KULTUR

Cate Blanchett spiller hovedrollen i HBO-serien "Mrs. America."
Cate Blanchett spiller hovedrollen i HBO-serien "Mrs. America."

Antifeministen

Phyllis Schlafly kjempet mot likestilling og feminisme på 70-tallet. Hvordan ser hun ut fra et konservativt ståsted i dag?

Publisert Sist oppdatert

SERIE: MRS. AMERICA

  • Phyllis Schlafly (Cate Blanchett) spiller den antifeministiske aktivisten som vendte seg mot kvinnerettsbevegelsen med sin kampanje mot moderniseringen av likestillingslovgivningen i USA på 1970-tallet.
  • Det satte henne på kollisjonskurs med kjente aktivister som Gloria Steinem (Rose Byrne), Betty Friedan (Tracey Ullman), Shirley Chisholm (Uzo Abuda) og Jill Ruckelshaus (Elizabeth Banks). Sarah Paulson, John Slattery og James Marsden er også på rollelisten.
  • Sesongen består av 9 episoder på 60 minutter (HBO).
  • Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.

Forsiden på TIME Magazine (8. oktober 2018) var et bilde av noen av de mest kjente ordene fra den amerikanske Uavhengighetserklæringen. En liten, men ikke ubetydelig endring var lagt til i setningen: «That all men and women are created equal.» Kan amerikanske menn og kvinner noen gang virkelig bli likestilte? spurte magasinet.

E.R.A er grunnlovstillegget som forbyr diskriminering på grunnlag av kjønn. Det ble første gang introdusert for Kongressen i 1923 og i 1972 ble tillegget vedtatt av Kongressen og deretter godkjent av president Nixon. Etter den konstitusjonelle ratifiseringsprosessen blir et slikt tillegg formelt en del av grunnloven når det har blitt ratifisert av tre fjerdedeler av statene, det vil si 38 av dem.

De neste syv årene var det kun 35 stater som ratifiserte E.R.A. Det er den konservative aktivisten Phyllis Schlaflys kamp mot dette grunnlovstillegget som er utgangspunktet for Mrs. America.

1970-tallet var et tiår fylt av kamp og sosiale endringer foregikk på flere arenaer. Kampen drives, ikke overraskende, fremover av flere sentrale kvinner. Serien følger også disse. Episode for episode presenteres vi for dem og deres særegne historie: Phyllis Schlafly, Shirley Chisholm og Gloria Steinem. Sistnevnte publiserte i 1969 essayet som skulle gjøre henne nasjonalt kjent. Steinem mante til frigjøring for kvinnen, og selv om det er over et halvt århundre siden hun skrev det, er det overraskende hvor mange av poengene hennes som fortsatt diskuteres. Fortsatt stiller vi spørsmålet om kvinner kan få «alt»: familie, karriere og et selvstendig liv. Av en eller annen grunn stiller vi sjeldent spørsmålet om menn kan få alt. Jeg mistenker det er fordi menn som oftest har en kone. Da den amerikanske advokaten Anne-Marie Slaughter så sent som i 2012 fastslo at kvinner faktisk ikke kan få alt, ble artikkelen hennes i The Atlantic etterfulgt av en massiv debatt.

Kvinne og konservativ

Skuespillerne er godt castet og manuset er velskrevet. Like sentralt er kostymene og framstillingen av tidskoloritten. «The Costumes in Mrs. America Draw Battle Lines in an Equality War That’s Still Raging», skriver Brooke Bobb i VOGUE. Hvordan vi kler oss reflekterer ofte hvordan vi ønsker å framstille oss for verden. I Amerika, i brytningstiden på 1970-tallet, er Schlafly og hennes medsammensvorne «housewifes» tekkelig kledd i stramme tweeddrakter, pastellfargede bluser og pent oppsatt hår. Som Bobb påpeker i artikkelen: «(...) Schlafy symbolizes American female perfection in its most unattainable form.» På den andre siden står feministene, ledet an av Gloria Steinem, i store solbriller, med langt hår og korte skjørt.

Det er ikke bare klesdrakten som gjenspeiler kvinnenes ideologiske utgangspunkt, det gjør også retorikken. Hver kvinne finner sin stemme underveis og utvikler også sin egen plattform. Steinem lanserte det nå legendariske magasinet Ms., mens Schlafly kom med The Phyllis Schlafly Report. For det handlet ikke kun om E. R. A: I serien (og i virkeligheten forøvrig) er det en kamp for og imot E.R.A i seg selv, men E.R.A blir like mye et symbol. Begge parter bruker den som et springbrett til en del av en større kulturkamp, en kulturkamp som kun har hardnet de siste tiårene og som fortsatt foregår.

Det er også i dette tiåret nåværende høyesterettsdommer og likestillingsforkjemper Ruth Bader Ginsburg argumenterer noen av sine mest sentrale rettssaker. Som kjent kommer flere banebrytende høyesterettsavgjørelser, for eksempel Roe v. Wade (1973), der høyesterett fastslår en kvinnes rett til abort. Abortkamp er verdikamp og retten blir stadig innskrenket. I Texas har pandemien nylig blitt brukt til å stenge flere abortklinikker, da en slik prosedyre ikke defineres som «essensiell».

Gradvis forandring

Jeg er ikke enig i Schlaflys argumenter mot E.R.A, men jeg kan ha forståelse for skråplansargumentasjonen hun og flere av hennes meningsfeller anvender. Som konservativ har jeg et organisk samfunnssyn og jeg anerkjenner behovet for at forandring skjer gradvis.

For Schlafly og mange med henne var – og er – frykten for angrep på den tradisjonelle kjernefamilien stor. «Family, faith and flag» er grunnpilarene. Selv var hun gjennom publiseringen av boken A Choice, Not An Echo (1964), med på å bidra til senator Barry Goldwaters presidentnominasjon.

Gjennom et langt liv fortsatte hun å skrive og den siste boken hennes ble utgitt to dager før hun døde 92 år gammel i 2016. Tittelen? The Conservative Case for Trump.

Hvorfor slutter noen egentlig seg til slagord som «Make America Great Again»? Kanskje er det et grunnleggende behov for tradisjon og tilhørighet i en verden som er i rask endring. Så er det selvfølgelig et nødvendig oppfølgingsspørsmål: For hvem skal gjøre «America great again»? Hvis det gjelder både kvinner og menn, burde de ikke da være like foran loven?

Alle menn(esker) er skapt like

Kampen for – og imot – E.R.A er fortsatt ikke over. Senest 27. januar i år ratifiserte Virginia grunnlovstillegget. Man kan innvende at det jo ikke er slik at rettsliggjøring automatisk medfører endring, så er den pågående kampen egentlig så viktig? Her er det viktig å huske på at språk er makt, og derfor er også retten et maktverktøy. Med bokstavelig talt et pennestrøk kan det bestemmes hvorvidt et menneske er et annet menneskes eiendom, eller om fosteret som vokser i kvinnen er vernet av retten til liv. Betydningen av å få fastslått i grunnloven at menn og kvinner er like foran loven, kan derfor ikke undervurderes. Det er særdeles viktig i USA som er et common law-land der høyesterettsavgjørelser blir «law of the land».

Jeg slutter meg her til Ginsburgs egen begrunnelse for hvorfor likestilling har sin (nedskrevne) plass i grunnloven:

«I would like my granddaughters, when they pick up the Constitution, to see that notion – that women and men are persons of equal stature – I’d like them to see that is a basic principle of our society.»