Minerva Debatt

Felles utgangspunkt gir mest frihet

Det er ingen som forventer at folk skal legge fra seg personlige verdier og egne erfaringer i politikken. Det er imidlertid ikke uforenelig med å oppfordre til at den offentlige debatten må foregå på sekulære premisser.

Det er ingen som forventer at folk skal legge fra seg personlige verdier og egne erfaringer i politikken. Det er imidlertid ikke uforenelig med å oppfordre til at den offentlige debatten må foregå på sekulære premisser.

Den kristne tankesmien Skaperkraft, ved Daniel Joachim Kleiven, kritiserer oss på sviktende grunnlag i Minerva. Vi har aldri ment at folk skal skjule sin religiøse overbevisning, men oppfordret til å holde religion utenfor valgkampen. For oss er det ikke relevant hva politikere tror på, men hvilke verdier de står for.

Tanker og ideer oppstår ikke i et vakuum. Heller ikke politikere kan være upåvirket av sin bakgrunn, sine erfaringer eller sin religiøse overbevisning. Vi mener fortsatt at alle politikere har et ansvar for ikke å gjøre sin egen religiøse overbevisning til et mobiliseringsgrunnlag. Det er en metode som vil skape grobunn for mer splid enn samling og som gir en ekskluderende offentlig debatt.

Mye av debatten om Islamsk Stat (IS) viser at problematikken er aktuell. I debatten om ekstremisme har et samlet Norge tatt avstand fra den uretten som begås i regi av IS. I debatten har det vært mye bra og samlende argumentasjon, men vi har også sett eksempler på argumentasjon som splitter. Høytlesning av koranvers og fordømmelse av IS fordi det ikke representerer «ekte islam», er et dårlig utgangspunkt for å kunne samles rundt felles verdier.

Problemet med den typen religiøs fundert argumentasjon som vi ser i blant annet debatten om ekstremisme er problematisk fordi den er med på å gjøre en politisk debatt til en teologisk øvelse. Hvis man mener at IS sine handlinger er gale fordi de strider mot islam, betyr det at de ville vært akseptable hvis de var i tråd med islam?

Som tilhenger av religionsfrihet vil jeg aldri mene at det skal være mulig å diktere hva folk tror på eller hvordan de tolker ulike trosretninger. Derfor kan jeg heller ikke anerkjenne at argumenter er gyldige i egenskap av å ha påstått teologisk belegg. For at argumenter skal ha tyngde i det offentlige må de ta utgangspunkt i verdier som er mer grunnleggende enn religiøs tro.

Sekularitet eksisterer ikke som en negasjon til religion, slik som den kristne tankesmien fremholder, men er derimot en egenverdi. Sekularisme handler i bunn og grunn om at stat og religion skal være uavhengige størrelser. Det er et konsept som sikrer både reell religionsfrihet og et samfunn som er bedre rustet til å takle konflikt fordi verdier med et sekulært utgangspunkt har potensiale til å favne på tvers av religioner og livssyn.

Et sekulært grunnlag er den beste måten å organisere et mangfoldig samfunn på. I et samfunn der ingen religion lenger har majoritet i befolkningen og vi har en rekke ulike religioner og livssyn representert, må vi samles rundt helt andre verdier enn de  som bunner ut i religiøs tilhørighet. Alternativet er et samfunn som enten favoriserer en spesifikk religion eller som ikke har noen faste holdepunkter. Begge deler er en dårlig idé.

En som ikke forstår religionens rolle i det offentlige er Espen Ottesen, styreleder i tankesmien Skaperkraft. Samtidig som en av fotsoldatene til tankesmien skriver i Minerva at vi ikke forstår begrepet sekularitet, beskylder sjefen oss i Dagbladet for å være totalitære. Det totalitære her består altså i å mene at kristne helsearbeidere ikke bør benytte sin profesjon for å gi tyngde til råd som at homofile heller bør leve alene enn å gå inn i et forhold. Utspillet vitner om en grunnleggende mangel på prinsipiell forståelse om sammenblanding mellom personlig overbevisning og å utføre offentlige oppgaver.

I sin opprinnelige tekst skriver Kleiven:

Ifølge dette rådende perspektivet er dermed oppgaven til en sekulær stat ikke å fjerne eller dekke til religiøse (eller ikke-religiøse) uttrykk eller begrunnelser fra det offentlige politiske rom, men heller å legge til rette for en fri utveksling av og konkurranse mellom idéer og argumenter.

Jeg er helt enig i at det ikke er statens oppgave å fjerne religiøse uttrykk eller begrunnelser fra det offentlige rom. Det forutsetter imidlertid at staten selv ikke selv flagger religiøse begrunnelser eller symboler og at statens verdier favner på tvers av religioner og livssyn. I en slik sammenheng vil religiøse argumenter bli lite relevante i det offentlige.

At religiøse argumenter blir lite relevante i det offentlige er derimot ikke det samme som at de blir irrelevante for den enkelte. KrFs ledelse vil naturligvis stå fritt til å kjempe mot barnefattigdom ut fra en kristen overbevisning. At prinsippet om nestekjærlighet står i bibelen vil allikevel ikke være et relevant argument i den offentlige debatten.

Kjernen i det sekulære samfunnet handler å finne en felles grunn som overskrider grensene mellom kultur og religion. På en slik måte sikrer vi ikke bare et robust verdigrunnlag og en inkluderende offentlig debatt, men også størst mulig trosfrihet for den enkelte. Enhver skal kunne søke sin egen sannhet, men det kan aldri bli slik at det gir grunnlag for særkrav i møte med det offentlige.

Det sekulære utgangspunktet betyr også at vi må sette tydelige grenser for religionen enkelte steder. For eksempel når det kommer til å beskytte barn og unge i sårbare situasjoner fra å motta religiøse råd fordekt som faglighet, er det nødvendig å sette ned foten.

Det sekulære er ikke det beste utgangspunktet fordi det er anti-religiøst, men fordi det sørger for mest frihet for flest mennesker. Det gjelder også religiøs frihet.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden