Kultur

Fenomenet Wien 1900: «En reise i tid og en glorifisering av egen historie»

Man kan bli litt oppgitt over østerrikernes evigvarende og ukritiske fokus på det forgangne, skriver Oda Victoria Reitan.

Bilde: MORIZ NÄHR, Gruppeportrett av kunstnere fra Wien, 1902. © Imagno Brandstätter Images. Austrian Archives/Imagno/picturedesk.com

Leopoldmuseet i Wien har bestemt seg for å vie hele sin permanente utstilling til en av de mest fruktbare periodene i Østerrikes historie – Wien rundt år 1900.

UTSTILLING

  • WIEN 1900: «Aufbruch in die Moderne»

  • Leopoldmuseet, Wien

  • Permanent utstilling
  • Åpnet 16.03.2019

«Østerrikere», gryntet Gustav Klimt. «Det eneste de noen gang beskytter, er det som er svakt og falskt».

Slik uttalte  den verdenskjente kunstneren seg om sitt hjemland og sitt folk. Etter fjorårets 150års-markering av både Klimt og hans protégé Egon Schieles død, fortsetter Østerrikes store sønner å prege utstillingsscenen i landets hovedstad.

Wiens Leopoldmuseum huser den største samlingen av Schiele som finnes, i tillegg til flere av Klimts mesterverk.

Nå har museet omorganisert sin permanente utstilling for å vie den i sin helhet til en av de mest fruktbare periodene i Østerrikes historie, Wien rundt år 1900.

EGON SCHIELE, Sitzender Männerakt (Selbstbildnis), 1910 © Leopold Museum, Wien

Leopold Museum, Wien/ Manfred Thumberger

Men kan egentlig utstillingens fokus og Klimts krasse ord fortelle oss noe enda mer interessant om østerrikerne av i dag?

Sterke tradisjoner, sterkt brudd

Utstillingen, med tittelen Wien 1900, modernismens fødsel, er en hyllest til Donaumetropolens mangfoldige miljø rundt århundreskiftet. Det var dette miljøet som satte modernismen i sving. De utallige motsetningene byen var preget av, er en studie i seg selv, med keiserdømmets høyadel og den liberale intelligentsiaen, sterk konservatisme og fremtidsrettet oppbrudd, drøm og virkelighet. Disse samfunnsforholdene la grunnlaget for et nytt og fruktbart åndsliv som både kunstens og vitenskapens apostler samlet seg om.

Utstillingen gir et godt innblikk i tidsfenomenet ved å favne om ikke bare ulike kunstformer, men flere fagfelt. Billedkunst, brukskunst, musikk, mote, fotografi, litteratur, arkitektur og psykologi er på hver sine måter representert med sine viktigste menn og livsverk, og unntaksvis med noen få kvinner og kunstneriske muser.

Vi møter Otto Wagners byplanlegging og Adolf Loos’ hus uten øyenbryn, Sigmund Freuds drømmetydning, samt Emilie Flöges korsettfordømmende motekreasjoner. Vi møter Koloman Moser og Josef Hoffmanns konsept «Wiener Werkstätte», med møbler og dekor i jugendstil og Richard Gerstl og Oskar Kokoschkas selvransakende ekspresjonisme.

Listen med navn som ga sine bidrag til bevegelsen er nesten uoverskuelig, men betydningen og påvirkningen de hadde på hverandre er udiskutabel.

Ausstellungsansicht „Wien 1900. Aufbruch in die Moderne“, 2019 006 © Leopold Museum, Wien

Lisa Rastl

Kunsten og vitenskapen

Kunsten og vitenskapen var en gang et kjærlighetspar, er blitt sagt om den rike tankeutvekslingen som fant sted særlig i Wiens mange nå ikoniske kaffehus eller de mer private salongene. Kvinnene var ikke bare provokative, promiskuøse, seksuelt utfordrende og selvtilfredsstillende akter på lerret, de skal også ha noe av æren for at tidens tanker spredde seg slik de gjorde. Berta Zuckerkandl, Broncia Koller-Pinell og Eugenie Schwarzwald holdt hver sine respektive salonger hvor vitenskapsmenn og kunstnere, politikere og filosofer frekventerte, konverserte, diskuterte og henga seg i tidens intellektuelle diskurs.

«En var ingen ordentlig wiener hvis en manglet denne kjærligheten til kultur, denne nytende og kritiske sans for kunsten», skrev Stefan Zweig, en av periodens litterære helter.

Samværet mellom de forskjellige disiplinene antydes, men på sine 3000 kvadratmeter fordelt over tre etasjer kunne utstillingen med fordel fokusert enda mer på de faktiske møtene mellom kunsten og vitenskapen. Anatomiforelesningene til Bertas ektemann, Emil Zuckerkandl, var populære for kunstnere som ønsket en dypere forståelse for menneskets indre. For eksempel er formelementene som omgir kroppene i Klimts symboltunge kunst ikke bare organiske ornamenter, men biologiske og embryologiske avbildninger av befruktelsens gang. Kulminasjonen av denne symbolismen, livets sirkel og Wiens lys og mørke, kommer til uttrykk i et av utstillingens mesterverk, Klimts Død og liv (1910/11-1915/16).

GUSTAV KLIMT, Tod und Leben, 1910/11, umgearbeitet 1915/16 © Leopold Museum, Wien

Leopold Museum, Wien/ Manfred Thumberger

Til hver tid sin kunst, til hver kunst sin frihet

Bruddet med tradisjonen og fedregenerasjonen ble manifestert med grunnleggelsen av Wiener Sezession i 1897, med mottoet «Der Zeit ihre Kunst, der Kunst ihre Freiheit». Klimt var lei av sensur og ønsket å bekjempe måten kunsten ble behandlet og håndtert av den østerrikske stat.

Utstillingens svakhet er at den ikke klarer å gjenskape kreftene som lå til grunn for den radikale bevegelsen. Dermed trenger den ikke like sterkt inn i våre liv som den egentlig vil, og kan. Selv om utstillingen er full av flere kunsthistoriske høydepunkter, får de ikke komme helt til sin fulle rett verken i samspill med hverandre eller som enkeltstående verk. Klimts ønske for kunsten var løsrivelsen fra institusjonen og tradisjonen, som den nå ganske fantasiløst er blitt ført tilbake inn i.

Å få en forståelse av det historiske fenomenet Wien 1900 er vel og bra, men man kan bli oppgitt over østerrikernes evigvarende og ukritiske fokus på det forgangne, noe som blir forsterket med tanke på at dette er museets permanente utstilling. Det er fristende å sammenlikne med Munchmuseet og hvordan det hele tiden tenker på å kontekstualisere sin historie og sin samling, i møte med noe nytt.

Pål Veiden skriver om dette i sitt essay om Østerrike, Landet uten egenskaper. Med tydelige referanser til Robert Musils Mannen uten egenskaper, tegner Veiden et bilde av et land som har alle muligheter åpne foran seg, men ikke vet hva det vil være, og derfor ser det best å forbli slik det er, uten egentlig å vite akkurat hva det innebærer.

Beskytter østerrikerne fortsatt kun det som er svakt og falskt, som Klimt så berømt sa den gangen? Sin wiener kaffehuskultur og keiserlige storhetstid? I 1918 dør ikke bare Klimt og Schiele, men også Moser og Wagner. Wien mister sine gallionsfigurer i det samme år som monarkiet og keiserdømmet faller etter første verdenskrig. Av de som lever til å se andre verdenskrig, blir de fleste tvunget i eksil.

Før han tar sitt eget liv, skriver Zweig fra Rio de Janeiro: «Ni tiendedeler av det verden feirer som det nittende århundres wienerkultur, var muliggjort, næret eller tilmed skapt av Wiens jøder.»

Utstillingen er en reise i tid og en glorifisering av egen historie. En historie som er både vakker og viktig, men som kunne blitt fortalt bedre – for eksempel ved å dele opp i en serie utstillinger, i stedet for å på én og samme tid forsøke å formidle absolutt alle egenskapene til Østerrike og Wien anno 1900.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden