Ideer

Feilslått feminismekritikk

Konservative menn som Lars Gauden-Kolbeinstveit er med på å bagatellisere sexistisk journalistikk og umyndiggjøre feministiske perspektiver. Det taper både likestillingsprosjektet og høyresiden på.

Lars Gauden-Kolbeinstveit gikk i går hardt ut mot feminister på borgerlig side, i et svarinnlegg til Mariette C. Bøe. Tema var VGs forside om at Sylvi Listhaug har valgt både jobb OG barn. Allerede i første setning i innlegget blir det sådd tvil ved feministenes rasjonalitet når det blir erklært at de har «sluttet å bry seg om realiteter».

Som feminist er jeg vant til å måtte forsvare meg stort sett hver gang jeg inntar et kjønnsperspektiv i en debatt. Som borgerlig feminist må man nok være ekstra påpasselig – da angrepene kommer fra alle sider. Men jeg er ganske lei av påstander om overdrivelser, anekdotiske bevis og feilslåtte vurderinger fra konservative kvinner og menn. En sak har alltid flere sider. Folk er ikke enige i om overskriften var sexistisk eller ei, men det bør tas på alvor når et stort antall mennesker reagerer.

Gammeldagse kvinneholdninger

For oss som reagerte vitnet denne overskriften om gammeldagse kvinneholdninger i en av de mest leste avisene i Norge. Det ble enda et eksempel på at kvinner i eliteposisjoner får andre typer spørsmål og medievinklinger enn menn i eliteposisjoner får. Det burde være selvsagt at også kvinner med makt kan velge både karriere og familieliv, i et land hvor likestillingen tross alt har kommet ganske langt.

Det er sikkert riktig, som Kolbeinstveit skriver, at en del «vanlige» folk ikke vil kjenne seg igjen i den feministiske kritikken. Det betyr ikke at kritikken dermed ikke er berettiget. Jeg har hørt flere historier om kvinner som valgte å ta ut en kortere del av foreldrepermisjonen og derfor ble bombardert med fordømmende kommentarer. Når VG velger å slå dette opp på forsiden som om det faktisk er en interessant nyhetssak gjør de det klart at det ikke er helt selvsagt at familie og yrkesliv lar seg kombinere om en er kvinne. Ved å lage en slik overskrift er de med på å opprettholde en kultur hvor det er ok å sette spørsmålstegn ved dette.

Mediene har en enorm påvirkningskraft. De styrer oppmerksomhetsfeltet til borgerne. Jeg syns vi skal forvente mer av dem enn at bidrar til å opprettholde gammeldagse kjønnsstereotypier.

At Listhaug selv av en eller annen grunn skulle ønske denne oppmerksomheten, er mindre relevant. Sexistisk mediedekning på én kvinne påvirker alle kvinner som ønsker å bli tatt på alvor i offentligheten.

Samme respekt

Å innta et kjønnsperspektiv og dermed reagere på VGs overskrift betyr ikke at vi vil at alle skal være helt like. Men vi ønsker sterkt at «den offentlige kvinnen» og «den offentlige mannen» skal bli behandlet med samme respekt. I dag syns de fleste det er like naturlig at mor skal ha en jobb som far – men det har vært en lang og bratt bakke for å komme dit. Og historisk sett er kvinnen ganske ny i politikk og ledelse. VGs overskrift ble derfor et slag i magen på kvinner som ser på seg selv som likeverdige som menn.

I følge Women’s Media Center i USA er sexistisk mediedekning med på svekke oppfatningen av kvinner som kvalifiserte. I en valgsituasjon kan derfor de mannlige kandidatene vinne på at media bruker mye tid på å fokusere på det faktum at de kvinnelige kandidatene er kvinner, hvilke klær de går med, hvordan familiesituasjonen deres og ikke hva som gjør den kvalifisert til, la oss si, en plass på stortinget. En forskningsstudie fra University of California viser også at folk synes det er verre om en mor lar barnet sitt være alene hjemme enn om en far gjør det samme. Soroya Chemaly skrev i The Huffington Post for noen dager siden at det at så mange ubevisst forventer at kvinner tilpasser seg til tradisjonelle kjønnsroller gjør at vi fortsatt har et bilde av kvinnen som «privat» og mannen som «offentlig».

Det er selvsagt helt greit om en kvinne velger å være hjemme med barn. Vi må respektere kvinners individuelle valg. Samtidig kan en tenke at mye av dette handler om kjønnsroller og samfunnsstrukturer og ikke bare individuelle valg, når vi vet hvor mange flere kvinner som velger å være hjemmeværende eller jobbe deltid. Kvinner har i større grad måttet forsvare sin rett til å ha en egen karriere.

Avfeies som irrasjonelle

Å likestille menn og kvinner som både omsorgspersoner og yrkespersoner er frigjørende for begge kjønn. Det handler ikke om å «ta utgangspunkt i en idealverden hvor kvinner og menn er helt like». At pappaperm er «stress», som Kolbeinstveit skriver, er ganske uinteressant i denne sammenhengen. Vi burde strekke oss etter et samfunn der det er like naturlig at pappa tar ut foreldrepermisjon og vil bruke tid med barna sine, som at mamma gjør det. I dag har vi et holdningsproblem til dette, både blant arbeidsgivere og vordende fedre. Det er fortsatt ganske uvanlig at menn i toppjobber tar ut foreldrepermisjon. At Torbjørn Røe Isaksen gjorde det, var et unntak. Løsningen er å utvide permisjonsdelen som er reservert for pappa.

Vi har et stykke til å gå før fedre kan ta pappaperm uten at det er sensasjonelt, og det er like naturlig for alle at kvinner også kan kombinere barn og jobb. Dersom feminister skal anklages for å være irrasjonelle og hysteriske hvert steg på veien blir denne kampen vanskeligere. Kolbeinstveits toner er ikke nye, men det er en type argumentasjon vi bør legge fra oss.

Det er nok ikke tilfeldig at såpass mange bryr seg om feministiske saker og at uttrykk som mansplaining, the male gaze og slut shaming oppstår. Det er fordi veldig mange kjenner seg igjen i dem. Ingen tjener på at disse opplevelsene av å leve i en noe undertrykkende kultur ikke blir tatt på alvor eller blir avfeid som urealistisk vrøvl. Alt handler ikke om kjønn, men mye gjør det. Fremover håper jeg de konservative mennene også innser dette.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden