Kultur

Fenomenet Bergman

Regissør Alexander Ekman utstråler en avslappet selvtillit, og danser som om det kun var for hans eget velbehag, skriver Iven Opsahl.

Bilde: Operaen / Erik Berg

Evig kjærlighet og tapt lyst – eller tapt kjærlighet og evig lyst. Én ting er sikkert: Ingmar Bergman inspirerer, 100 år etter sin fødsel.

Gjennom utallige produksjoner fascinerte Ingmar Bergman sitt publikum verden over. 100 år etter hans fødsel fødes en hyllest til han som person, inspirasjonskilde og kunstskaper.

Dancing with Bergman er iscenesatt av de tre kjente koreografene Johan Inger, Alexander Ekman og Mats Ek, som alle gir forskjellige og nære tolkninger av sitt forhold til Bergman.

Forestillingen hadde urpremiere på Operaens scene 2 tirsdag denne uken, men er allerede reist videre til Paris, Monte Carlo og Stockholm.

Det heter at «Paris alltid er en god idé», og om du kan få med deg denne forestillingen ved en tur dit snarlig, kunne jeg ikke vært mer enig.

Bergman i sort-hvitt

Mens publikum tar sine plasser, fungerer sceneteppet som et lerret der det vises kjente sort-hvitt-scener fra Bergmanns mange filmproduksjoner. Gjenkjennelsesfaktoren er stor og flere i publikum humrer godt allerede før den virkelige forestillingen settes i gang. Selv har jeg ikke sett Fanny och Alexander, Törst eller Smultronstället, og nøyer meg med å begeistres over Bergmanns filmuttrykk klippet sammen av fotograf Bengt Wanselius.

Det kan godt hende at nettopp Bergman er så kjent at det ikke hadde vært nødvendig med film og foto for å huske hans verker. Samtidig sørger denne detaljen for at alle i salen kjenner mannen forestillingen hyller i det teppet går opp.

Generasjonskamp

Dancing with Bergman består av tre relativt korte bidrag. Det første, 4 Karin av Johan Inger, er inspirert av Bergman og koreograf Donya Feueres korte dansefilm De fördömda kvinnornas dans. Stykket handler om kampen mellom generasjoner, om friheten til å leve sitt eget liv, men også om de bånd vi legger på våre kjære, bevisst og ubevisst.

På scenen danser tre generasjoner – datter, mormor og mor.  Sistnevnte blir vi kjent med gjennom to dansere, som på en finurlig måte deler rollen som mamma. Koreografien bruker pust, lyder og rop som bærende elementer og sørger for at bidraget oppleves som både sterkt og følsomt. Samspillet mellom danserne er svært bra og den klassiske musikken er en virkningsfull kontrast til den moderne dansen.

«Bergman was a great choreographer» avslutter Ekman liggende på teppet. Ekman er en fantastisk koreograf, tenker jeg fra salen.

Inger lar oss se stykket én gang før innholdet forklares fra scenen, i håp om at publikum skal forstå mer av handlingen når stykket danses for andre gang. Dette er et interessant grep som sikkert mange kunne ønske seg at forekom i de fleste balletter. Samtidig er noe av gleden ved å se ballett nettopp å fortape seg i det å selv tolke bevegelsene til handlinger og innhold. Grepet får derfor kanskje ikke like stor effekt som koreografen hadde tiltenkt.

Når danset du sist?

Alexander Ekman er neste mann ut på scenen og danser selv sitt eget bidrag, Thoughts on Bergman. Ekman utstråler en avslappet selvtillit, og danser som om det kun var for hans eget velbehag.

Når danset du sist? Spør han publikum, før han viser oss at dans kan være så mangt. Dans trenger hverken være koordinert, pent eller vanskelig, skal vi tro Ekman. Men dans er smittsomt, så smittsomt at publikum må være med å danse når Ekman plukker ut en dame på første rad til en liten svingom foran scenen.

I motsetning til Ingers «4 Karin», er jeg er glad for at Ek lar oss sitte i uvissheten over hva hans «Memory» egentlig handler om.

Thoughts on Bergman er et gjennomtenkt, smart og friskt bidrag med et utrykk som fenger, mye takket være Ekmans absolutte tilstedeværelse på scenen.

Plutselig deiser et sammenrullet teppe ned fra taket som sammen med en enslig sort krakk utgjør scenografien. Bidraget er morsomt, nytt og velskapt. «Bergman was a great choreographer» avslutter Ekman liggende på teppet. Ekman er en fantastisk koreograf, tenker jeg fra salen.

Sparer det beste til slutt

Bergmans hyllest avsluttes av bidraget Memory av Mats Ek. Også i Memory står koreografen selv på scenen. Ek danser duett med sin dansepartner Anne Laguna. Det er noe helt spesielt å se det eldre paret danse. Sammen simulerer de kjærlighet på en måte som det nesten er umulig å ikke fortape seg i.

Hvordan burde man forholde seg til store kunstnere som etter sin død avsløres for negative handlinger de begikk som privatpersoner?

Gjennom bidraget fylles scenen litt etter litt med rekvisitter; TV, sofa og lampe. Personlig tolker jeg dette som en metafor på gjenstandenes smale betydning i livet sammenlignet med relasjonen mellom to mennesker. Tar det materielle bort vår oppmerksomhet fra det som virkelig betyr noe?

Kanskje handler dette bidraget om evig kjærlighet og tapt lyst. Eller kanskje handler det om tapt kjærlighet og evig lyst. Og kanskje handler det om dette kun for meg, kanskje resten av salen ser noe helt annet.

Nettopp denne evnen til å treffe noe spesielt i publikum, til å la oss skape vår egen historie ut fra det vi ser på scenen, fascinerer meg ved balletten. Og i motsetning til Ingers 4 Karin, er jeg er glad for at Ek lar oss sitte i uvissheten over hva hans Memory egentlig handler om.

Bergman som kunstner

Gjennom hele 2018 markeres 100-årsjubileet for Ingmar Bergman, en markering som ikke har vært entydig positiv. Thomas Sjöberg, forfatter og biograf, har satt spørsmålstegn ved hvordan Bergmans ettermæle fortoner seg i jubileumsåret i lys av #metoo-kampanjen.

«Jeg mener at Bergman brukte sin seksualitet i sitt arbeid. Han forførte svært unge kvinner som han jobbet med, og fikk barn med dem. Dette gjorde han systematisk gjennom flere tiår. Han skilte ikke sitt seksualliv fra sitt profesjonelle liv. Det er helt klart at dette var maktmisbruk», uttalte Sjöberg til Dagsavisen i en artikkel 27 januar.

Hvordan burde man forholde seg til store kunstnere som etter sin død avsløres for negative handlinger de begikk som privatpersoner? Kan man skille kunstneren Bergmann fra mannen? Og ville kunsten hans vært den samme om man foretok det skillet?

Det er verdt å problematisere disse spørsmålene, men at Bergmans kunst har evnen til å inspirere, er hevet over enhver tvil. Selv uten å kjenne godt til Bergman, kan man ikke annet enn å la seg inspirere av denne forestillingen.

Bergman har vært en viktig inspirasjonskilde for de tre koreografene, og gjennom sine tolkninger inspirerer de langt utover Bergmans univers. Mange vil si at nettopp det er kunst på sitt beste.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden