: Financial Times

Pletten er kommentator i Aftenposten og som sådan kan ikke avisen stilles til ansvar for det hun skriver. Problemet er at den mangelfulle innsikten i Plettens kommentarer, også går igjen i avisens øvrige dekning av Italia.

«En ulykke for Italia», kalte avisen det på lederplass da regjeringen i sommer måtte gi opp. Til å begrunne denne uttalelsen, siteres den britiske avisen Financial Times, som skrev at dersom Draghi hadde fått fortsette, kunne Italia «realisert sitt økonomiske potensial og kommet inn i en fase med jevn vekst». God fisk for Aftenposten, som ikke en gang tar seg bryet med å sitere en italiensk avis.

I en annen artikkel, denne gang en nyhetssak om de mange migrantene som ankommer Italias kyst, og hvordan det kan føre til at det ytre høyre vinner valget, siteres The Guardian, en annen ledende britisk avis.

En virkelig trussel mot demokratiet

I sin utenrikspolitiske dekning baserer altså en av søylene i norsk presse seg på britiske aviser. Jeg vet ganske mye om Italia og kan påpeke feilene og manglene i dekningen her, men hva med alt det andre som skrives? Kan vi stole på det vi leser?

Hvis det er noe som virkelig er en fare for demokratiet, er det mangel på en kritisk – og innsiktsfull – presse som ikke simpelthen videreformidler andres synspunkter.

Powered by Labrador CMS