Kulturkommentar

Skrekkens hjelm

En lesning av forfatteren Viktor Pelevin – eller hvordan vi havner i en post-faktuell labyrint når verdiene våre blir et tomt skall, mediene mister troverdighet og offentligheten blir kulturkrig.

Det er ikke alltid litteraturanalyse oppleves som essensielt for å forstå tiden man lever i. For halvannet års tid siden ble jeg bedt om å skrive en artikkel for litteraturtidsskriftet Vinduet om postsovjetisk litteratur (som denne artikkelen bygger videre på). Valget falt på Viktor Pelevin, et forfatterskap jeg hadde hatt et nært forhold til da jeg bodde i Russland ved årtusenets begynnelse. Jeg skrev om forholdet mellom sannhet og ideologi, språk og interesser og manipulasjon – men jeg tenkte ikke da at Pelevins bøker kunne være egnet til å si så veldig mye utover platte selvfølgeligheter om utfordringer i Vesten her og nå.

Siden jeg skrev artikkelen, har verden og Vesten endret seg. Som Jan Arild Snoen skrev denne uken, har Oxford Dictionaries kåret «post-truth» til årets nyord. Det betegner alt fra «fake news», via politikere som lyver skamløst om forhold det er enkelt å sjekke opp, til etterretningsoperasjoner av den typen amerikanske sikkerhetstjenester bekrefter at Russland har satt i verk i forbindelse med det amerikanske valget.

Det post-faktuelle samfunnet er ikke helt nytt, men de politiske og samfunnsmessige implikasjonene er blitt synlige på en helt annen måte. Vante forestillinger om hva offentligheten er og hvordan den fungerer, må oppdateres. Og plutselig er Pelevin blitt relevant på en ny måte for oss i Vesten.

Det vi kaller «post-truth», er ikke et eksklusivt russisk fenomen. Forskjellen er den historiske konteksten: Det gir ingen mening å kalle vår tid for «post-truth»-tidsalderen på russisk, for det indikerer at det fantes en tidligere periode som var kjennetegnet av sannhet. Det samme gjelder ordet «fake news». Som dissidenten og den tidligere verdensmesteren i sjakk, Garri Kasparov, nylig skrev på Twitter: «There’s a Russian word for «fake news». It’s «news».»

Det minner om Peter Pomerantsevs beskrivelse i boken Nothing is True and Everything is Possible fra 2014 av mentaliteten til russiske journalister i TV-kanalen Russia Today: «Well, all news is fake, it’s just a bit of game – isn’t it?» Kasparov og Pomerantsev skriver om Vladimir Putins Russland. Men Kasparovs twittervits vil også minne en russer om den gamle sovjetiske vitsen om partiavisen Pravda (som betyr sannhet) og nyhetsavisen Izvestia (som betyr nyheter): I Pravda finnes ingen nyheter, og i Izvestia ingen sannhet.

Jeg støtte på Pelevins litterære univers for første gang da jeg bodde i St. Petersburg i år 2000: Hans nyeste roman, Generasjon P, som var kommet ut året før, var i ferd med å bli kultboken fremfor noen for Boris Jeltsins Russland. Vi var på vei over i Putins Russland, men det visste vi ikke ordentlig ennå. Og Generasjon P handler på mange måter om sannhet, ikke i Sovjetunionen, og ikke i Putins Russland, men i perioden imellom.

En sovjetisk helt

Jeg kommer tilbake til Generasjon P. Men før vi snakker om postsovjetisk sannhet, må vi snakke litt om sovjetisk sannhet. Det er nemlig temaet for Pelevins romandebut. Han begynte på romanen på slutten av glasnost-æraen, og utdrag av den ble i 1991 publisert i det populærvitenskapelige og iblant lett kunstneriske tidsskriftet Znanie – sila (som betyr «kunnskap er makt»), med tittelen «Lunokhod». «Månegåeren» betyr det, og det er ikke en referanse til Michael Jacksons film Moonwalker, men til et hemmelig sovjetisk romfartsprogram fra slutten av 1960-tallet.

Da hele denne ganske korte boken kom ut året etter, under navnet Omon Ra, fantes ikke lenger Sovjetunionen. Og i sin første roman er Pelevin i bunn og grunn en postsovjetisk forfatter. Handlingen er grundig sovjetisk – vi snakker altså om kosmonauter – men den kunne neppe vært skrevet så mye tidligere. I flere av de tidligere, store sovjetiske romanene som er blitt betydningsfulle også i Vesten, er temaet i stor grad sovjetstatens maktutøvelse – ufriheten, volden – enten det er i Aleksander Solzjenitsyns realistiske En dag i Ivan Denisovitsj’ liv eller Mikhail Bulgakovs på alle måter fantastiske Mesteren og Margarita.

Omon Ra er noe annet, og peker også ut hovedtemaer for hele Pelevins forfatterskap: Den behandler forholdet mellom propaganda, ideologi og virkelighet. I boken er Omon Krivomasov – som selv har tatt tilnavnet «Ra» etter den egyptiske solguden – en ung kosmonaut. Hans høyeste drøm er å fly ut i verdensrommet som en del av det sovjetiske romfartsprogrammet, blant annet for å gjøre seg fri fra alle begrensningene i den sovjetiske staten, og han drømmer om å bli en helt.

Omon blir da også med i et sovjetisk månelandingsprogram. Men så lett er det ikke å bli en helt. Det viser seg snart at programmet er topphemmelig – ingen vil noen gang få vite om Omons bragder. Dette programmet representerer det stolteste øyeblikket i sovjetisk romfart: De skal sende fjernstyrte kjøretøy til månen. Da vil de overgå amerikanerne, som må bruke mennesker og dermed utsette sine egne astronauter for risiko. Dette var et reelt tema i romfarten, som også dannet bakgrunnen for det faktiske «Lunokhod»-programmet.

Lunokhod-1. Foto: Bekhruzbek Ochilov [CC BY-SA 4.0 ]
Lunokhod-1. Foto: Bekhruzbek Ochilov [CC BY-SA 4.0 ]

Spørsmålet er hvorfor de trenger kosmonauter til dette programmet. Det viser seg snart at det hele er bedrag: De klarer ikke å fjernstyre kjøretøyene. Planen er derfor at disse i hemmelighet skal opereres av kosmonauter, som skal sykle dem rundt på månen. Dessverre finnes ingen mulighet til å få kosmonautene tilbake, så de har fått ordre om å skyte seg selv etter endt oppdrag. Omon undertrykker alle spørsmål han måtte ha, og utfører sin plikt. Men pistolen hans klikker, han overlever – og oppdager at han ikke er på månen i det hele tatt, men i en undergrunnsbane i Moskva.

Meningsløsheten er komplett: Det topphemmelige programmet er ikke engang ekte. På jorden kunne man selvsagt ha fjernstyrt kjøretøyene, men det er ikke det som er hensikten: Målet er i stedet å frembringe ekte sovjetiske helter som er villige til å ofre seg selv for å fremme ideen om det sosialistiske overtaket i verdensrommet. Men disse heltedådene, som er programmets hensikt, vil altså aldri noen få vite om. Omon kommer i hu noe hans overordnede Urtsjagin har sagt: «Selv om mennesket selvfølgelig ikke har noen sjel, så er enhver sjel et univers. Her ligger dialektikken. Og så lenge det finnes en eneste sjel som vår sak lever og seirer i, så går vår sak aldri til grunne. For da vil det finnes et helt univers som dette her er sentrum i …»

Utdraget er typisk for Pelevins stil: Filosofi som hele tiden balanserer på grensen til meningsløse utsagn – det er nesten umulig å gjengi korte utdrag som ikke ser ut som intrikate, men nettopp ofte meningsløse platityder – men som likevel skaper en surrealistisk opplevelse av mening hos leseren i de litterære universene bøkene skaper. Og når jeg skriver at boken ikke kunne ha vært skrevet mye tidligere, er det ikke bare fordi forfatteren da muligens ville ha blitt plassert på en psykiatrisk institusjon av sovjetiske myndigheter, men også fordi den akutte opplevelsen av ideologiens tomhet tiltok i styrke gjennom Brezjnev-perioden, etter hvert som ingen lenger trodde på den. Det var ikke lenger en kamp for eller imot kommunismen, men et allestedsnærværende ideologisk språk som var grundig tappet for mening. Frasene var til slutt selve meningen.

Dagens post-faktuelle fenomen manifesterer seg ofte som informasjon som utfordrer etablerte kilder til nyheter og til kunnskap om verden. Også jeg forbinder det først og fremst med en aggressiv høyrepopulisme, alt-right eller Donald Trumps notoriske likegyldighet til sannheten. Men det sen-sovjetiske fenomenet var motsatt: Det post-faktuelle var enerådende i offentligheten, og i formen videreførte det den overleverte marxist-leninistiske forståelsen av samfunnet. Det ble post-faktuelt først da folk sluttet å tro på det.

Og kanskje sier det noe om betingelsene for det post-faktuelle. Når språket fortsetter der virkeligheten endrer seg, oppstår en grunnleggende svekkelse av den politiske diskursen. Kanskje er det også slik mange høyrepopulister har opplevet deler av innvandringsdiskursen – fraser som til slutt er blitt meningen: «Mangfold er en berikelse.» «Vi trenger innvandring av økonomiske grunner.» «Her er plass til alle.» En slik opplevelse er skjev: De fleste slike utsagn har kommet med kvalifikasjoner, og de siste ti årene er det langt færre som uttrykker det akkurat slik. Det er også slik at det delvis uttrykker en ambisjon, snarere enn en beskrivelse – det skiller seg derved fra ideologien ingen lenger trodde på, og ikke egentlig ønsket.

Men iblant får man også inntrykk av at det er en utveksling av fraser mellom folk som ikke lenger tror på det de sier. Det er i ås fall farlig. Tomme skall knuses lett.

For å få solgt varene – det er i Amerika, det

Åtte år gikk fra de første kapitlene av Omon Ra ble publisert i tidsskriftsform, til utgivelsen av boken som ble mitt første møte med Pelevin. De åtte årene hadde knust det sovjetiske skallet, og avdekket et kaotisk russisk samfunn på innsiden. En slags opplevelse av frihet kom sammen med en rekke politiske traumer – fra tap av stormaktsstatus og kriger i Tsjetsjenia til økonomisk kaos, oligarker og mafia. Der man tidligere hadde sluttet å tro på en bestemt ideologi, hadde man nå sluttet å tro på alt. Der det post-faktuelle tidligere representerte et tomt skall av død kommunisme, var det nå et uttrykk for en høyst levende blanding av kommersialisme, kriminalitet og KGB.

I Generasjon P følger vi den unge og i begynnelsen lett uvitende og om ikke av annen grunn idealistiske Vavilen Tatarskij. Tatarskij kommer ut fra litteraturstudier til det kaotiske postsovjetiske samfunnet, der gamle kvalifikasjoner er ubrukelige og økonomien i fritt fall. Etter hvert får han – som Pelevin selv i sin tid – jobb i et reklamebyrå, der han jobber som copywriter. Og, som Pelevin, og her i svært konkret forstand, siden Tatarskijs evner på dette feltet med nødvendighet følger av forfatterens: Han er drivende dyktig til å finne på gode reklameslogans, flere av dem spekket med referanser til datidens politiske og økonomiske begivenheter i Russland. Mange av dem er rett nok temmelig bisarre, men det er sikkert et par dusin av dem som med fordel kunne vært brukt kommersielt. Et eksempel på noe som vel best illustrerer den første kategorien, er Tatarskijs forslag til reklame for sigarettmerket Parliament:

Plakaten forestiller et fotografi av strandpromenaden ved Moskva-elven, tatt fra broen hvor de stridsvognene stod i oktober 1993, da president Jeltsin og parlamentet braket sammen i en blodig maktkamp. I stedet for den russiske parlamentsbygningen ser vi en enorm Parliament-pakke (digitalt montert). Rundt den vokser det en mengde palmer. Slagordet er et sitat fra Gribojedov:

OG FEDRELANDETS RØK ER SØT OG BEHAGELIG
PARLIAMENT

Alle russere vil umiddelbart huske flere ikoniske bilder der mørkegrå røyk stiger opp fra den (daværende) russiske parlamentsbygningen (som sett nedenfra og på litt avstand ligner på en hvit sigarettpakke), etter at Jeltsin gav ordre til beskytning. Dette var på mange måter det absolutte bunnpunktet av kaoset etter oppløsningen av Sovjetunionen. Lett morbid, kanskje, men det er definitivt mer krutt i den enn i en alminnelig norsk Nicorette-reklame.

Snart viser det seg imidlertid at ikke alt er som det skal. Tatarskij kunne nok få folk til å kjøpe varer, men det er ikke det russiske reklamebyråer først og fremst etterspør. Kollegaen Khanin spør:

«Dessuten – hvorfor tror du oppdragsgiverne bestiller scenarioer hos oss?»
Tatarskij trakk på skuldrene.
«Nei, fortell meg det», sa Khanin.
«For å få solgt varene sine.»
«For å få solgt varene – det er i Amerika, det.»
«Vel, for å føle seg kule, da.»
«Det var for tre år siden», sa Khanin belærende. «Nå er det annerledes. Nå vil kunden vise de storkanonene som følger nøye med i det som foregår på skjermen og i livet, at han kan hive en million dollar rett i søppeldunken. Så jo verre reklamen er, desto bedre.»

Det hvite hus i Moskva. Foto: Andrew Bossi [CC BY-SA 2.5]
Det hvite hus i Moskva. Foto: Andrew Bossi [CC BY-SA 2.5]

Her vil en norsk leser nok tenke at vi er over i sviende parodi, men fullt så enkelt er det ikke. Russisk reklame på 90-tallet er en hel historie for seg selv. Det var lite eller ingen erfaring med kommersiell reklame før Sovjetunionens oppløsning, og folk visste ikke hva de kunne forvente. En av de mest kjente reklamene som gikk i første halvdel av 90-tallet, var for finanspyramiden MMM. Den fikk millioner av russere til å putte sparepengene sine – i en tid med hyperinflasjon og kaos – nettopp der. Da pyramiden forutsigbart kollapset i 1995, tapte de alt. Dette var en av flere hendelser som bidro til å svekke tilliten til reklame betydelig. Folk stolte ikke på noen ting – ingenting er sant, som Pomerantsev ville sagt.

Samtidig, også delvis på grunn av inflasjonen, kunne det være krevende å holde seg likvid i rubler. I et land med dårlige institusjoner og svært lav tillit mellom folk ble det derfor viktig å finne måter å signalisere at man var likvid på. Om meningsløse reklamer var en av dem, er vel heller tvilsomt, men premisset var mindre absurd for russere på 90-tallet enn det er for oss.

Boken spinner videre, inn i det surrealistiske, delvis hjulpet av psykedeliske stoffer og en god porsjon vodka. Tatarskij forstår at reklamen i siste instans heller ikke handler om å vise at man har penger, eller om å undergrave systemet, men er en del av noe større. Etter hvert som han kommer høyere opp i hierarkiet i reklameverdenen, kommer han i kontakt ikke bare med mektigere krefter – fra oligarken Boris Berezovskij til den tsjetsjenske opprørslederen Salman Radujev – men også, via et ouijabrett – med ånden til Che Guevara, som skriver en liten avhandling om konsumerisme og TV. Den ene er ikke mer virkelig enn den andre, de er alle virtuelle kreasjoner, tjenere for det systemet som man etter hvert aner står bak det hele. Til slutt viser det seg at hele reklameverdenen er en representasjon av den akkadiske gudinnen Ishtar, en verden som spinner rundt seg selv, med mennesker som brikker.

Reisen fra en mer realistisk start til den absurde slutten gir assosiasjoner til Haruki Murakami, som har romaner i ulike genre, fra den realistiske og vare Norwegian Wood, via en form for magisk realisme i bøker som Kafka på stranden, til det mer gjennomgripende absurde, som Dans dans dans. Hos Pelevin får vi alle tre formene i en og samme bok, men virkningen er en annen. Halvveis inn i den magiske realismen er grunnfølelsen en gjenkjennelig speiling av det absurde i å være russer på 1990-tallet. Den urealistiske slutten er rett nok absurd, men den spiller inn i opplevelsen av at når ingenting lenger er sant, så er alt mulig – for igjen å si det med Peter Pomerantsev.

Den følelsen finnes stort sett ikke på samme måte i Vesten – tilliten til myndighetene er enn så lenge på et eller annet grunnleggende plan større. Og i motsetning til russere i 1991, har vi lang erfaring med reklame og kommersielle budskap med svært variabel troverdighet. Men sosiale medier, det er like nytt for oss som frie medier og reklame var for personene i Generasjon P. Derfor er vi også sårbare for det. Og en rekke ulike aktører står klare til å utnytte den sårbarheten. For noen er det bare nok en forretningsidé, en omdreining av sensasjonsjag og overskrifter av type «Naken greve jager neger med øks». For andre er det politikk. Og et eller annet sted sitter den akkadiske gudinnen Ishtar med et olmt smil.

Inn i labyrinten

Russland var altså også før Putin et sted der tilliten til det man så, hørte eller leste, var vaklende. Det er som om man er fanget i en labyrint der det ikke finnes noen utvei som leder mot en uavhengig sannhet. Dette siste bildet er rett nok ikke mitt, men premisset for Pelevins roman Skrekkens hjelm fra 2005. Boken ble til som en del av et stort, internasjonalt prosjekt lansert av forlaget Canongate, som har bedt en rekke forfattere fra alle verdens hjørner om å skrive romaner basert på myter.

Pelevin valgte seg myten om Minotauros på Kreta og Ariadnes røde tråd, i en ganske annen setting. Det er rett nok en Ariadna som starter tråden også i boken, men her som et nick i en chat-tråd. To andre oppdager tråden og begynner å kommunisere. Det viser seg snart at de er i samme situasjon: Innelåst på hvert sitt spartanske rom, uten annen mulighet til å kommunisere enn gjennom chat-tråden, som de har på hver sin datamaskin. Snart kommer flere til, og de blir til slutt åtte stykker, som sammen prøver å finne ut hva som er skjedd, og hvordan de kan komme seg ut. Forsøket blir vanskeliggjort av at det foregår en subtil sensur av det de skriver: Prøver noen å skrive hva de egentlig heter – snarere enn nickene de er tildelt i chatten – hvor de kommer fra, hva de gjør, erstatter sensuren det de skriver, med «xxx».

De selv har bare brokker av kunnskap, mens de som styrer systemet, vet alt om dem. Og kunnskap er makt. Det betyr også at siden deres eneste mulighet for kommunikasjon er nakent språk, testes språkets evne til å formidle virkeligheten. Ord som til å begynne med synes å beskrive det samme, viser seg ved nærmere ettersyn å referere til de ulike virkelighetene i rommene de oppholder seg i, og landskapet utenfor.

Thesevs og Minotauros, gresk vase fra 460 f.Kr. Foto: Bibi Saint-Pol,
Thesevs og Minotauros, gresk vase fra 460 f.Kr. Foto: Bibi Saint-Pol.

På ulike måter får de etter hvert mer informasjon, i form av drømmer, korte turer ut av vinduene i rommet og tegn de finner i selve rommene. Slik finner de ut at de er fanget i Minotauros’ labyrint. Men labyrinten er også selve diskursen de skaper i chatten, og utgjør det som kalles nettopp «Skrekkens hjelm». Det er Asterisk – som spiller på Minotauros’ egentlige navn i myten, Asterion – som har på seg hjelmen som de alle er fanget i. Det er Skrekkens hjelm som bestemmer spillets regler, og som dermed også manipulerer dem i sin søken etter svar. Spørsmålet er om Thesevs kan redde dem.

Boken fremstår umiddelbart som en allegori, men det betyr ingenlunde at den er enkel å tolke. Snarere gir den en rekke ulike assosiasjoner: Man kan se for seg russiske opposisjonelle, sittende på hvert sitt rom – større organisasjoner blir raskt infiltrert eller splittet, demonstrasjoner slått ned – mens de etter beste evne forsøker å beskrive det som skjer, og å lage en strategi for endring, men uten noen troverdige, uavhengige informasjonskilder. Men det er andre stemmer, temaer og vinklinger her, mer allmenne, om forholdet mellom språk og virkelighet, om politisk manipulasjon, om væren og vilje.

Nicket «Nutscracker», som i det virkelige liv har jobbet med politisk reklame, forklarer situasjonen de er i, ved å sammenligne med hvordan de opererte i reklamebransjen – hvordan hans kunder gav dem i oppdrag å få noen til å velge én bestemt ting (i dette tilfellet en vase) blant flere like, uten at manipulasjonen kunne merkes:

I det virkelige liv vil dere se det dere har foran øynene, uansett hvilken vei dere snur ræva. Men her vil dere se det dere har foran øynene deres, uansett hvilken vei dere snur hodet. Som det ble fortalt oss i xxx, er det stor forskjell på dette, selv om det lyder likt. Dere har overhodet ikke noe uavhengig koordinatsystem, og det er vi som bestemmer alt dere skal se. Derfor kan dere heller ikke mistenke noe som helst. Og livet deres er ikke lenger det som fins i virkeligheten, men det dere blir vist. Det ser ut for dere som om dere helt naturlig ser dere om, mens dere i virkeligheten retter blikket mot vår kandidat, unnskyld, vår vase, og dette gjør dere av en eller annen grunn glade og lette til sinns.

Litt senere legger han til: «Hvis alt simuleres ved hjelp av hjelmen, da dreier det seg ikke lenger om en hjelm og simulering, men om livet.» Et spørsmål er altså om det finnes noen vei ut av labyrinten, om det egentlig finnes noe utenfor den, om det finnes en umanipulert virkelighet. Til slutt kommer rett nok Thesevs, gjennom nicket «TheZeus» – den gamle copywriteren i Pelevin er fortsatt med oss. Men historien får ikke dermed noen slutt: Chatten forsetter. Kanskje er deltagerne selv Minotauros.

Og da jeg skrev om dette for Vinduet, leste jeg dette kanskje først og fremst som en beskrivelse av hvordan det å være et politisk subjekt i Putins Russland, med hans «polittekhnolgia» (politiske teknologier) for å styre medier, diskurs, opposisjon og velgere – selv om det også er mer allmenne spørsmål om forholdet mellom språk og virkelighet her. I sovjettiden var statens ideologi styrende, også når ingen lenger trodde på den. I Jeltsins Russland var kriminalitet og vold innvevd i oligarkenes medier, der ingen lenger visste hva som var sant, bare hvem som kunne tjene på ulike fortellinger. I Putins Russland er ingenting sant, men alt er mulig. Mediene forteller en historie for oss, ikke om verden som den er, men de forteller den likevel, og dermed blir den reell for leseren. For leseren tror ikke at noe er sant – etter så mange år med andre erfaringer er det ikke mulig – men har ikke noe imot å konstituere ny virkelighet gjennom disse historiene, så lenge historien er god og tjenlig.

Men når vi nå snart er ferdige med 2016, er det lettere å tenke på en verden av medier, institusjoner og politikk som vi ikke lenger kjenner ordentlig. Elementene flyter sammen: Ideologier vi ikke lenger tror på, nye medier vi ikke forstår, og velgere som ikke lenger tror at noe er sant, men som i stedet vil fortelle en ny og annerledes historie om landet. Høyrepopulistene vil fortelle at fedrelandets røk er søt og behagelig; ikke at det er farlig å inhalere den i for store doser.

Det siste er blitt overraskende tydelig i USA etter valget. Etter å ha sagt så mye som beviselig var galt gjennom valgkampen, sier han nå åpent at mye av det var noe han sa bare fordi det var valgkamp. Så langt er det ingen tegn på at det skader ham: Det ble sagt ikke fordi det skulle være sant, men fordi politikk er krig, og alt er lov for å vinne. Så lenge politikken er så polarisert, er det slik for mange.

Vi kommer ikke ut av det post-faktuelle samfunnet før vi gjenoppretter tilliten til meningsbærende institusjoner og før vi klarer å redusere spenningene i politikken. Det kan virke som et sisyfosarbeid, og blir ikke ikke noe lettere av at dette må gjøres i nye omgivelser: Med svekkede medier, i en polarisert politisk hverdag – og plutselig med russiske «polittekhnolgia» som får oss til å se på deres kandidat – unnskyld, deres vase.

Jeg lar likevel Ariadna få nest siste ord: «Hvis man har på seg Skrekkens hjelm, virker det som om det er for bestandig. Men ingen evighet varer mer enn et øyeblikk. Og man vet allerede hva som kommer når dette øyeblikket er over – man husker hvem man i virkeligheten er, og innser at Skrekkens hjelm bare er et leketøy som man selv har diktet opp …»

Jeg vet ikke om det er sant, men alt er mulig.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden