DEBATT

Det er ikke slik at høyresiden, i motsetning til venstresiden, nedvurderer betydningen av fellesskap, skriver Eirik Løkke.

Fellesskap er mer enn staten

DEBATT: Den språklige forskjellen knyttet til begrepet fellesskap(et) er mer enn semantikk. Den avslører forskjellige måter å se samfunnet og staten på.

Publisert

I venstresidens ideologiske vokabular har begrepet fellesskapet en særlig fremtredende rolle. Begrepet brukes gjennomgående som et slags trumfkort for å argumentere for ens politiske løsninger. Og all den tid borgerlig-liberale ikke er villig til å utfordre premissene for diskusjonen – får venstresiden ofte enkelt spill.

For hvem vil vel være motstander av noe så dypt menneskelig som fellesskap?

Denne formen for retorikk illustreres ofte i Klassekampen. Så også i en lederartikkel 14. januar, signert Mari Skurdal. Skurdal uttrykte glede over at regjeringen skroter fritt behandlingsvalg, ettersom dette visstnok styrker fellesskapet. Og det er altså FELLESSKAPET – i bestemt form entall. Fellesskapet forstås nærmest synonymt med staten, og bygger på en idé om at samfunnet skal styres ovenfra – ettersom borgerne er statens subjekter og knyttet sammen i FELLESSKAPET – bestemt form entall. Men denne måten å betrakte samfunnet på, overser hvordan vi som borgere i praksis forholder oss til andre mennesker.

Faktum er at vi som borgere er en del av mange fellesskap – fellesskap i ubestemt form flertall. Vi har familiære fellesskap. Vi har religiøse, organisatoriske og arbeidsfellesskap – for å nevne noen. Det er altså ikke slik at høyresiden, i motsetning til venstresiden, nedvurderer betydningen av fellesskap. Vi mennesker er sosiale dyr og er helt avhengig av relasjoner med andre mennesker.

Menneskelig velstand og lykke bygger på sosiale fellesskap, noe den britiske 1700-tallspoeten John Donne understreket i sitt dikt No Man is an Island. Knapt noen har formulert betydningen av fellesskap bedre enn Al Pacino i Hollywood-filmen Any Given Sunday. I sin legendariske tale bemerket Pacino: «That’s a team, gentlemen. And either we heal, now, as a team, or we will die, as individuals». Poenget til Pacino, for dem som husker filmen, er at denne innsikten ikke begrenser seg utelukkende til idretten: det er en metafor for selve livet.

Det sagt, idretten, især lagidrett, fungerer ofte ypperlig som en metafor for fellesskap mer generelt. Fellesskap i idretten, som i livet, bygger ikke på ideen om at alle skal være like, eller bidra med like egenskaper. Ei heller med like stor nytte. De fleste vil intuitivt forstå (også om du ikke er veldig interessert i fotball) hvorfor Lionel Messi, Mo Salah og Cristiano Ronaldo får mer betalt enn andre spillere på Paris St. Germain, Liverpool og Manchester United. De får ikke mer betalt fordi de har større menneskeverd, eller fordi andre spillere ikke er viktige bidragsytere til fellesskapet. De får mer betalt fordi de er relativt viktigere for at fellesskapet – i dette tilfellet laget – skal prestere.

Velfungerende fellesskap er altså ikke avhengig av likhet eller økonomisk lik kompensasjon. Men forskjellene i økonomisk kompensasjon må ha legitimitet. Det innebærer at for store økonomiske forskjeller kan undergrave laget og fellesskapet. Ikke sjeldent vil fotballspillere være misfornøyde med sin aktuelle situasjon og søke lykken med andre fellesskap. Og det illustrerer hvordan den liberale forståelsen skiller seg vesentlig fra venstresidens gjennom sin vektlegging av frivillige fellesskap.

Og la meg også legge til en tilleggsdimensjon: betydningen av å bygge samfunnet nedenfra.

Venstresiden, slik den ofte formulerer seg blant annet i Klassekampen, forsøker å bygge en motsetning mellom markedsøkonomien (kommersiell sektor) og fellesskapet.

Det er en falsk dikotomi.

En av de viktigste argumentene for markedsøkonomien er dens sosiale egenskaper, evnen til å knytte folk sammen i fellesskap gjennom frivillige transaksjoner. Markedsøkonomien bygger vel så mye på ideen om samarbeid som på forfølgelse av individuelle preferanser. Det er nettopp systemets evne til å kombinere de to som har gjort utbredelsen så stor. I våre praktiske liv gjenspeiler dette seg i at borgere kan ha ulike behov innen helse, omsorg og utdanning. Av den grunn har private supplementer til det dominerende offentlige tilbudet vært viktig for mange mennesker og for mange små fellesskap. Dersom man observerer hvor dominerende det offentlige tilbudet innen skole, utdanning og helse er og har vært i Norge, er det lite treffende å mene at de få private tilbudene utgjør en trussel mot velferden.

Det å tilrettelegge for private alternativer og valgfrihet undergraver ikke fellesskapet. Hvis vi myndiggjør og styrker borgerne, styrker vi også det store fellesskapet.

Powered by Labrador CMS