Bøker

Feministisk historiefortelling er ikke nok

Bilde: Pixabay

Kvinner kan ta definisjonsmakten innenfor kunst og kultur. Men da må vi være like ekskluderende som det menn har vært.

Hei, Kulturmannen.

Jeg snakker til deg.

Jeg skriver til deg.

Jeg vil bli sett av deg.

Sett og likt.

Jeg vil at du skal ta meg

på alvor.

(Ellisiv Lindkvist, Oh Kulturmannen)

I boksingelen Oh Kulturmannen beskriver Ellisiv Lindkvist i all sin kleinhet, men med en ekstrem ærlighet, hvordan den kvinnelige forfatteren hungrer etter anerkjennelse fra kulturmannen. En anerkjennelse som handler om intellektet, ikke kroppen.

Denne hungeren er også en måte å forstå #MeToo-debatten i det litterære miljøet på. Klassekampen skriver om hvordan unge kvinner blir avspist med seksuell oppmerksomhet:

De forteller om å ha lengtet etter litterære samtaler, etter eldre og kloke «mentorer», etter å bli en del av et intellektuelt miljø – men i stedet er de i like stor grad blitt møtt med uønsket seksuell oppmerksomhet. De forteller at de ser med misunnelse på de unge mennene som får snakke om litteratur, mens mange av samtalene de selv havner i, på et eller annet vis slår over i flørting eller får seksuelle undertoner.

I sin nye bok Om muser og menn er Marta Breen inne på den samme problemstillingen. Breen viser til hvordan unge, pene kunstnerkvinner blir redusert til muser for den mannlige kunstneren (Marianne Ihlen for Leonard Cohen eller Liv Ullmann for Ingmar Bergman), noe som kan overskygge hele deres egne virke.

NY BOK

  • Om muser og menn
  • Marta Breen
  • Spartacus forlag, 2019

For de fleste av Minervas lesere er forfatter Marta Breen godt plassert i et annet ideologisk landskap, i likhet med de fleste offentlige feminister i Norge. Men det bør ikke være en hindring for å sette seg inn i kvinnelige kunstneres utfordringer gjennom historien.

I forbindelse med et foredrag om boka på Litteraturhuset sa Breen at hun ser på boka som en oppdatering av Virginia Woolfs feministiske klassiker A room of ones own.

Woolf beskriver mange av de samme utfordringene som Breen viser at kvinnelige (ofte nordiske) kunstnere historisk sett har lidd under. Det å mangle et eget «rom» til å skrive og skape, er en av dem. Men i stedet for å dvele på enkelthistoriene, tør Woolf å si noe om hvordan dette påvirker litteraturen de skriver, hva de trenger for å kunne være frie skapende vesen og hva vi bør forvente skal skje i fremtiden.

Til sammenligning føles Breens bok mer som en opplisting av hvor dårlig kvinnelige kunstnere har hatt det. Refleksjonene rundt konsekvensene av det er kjente og hun bringer sånn sett ikke nye ideer og tanker til torgs, selv om de samles på ett sted. Det er ikke slik at Breen må filosofere opp ny feministisk teori for å skrive en god bok, men jeg kunne gjerne ønsket meg at hun gikk lengre i å drøfte sammenhengen mellom før og nå – hva har skjedd etter hvert som de helt åpenbart undertrykkende lovene og normene i samfunnet har forsvunnet?

Som feminist på høyresiden av norsk politikk, føles det som en ansvarsfraskrivelse å gi seg fullstendig hen til sinnet.

Ikke at dette er helt fraværende. Breen viser hvordan kvinnelige kunstnere på 1800-tallet søkte seg mot mannlige kunstnere, og lett kunne ende med å gi opp sin egen skaperkraft for å vie seg til å støtte den mannlige kunstneren. Så gjør hun koblingen til den moderne groupien, kvinner som «er med bandet» og på den måten låner av mennenes prestisje. Breen tar utgangspunkt i Simone de Beauvoirs teorier, som viser til hvordan kvinnen ser at hun i seg selv ikke kan få makt og oppmerksomhet og derfor søker seg til menn for å ta del i deres lys.

Dette er en forklaring, og for den beleste kvinne er det ikke ny innsikt (de Beauvoir utga tross alt dette i 1949). Men med alle mulighetene kvinner har i dag – hvorfor setter vi oss fortsatt i denne rollen?

Selv skriver Breen om hvordan hun blir rasende på menn:

Jeg er forbanna på den manglende interessen dere møter oss med. På historieløsheten. På det faktum at dere aldri siterer kvinner. Aldri genierklærer kvinner. Når dere ser at en bok har et kvinnelig forfatternavn, eller at filmen handler om kvinner, velger dere oss bort, igjen og igjen. Vi vet det. Jeg er forbanna på menn som aldri kommer på foredragene mine – eller på andre kvinners foredrag, for den saks skyld. Hvis temaet er kjønn og likestilling, holder menn seg borte. De ser nemlig på dette som «kvinnetematikk». «Her er definitivt mye interessant stoff, men det er nok en fare for at boken appellerer mer til kvinner enn menn.» Men stort sett biter vi det i oss. For vi vet at dersom vi blir sinte, kommer dere til å avskrive oss. Da blir vi utdefinert. Da har vi tapt.

Jeg kan dele sinnet til Breen. Men som feminist på høyresiden av norsk politikk, føles det som en ansvarsfraskrivelse å gi seg fullstendig hen til sinnet. Kan vi utfordre vår redsel for å bli utdefinert? Er det gitt at vi taper på det?

Ulikheter mellom kvinner og menn som ikke handler om loven (for eksempel kvinners tilgang til utdanning, stemmerett, eiendom) krever tolkning for å kunne forstås. Vi kan telle at det er færre kvinnelige kunstnere, men det er vanskelig å skille hva som er årsak og effekt, og hvilke sammenhenger som har mest å si.

Her går det mange ideologiske skillelinjer mellom høyre- og venstresiden som påvirker hvordan vi tolker fakta, samt ikke minst om vi mener kjønnsforskjellene bør endres og i så fall hvordan.

Det som plager meg, er at når menn ikke er interessert i det vi har å si, hvorfor fortsetter vi å strebe etter å bli sett?

En typisk skillelinje er at venstresiden ofte mener strukturer og systemer undertrykker og derfor trenger vi lovgivning, kvotering, økonomisk støtte for å få kvinner opp. Borgerlig side mener ofte at når det som kan lovreguleres er på plass, må kvinner oppfordres til eller selv ville ta de rettighetene de har og på den måten endre samfunnet.

Gjennom historien har kvinner hatt få muligheter, få egne rom, ikke nok egen inntekt. Vi har vært hemmet av diskriminerende lover og maktmisbruk fra menn. Etter hvert som forholdene til kvinner har bedret seg har vi stukket hodene våre fram og begynt å skape, men det virker som om vi fortsatt kollektivt har valgt å la menn beholde definisjonsmakten innenfor en rekke områder, som for eksempel litterær kvalitet.

Vi kan skrive side opp og ned for å peke på de ulike mekanismene som brukes for å redusere anerkjennelsen av kvinner, men disse tekstene blir hovedsakelig lest og diskutert av kvinner (på Breens foredrag på Litteraturhuset var det riktignok en og annen mann, men den store majoriteten var kvinner).

Det er viktig at kvinner er bevisst på at det er en systematisk nedvurdering av kvinner i kunst og kultur, men etter denne bevisstgjøringen må vi se på hvilke alternativer vi har til handling, utover å klage oss til oppmerksomhet.

Menn er ikke interessert i hva kvinner har å si, rett og slett. Verken generelt eller spesifikt om undertrykkingen av kvinner. (Og før du kommer trekkende med «ikke alle menn»: Send meg en liste over de siste 100 bøkene du leste. Hvis de er 50/50 fordelt mellom kvinner og menn, endrer jeg gjerne setningen, men før den tid står den som den er.)

For meg er det tydelig at våre lidelseshistorier ikke bekymrer menn nevneverdig, og ikke kommer til å gjøre det heller.

Det er noe trist over hvordan vi fortsetter å klage, samtidig som vi håper på at den «intelligente mannen» skal skjønne at vi er mer interessante enn de andre kvinnene, at akkurat vi fortjener plass i det gode selskap.

En taktikk enkelte kvinner velger, er å vende ryggen til alle de andre kvinnene og internalisere menns vurdering av kvinnelige kunstnere – da kan man spille cool girl. (Et av de beste eksemplene er kanskje Camille Paglia, men også kvinner som sier de ikke finner andre kvinner interessante fordi de kun snakker om ukeblader, som overhørt på et borgerlig kvinne-(!)nettverk).

Det som plager meg, er at når menn ikke er interessert i det vi har å si, hvorfor fortsetter vi å strebe etter å bli sett? Det er noe grunnleggende deprimerende med å være de som må presse seg på. Ingenting bygger mer opp under følelsen av å være «det svake kjønn».

Det er mange nok kvinner i gode nok posisjoner i kulturlivet til at vi kan bestemme oss for å endre definisjonen på kvalitet, og hva som fortjener oppmerksomhet. Hvorfor skal vi absolutt inn i en klubb som ikke vil ha oss, når vi har nok ressurser til å lage vår egen definisjon?

«Problemet» er jo at kvinner er interessert i hva menn har å si, vi synes det er relevant, men kanskje dette er en svakhet vi må legge fra oss. Hva ville skjedd om alle kvinner i forlag, kritikk, redaksjoner, gallerier, forfattere og kunstnere rett og slett overså kunst skapt av menn på samme måte som kvinner har blitt oversett? Med andre ord – er vi tøffe nok for revolusjonen, for å endre definisjonen?

For meg er det tydelig at våre lidelseshistorier ikke bekymrer menn nevneverdig, og ikke kommer til å gjøre det heller. Min påstand er at menn beholder makt fordi vi lar dem beholde makt. Men nå som vi har fått en plass i offentligheten, har vi makten til å ta den fra dem.

Jeg vet ikke om dette ville være «å gå ned på deres nivå» eller «at de undertrykte snur og blir undertrykkeren», men som Breen påpeker: Menn kan prise seg lykkelig over at kvinner kun er ute etter likestilling, ikke hevn.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden