Spaltist

Fem innspill til ny kulturmelding

Nordlys over Royal Festival Hall i forbindelse med den nordiske kulturfestivalen Nordic Matters.

Bilde: Royal Festival Hall/Morley von Sternberg

Kunsten kan skape et rom for refleksjon og diskusjon som andre ikke kan. Derfor trenger vi en visjonær kulturpolitikk.

Regjeringen ved Kulturdepartementet har iverksatt en ny Kulturmelding, for første gang på fjorten år. Dette er en glimrende anledning til å stake ut en ny kulturpolitikk og fokusere på kunstens rolle i samfunnet. Først må vi stille noen grunnleggende spørsmål: Hva kan løfte norsk kunst og kultur? Hvorfor skal samfunnet satse på kunst og kultur? Hvorfor er det viktig?

Først og fremst har kunsten sin egenverdi som estetisk uttrykk. Men kunsten kan også være med på å skape et rom for refleksjon og diskusjon som andre deler av samfunnet ikke kan.

Til syvende og sist handler det om at kunsten er med og danner oss som hele mennesker: Kunsten blir dermed et tegn på at man lever i et mer eller mindre sivilisert samfunn.

1: Kvalitet fremfor kvantitet


I forlengelse av spørsmålet hvorfor, må vi bli flinkere til å stille krav om kvalitet og innhold. Det er bred, tverrpolitisk enighet om at man må ut til store publikumsgrupper. Men dette fører til et ensidig fokus på kvantitet. Institusjoner forventes å rapportere besøkstall. For kvalitet og innhold på en forestilling, konsert eller utstilling, har vi ikke samme krav.

Men skal samfunnet bruke ressurser på å formidle kunst uten kvalitetskrav? I mine øyne er svaret nei: institusjonenes fremste oppgave bør være å sikre et nyskapende tilbud som holder et høyt nivå. Det skapes selvfølgelig mye fremragende kunst i Norge idag. Problemet er altså at myndighetene i hovedsak legger opp til å måle i tall. Indirekte er det dermed også dette institusjonene belønnes for ved neste budsjettutdeling; kvantitet fremfor kvalitet.

Men hvordan kan man så måle kvaliteten? Besøkstall er så mye lettere å måle. Men i akademia har man innarbeidede metoder for å gi poeng til publisert forskning. Kulturrådet vurderer kvaliteten i prosjekter før de innvilges støtte. I begge disse systemene burde det ligge metodikk og parametere man kan lære av. På samme måte som man idag oppmuntrer institusjonene til å arbeide for høyere besøkstall, bør man oppmuntre til å bestrebe seg etter kvalitet og nyskapende virksomhet.

Heller enn å nå stadig høyere besøkstall bør institusjonene oppmuntres til en bevissthet om å nå nye grupper.

Når det er sagt, er det selvsagt viktig at kulturen når bredt ut. Men er det ikke viktigere å se på hvilke publikumsgrupper vi når, enn å se seg blinde på tall? Er det viktigere at 100.000 cruiseturister ser en utstilling, enn at 10.000 skoleelever får oppleve kunst av høy kvalitet? Heller enn å nå stadig høyere besøkstall bør institusjonene oppmuntres til en bevissthet om å nå nye grupper. La oss heller ikke glemme at i vårt langstrakte land kan geografien utgjøre en utfordring.

2: Tenk internasjonalt

Et overordnet mål for norsk kulturliv må være å promovere norsk kunst i utlandet med det mål for øye å sikre Norge en plass på den internasjonale kunstscenen og langsiktig en plass i verdenskunstens kanon. Norsk kunst vil nå ut til adskillig bredere og større publikumsgrupper, samtidig som samarbeid med prestisjefylte internasjonale institusjoner i seg selv er en

Den norske artisten Aurora Aksnes på ICA i London, 2016.

Drew de F Fawkes, CC-BY-2.0, Wikimedia Commons

kvalitetsgaranti. Dette vil styrke norske kunstnere og gjøre dem mer attraktive både her hjemme og i utlandet. Slik sett er internasjonalisering av norsk kultur også god kulturnæring. Vi må holde hodet høyt og være stolte av vår kunst og kulturarv – historisk som samtidig – og våge å tenke at vi kan måle oss med de beste i verden.

Vi har alle muligheter for å oppnå dette nå:  Det er stor interesse for norsk kunst og kultur internasjonalt: Norge skal være gjesteland på bokmessen i Frankfurt i 2019. Norske symfoniorkestre har suksess med turneer over hele verden. I de siste årene har kunstnere som Astrup og Balke opplevd stor suksess i viktige utenlandske museer, mens norske samtidskunstnere vekker oppmerksomhet på internasjonale stormønstringer som Venezia-biennalen og documenta.

Tradisjonelt har UD tatt et ansvar for å promovere norsk kultur utenlands, men det virker idag som det er liten utenrikspolitisk vilje til å satse stort på kultur.

En utfordring er at det ikke finnes noen overordnet strategi eller ansvar for en slik satsning. Det er flere organisasjoner som virker for enkelte felter: For eksempel står NORLA bak satsningen på norsk litteratur, mens OCA har ansvar for samtidskunsten. Det finnes også tilsvarende organisasjoner for musikk, design og kunsthåndverk. Men alle disse har begrensede ressurser og et avgrenset mandat, og det finnes ingen samlende organisasjon. Tradisjonelt har UD tatt et ansvar for å promovere norsk kultur utenlands, men det virker idag som det er liten utenrikspolitisk vilje til å satse stort på kultur. Norsk kulturråd på sin side tar ingen ledende rolle i å utvikle dette feltet.

Det vil være helt nødvendig med en overgripende, internasjonal strategi for norsk kunst i den nye kulturmeldingen. Like nødvendig er det å samle kreftene og tillegge en instans et overordnet ansvar for denne satsningen. Samtidig vil det være interessant om man kan få med stiftelser som Sparebankstiftelsen og Fritt Ord og private mesener til å samarbeide om dette. En satsning på internasjonalisering vil være et visjonært kulturpolitisk grep, som ikke bare vil synliggjøre norsk kunst internasjonalt, men også styrke den hjemlige kunstscenen.

3: Respekt for kulturarven

En kulturmelding må også ta vare på vår kulturarv: At den bevares, er et av tegnene på at samfunnet er sivilisert. Men mens kunstverker og andre gjenstander tas vare på av museene, og immateriell kulturarv som musikk og litteratur holdes levende gjennom å spilles og leses, ser det ut til at myndighetene er uten noen langsiktig plan når det gjelder vår arkitektoniske kulturarv.

Y-blokken sett fra Akersgata, med verket «Fiskerne» av Carl Nesjar etter skisser fra Pablo Picasso.

Bjørn Erik Pedersen / Wikimedia Commons

Det gjelder især kulturbygningene: Eksempelvis vedtok Stortinget og regjeringen å oppføre et nytt Nasjonalmuseum uten noen plan for videre bruk av det gamle Nasjonalgalleriet. Nasjonalgalleriet er ett av våre få monumentalbygg fra 1800-tallet, og en betydelig brikke i historien om vår unge nasjon og demokrati og et viktig stykke kulturarv.

Det er stor vilje, både i Stortinget og i det norske samfunnet ellers, for å bevare Nasjonalgalleriet. Men fra regjeringen og kulturministeren er det taust. Norge kan stå i fare for, som det eneste vestlige land, å miste sitt nasjonalgalleri. Et annet graverende eksempel er Y-blokken i regjeringskvartalet, som Stortinget og regjeringen ved kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner har vedtatt å rive. Y-blokken ble tegnet av Erling Viksjø i 1950-årene, med monumentalutsmykninger av Pablo Picasso og Carl Nesjar. Dette er dermed et hovedverk ikke bare fra norsk, men europeisk modernisme.

Hvordan kan vi slå oss for brystet og eksportere norsk kunst og kultur til utlandet, hvis vi ikke klarer å ta vare på det vi har? Bygninger som Y-blokken og Nasjonalgalleriet er ikoner i vår kultur.

Internasjonale kolleger uttrykker stor forundring over norske myndighetens mangel på respekt for vår felles kulturarv. Myndighetenes manglende strategi for å ta vare på våre bygninger kan dermed undergrave Norges internasjonale omdømme. Men enda verre, den kan utradere sentrale deler av kulturarven. Vi risikerer snart å våkne til et samfunn uten historie og identitet. Hvordan kan vi slå oss for brystet og eksportere norsk kunst og kultur til utlandet, hvis vi ikke klarer å ta vare på det vi har? Bygninger som Y-blokken og Nasjonalgalleriet er ikoner i vår kultur – ja, de tilhører vår samling av arkitekturhistorie, som professor Victor Plahte Tschudi har påpekt.

Å forlate Nasjonalgalleriet eller rive Y-blokken kan således sidestilles med å kaste ikoniske verker som Brudeferden i Hardanger eller Skrik på søppeldynga eller brenne Ibsens verker offentlig. En kulturmelding må inkludere en klar strategi for å sikre slike bygninger i et langsiktig perspektiv.

4: Samspill mellom private og det offentlige

Grunnleggende for et ambisiøst og aktivt kulturliv er finansieringen; et aspekt Kulturmeldingen bør utdype. Tradisjonelt har norsk kunstliv vært finansiert av det offentlige, i hovedsak staten, men også av fylkeskommuner og kommuner. I de siste årene har vi imidlertid sett et økt fokus på privat samarbeid og egeninntjening. Dette er krav vi kjenner fra store deler av den vestlige verden forøvrig, og som norsk kulturliv kommer til å måtte forholde seg til i årene fremover – uansett hvem som er i posisjon. Gjøres dette riktig, vil samspillet mellom det offentlige og de private være en styrke for kulturlivet.

Grunnfinansieringen (særlig drift) for de institusjoner og deler av kulturlivet som samfunnet vil satse på, må fortsette å komme fra storsamfunnet (i hovedsak staten). Først og fremst fordi det faktisk er samfunnets plikt å opprettholde slike institusjoner, men også fordi de færreste stiftelser eller private vil gi støtte til drift.

Samtidig kan dette innebære at samfunnet må ta noen valg og satse på noen utvalgte institusjoner, som man til gjengjeld må bygger opp til å bli eliteinstitusjoner i verdensklasse. Slike valg kan sees i forlengelse av kravet om kvalitet.

For noen institusjoner kan privat samarbeid være et reelt alternativ til offentlig støtte. For de fleste vil det nok være mer realistisk med offentlig driftsstøtte i bunnen, og tillegg arbeide for støtte fra private til større prosjekter (utstillinger, forestillinger, publikasjoner, forskning) – og for museene også innkjøp av kunstverker eller andre gjenstander til samlingene.

Tradisjonelt har samspillet mellom offentlige institusjoner og private mesener vært viktige for å bygge opp samlinger – f.eks. kan vi takke Nasjonalgalleriets Venner for Nasjonalmuseets fine samling av fransk maleri. Mens det under etterkrigstidens fremherskende sosialdemokratiske idealer var forventet at offentligheten, især staten, skulle ta dette ansvaret alene, ser vi idag at flere private samlere – som Stein Erik Hagen, Christen Sveaas, Christian Ringnes m.fl. – igjen er av betydning for å supplere de offentlige samlingene.

Både institusjonene og de private stiftelsene og mesenene bør oppmuntres til samarbeid. Ett slikt incitament er gaveforsterkningsordningen, som ble innført av tidligere kulturminister Thorhild Widvey. Gaveforsterkningsordningen var et godt initiativ, som blir flittig benyttet i kulturlivet. Den har imidlertid sine begrensninger, først og fremst at den kun tar høyde for pengegaver. Gaver i kunstlivet kan ofte dreie seg om verker. Burde ikke institusjoner som mottar kunstverker som donasjon kunne søke om tilsvarende midler, med utgangspunkt i verkets verdi, slik som med pengegaver? Dette kunne gi kjærkomne inntekter til å ta vare på verkene, formidle dem og samtidig gi en reell oppmuntring til å arbeide aktivt for gaver.

En begrensning med den eksisterende ordningen er at den kun belønner mottagerinstitusjonen. Burde det ikke være like viktig å oppmuntre potensielle givere?

En annen begrensning med den eksisterende ordningen er at den kun belønner mottagerinstitusjonen. Burde det ikke være like viktig å oppmuntre potensielle givere? I f.eks. USA vil en samler som gir kunst til et museum kunne forvente et skattefradrag, eller hvis man gjør det som såkalt planned giving kan ens barn slippe arveavgift. Fremfor å senke skatter og fjerne avgifter formålsløst, burde regjeringen gå inn for slike fordeler når man gir betydelige gaver til samfunnet. Først med reelle incitamenter kan vi forvente de store donasjonene.

Ytterligere en ordning for å styrke kunstlivet, og spesielt de offentlige samlingene, kan være et statlig innkjøpsfond, basert på for eksempel overskudd fra oljeinntektene eller tilsvarende. Et slikt fond kan ha Ny Carlsbergfondet i Danmark som modell, en organisasjon som sammen med andre fonds kjøper kunst i verdensklasse (Monet, Degas, Friedrich) og plasserer i danske museer. Jeg har, sammen med andre aktører i kulturlivet, fremmet dette forslaget tidligere, men kulturministeren har til nå ikke plukket opp hansken.

Det nærmeste vi kommer en slik ordning i Norge er Sparebankstiftelsen DNB, som er et viktig og kompletterende tilbud til offentligheten og de private samlerne, men som ikke kan forventes å bære dette ansvaret alene. Et statlig fond kan erverve verker som norske museer ellers ikke ville hatt mulighet til å skaffe. Dette vil kunne styrke institusjonenes samlinger og løfte dem opp på et internasjonalt nivå, samtidig som det vil tilføre kunstlivet ellers ressurser.

5: Gi oss en modig, visjonær og tydelig kulturpolitikk

Kulturmeldingen gir muligheten for å stake ut en ny, kulturpolitisk strategi for samfunnet i årene som kommer: «Kulturpolitikk for en ny tid», som det heter fra Kulturdepartementet.

En kulturmelding skal selvfølgelig gjelde for hele det norske samfunnet, og Stortinget må kunne stille seg bak den. Samtidig er det regjeringen ved Kulturdepartementet og den politiske ledelsen der som skal føre dette i pennen. Det burde dermed også være en god anledning for regjeringen å tydeliggjøre hva den stor for – og utarbeide et konservativt-liberalt kulturpolitisk program. Idag er det vanskelig å få øye på hva som er Høyres eller den sittende regjeringens og kulturministerens politikk på dette området.

De ovennevnte innspill er ment å bidra til denne diskusjonen. Selvsagt er det flere spørsmål som må diskuteres, som profesjonell kunst versus breddekultur, Kulturrådets rolle, styrene kompetanse og mange flere. Disse får komme senere, her har jeg tatt opp noen overordnede temaer: Med krav om kvalitet og innhold som grunnleggende, bør politikerne løfte spørsmålene om internasjonalisering, bevaring av kulturarven og forskjellige finansieringsmodeller.

Gjør de det, kan vi i tiden som kommer få en spennende og reell debatt om kunstens plass i samfunnet – og kanskje til og med få en modig og visjonær kulturpolitikk for fremtiden.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden