Spaltist

Ferieskam

Bilde: Snøhetta

For tiden skal det godt gjøres å reise skamløst fra ett sted til et annet.

Dette er nokså utfordrende tider for oss som forsøker å manøvrere oss mellom alle de gode minefeltene som legges ut. De onde minene er lettere å forholde seg til. Gode miner gir bare slett spill. Nå nærmer det seg for eksempel ferietid. Men av forskjellige grunner er slike som meg nektet ferie. I alle fall av NAV. Det gleder sikkert slike som Jan Arild Snoen. Han mener at jeg, en norsk pensjonist, som har bygd landet etter siste krig, har det altfor god. Snoen, derimot har vel ikke bygd noe land. Da han kom på banen, var alt ferdiglaget: tribuner og garderober etc. Mens da jeg var på Snoens alder… Vel,  det var ikke denne hønen jeg skulle plukke akkurat nå.

Nei, det er en helt annen hønsegård jeg skal plukke: Alle de som forsøker å indusere skam i meg. Ikke bare Snoen, men antirasistene og FAFO, og selvfølgelig, mer enn noen andre, Greta. Så jeg forsøker å manøvrere og tilpasse meg: Jeg kommer for eksempel ikke fra at jeg er kritisk til islam, og dermed har jeg blitt diagnostisert med en skambelagt sykdom, islamofobi. I gamle dager snakket vi ikke om skambelagte sykdommer (gonoré, f.eks.), og ble i alle fall ikke mobbet for dem. Nå har FAFO vist at jeg er ¼ rasist, slik at jeg må tenke over hvert ord jeg sier for å unngå å få etterfylt de siste ¾. Og så er det dette med klimaet og Greta.

Men der har jeg tatt grep. Da jeg i slutten av mai skulle reise fra Oslo til hytta mi i Bodø, bestemte jeg meg denne gang for å unngå flyskam, som jeg riktignok aldri før hadde hatt mens jeg tilbakela de 130 milene på 1,5 time: Denne gang skulle jeg ta tog. Ja, på etterskudd må jeg innrømme at jeg ikke bare har hatt skamløs glede av at reisetiden er kort, men også like skamløs glede av å betrakte ovenfra spesielt den vakre og sublime Helgelandskysten. Nå forsto jeg at dette var uttrykk for en stressende maskulin herskeholdning overfor naturen.

Komfort på turen

Så jeg kom meg ned til Oslo S for å ta et dagtog til Trondheim. Riktignok litt nervøs for at dette i siste liten skulle bli erstattet av buss for tog. Noe jeg har opplevd når jeg skamfritt har tatt tog til Hamar eller Gøteborg etc. Og forurensende busser bør vel gi busskam? Men nei, toget gikk. Riktignok var komforten i komfortvognen ikke helt komfortabel av ulike grunner. For eksempel: Det første vi fikk melding om var at den gratis kaffemaskinen, som vel var hovedgrunnen for at vi hadde betalt 100 kr ekstra for denne komforten, var gått i stykker. Underveis var det heller ikke mye utsyn å nyte, langt mindre enn fra et skammelig fly, på tross av at toget hadde skiftet navn fra NSB til Vy, det som angivelig nettopp skulle bety utsyn. I alle fall mindre enn før, den gang det het NSB. Siden da har det tydeligvis forgått noe som kalles «gjengroing», dvs. at trær og busker har skutt i været og dannet en ugjennomsiktig grønn vegg på begge sider av toget.

Jeg må innrømme at når det gjaldt dette var jeg en smule usikker på hvordan jeg skulle reagere. På den ene siden var det frustrerende å bli fratatt utsyn, særlig på et Vy-tog. På den andre siden burde jeg vel være glad for at planter og trær vokste og trivdes. Ja, og dermed bidro til å ta opp den farlige CO2-en. Men på den andre siden: Grunnen til denne frodige veksten var vel nettopp vårt ukontrollerte utslipp av CO2. Derfor burde jeg nok her føle noe som kan kalles gjengroingsskam.

Men vi holdt rutetabellen. Vi ankom Trondheim S, hvor jeg skulle bytte til nattog nordover. Venterommet der er nokså trangt og lite innbydende som oppholdssted, og kan i alle fall ikke sammenlignes med skammelig behagelige flyterminaler og deres lounger. Men hva gjør man ikke for klimaet og skammen?

På en lystavle stod det at mitt nattog nordover skulle gå fra spor 5, men da jeg kom meg dit var det intet tog å se. Kaldt var det også, selv om dette var sent i mai. Jeg kom meg tilbake i den overfylte ventehallen. For å vente. Sammen med en skrikende skoleklasse. Hvorfor i all verden kom det ikke noen opplysninger på lystavlen om når toget var satt opp? Til slutt kom jeg meg ut på perrongen igjen, hvor det tross alt var hyggeligere enn i venterommet, selv om det var kaldt.

Jo, toget kom til sist, og jeg fant fram til sovekupeen. Men her ventet det meg ny skam. Vy har fine sovekupeer med to køyesenger, som jeg, som enkeltperson, disponerte alene. Det var ikke mulig å bestille køyeplass sammen med andre fremmede, slik som i de gode gamle dager, da vi var tre fremmede om å dele kupeen. Vel, det skulle ikke mye skamvett til for å beregne hvor egoistisk skadelig dette var for miljøet. Det kunne sammenlignes med å sitte alene i en bil i en bilkø. Det har riktignok blitt satt i gang en aksjon for å få gjeninnført det gamle køyesystemet, men det har blitt avvist av Vy.

Fra ett utslipp til et annet

Men der og da kunne jeg selvfølgelig ikke gjøre noe med dette. Toget rykket til og begynte å rulle ut fra stasjonen. Da fikk jeg et nytt skamsjokk. Dette burde jeg husket, så mange ganger jeg, før Norwegian hadde avskaffet SAS‘ flymonopol, hadde vært tvunget til å bruk tog fra Trondheim til Bodø av egoistisk økonomiske motiver, og ikke av altruistiske, slik som nå: Av lokomotivlyden ble jeg minnet om at Nordlandsbanen ikke er elektrifisert. Jeg var kommet fra flyasken til, vel, ikke akkurat ilden, men til en annen aske, togasken, eller mer presist, fra ett utslipp til et annet. Diesel, som en kort stund hadde vært skamløse politikeres foretrukne alternativ, var nå ansett så farlig at ingen hadde medlidenhet med de godtroende som hadde latt seg overtale til å kjøpe dieselbiler. Altså skulle jeg nå, istedenfor god samvittighet renset for flyskam, i 11 timer plages av dieselskam. Hvis jeg da ikke skulle klare å sove meg vekk fra den.

Men det klarte jeg bare delvis. På tross av forbedret fjæring og skinnegang, ble jeg kastet frem og tilbake av min egen, eller kanskje var det Gretas dårlige samvittighet: For i halvsøvne så jeg stadig for meg hennes harde selvrettferdige øyne. Inntil jeg noe svett våknet, og gikk ut i den trange gangen utenfor kupeen for å komme meg bort fra synene. Og benyttet anledningen til å gå på toalettet i enden av vognen.

Men her ventet et enda verre mareritt på meg. Toalettet var for lengst blitt tett og overfylt, og fløt over av menneskelige utslipp, som et straffende symbol på de utslippene jeg selv hadde bidratt til gjennom mine flyreiser og nå min dieseltogreise. Jo, jeg prøvde meg på det andre toalettet i den andre enden av vognen, men der var det verre tilstander. I min forvirrede tilstand dukket gamle Ekdal opp i min bevissthet med sin avslutningsreplikk: «Skogen hevner». Men nei, jeg sammenblandet: Det var unge Greta som sa: «Planeten hevner!»

Alt snudd på hodet

Ja, ja, men jeg kom da fram til hytta mi, og her er den egentlige grunnen til min reise dit, for dette var ikke en feriereise: For 59 år siden plantet min far og jeg noen sitkagraner på hyttetomta. Disse hadde vi fått av en forstmester som sterkt ivret for slik skogplanting. For øvrig i tråd med den generelle stemning i folket. Den gang, under Arbeiderpartiet, ble det arrangert skogplantingsdugnader, hvor ungdom, i nasjonalistisk ungkommunistisk stil, arbeidet gratis for å «kle fjellet». Men så, for ikke lenge siden ble det klart at dette hadde vært skammelig gjerning. På steder hvor det opprinnelig ikke hadde vokst grantrær ble det nå fremhevet de bokstavelig talt mørke sidene ved dette treslaget, som utsletter andre planteslag og lager ørkenaktig skogbunn. Og enda verre er det med sitkagraner. Jo, de gir godt trevirke, men de er i tillegg et fremmed treslag, og på dette feltet er det lov til å være innvandringsmotstander.

I overenstemmelse med disse nye holdningene, som altså var stikk motsatte av de som fikk meg til å plante trær for 59 år siden, hadde jeg besluttet å hugge i min sitkaskog. Det ville vel være prektig gjerning? Som ville motvirke all skam jeg hadde fått under reisen nordover?

Men nei. Egentlig hugget jeg av egoistiske grunner: For å få mer lys rundt hytta. Mens huggingen av trær utvilsomt vil redusere CO2 opptak, og dermed skade klimaet. Og hva gjorde jeg da treet var felt? Alle grenene måtte jeg la ligge for å råtne, dvs. slippe ut oppmagasinert CO2. Det samme med selve stammene. Det jeg burde ha gjort var å få sendt dem til et sagbruk eller en cellulosefabrikk som kunne laget planker eller biogass av dem. Men da måtte jeg ha finansiert frakt av dem sørover. Så altruistisk klarte jeg ikke å være.

Jeg innså følgelig at uansett hva jeg gjorde var det galt. Eller skammelig. Ja, jeg innså også at jeg, og min generasjon, hadde gått hele sirkelen rundt: Vi vokste opp i en tid da Den norske kirke, bortsett fra på Hamar, så på mennesket som et (arve)syndig vesen. Det hadde vi opponert mot. Men nå var alt snudd på hodet. Nå hadde Den norske kirke avskaffet all synd, mens vi, 68-ere som meg, som før hadde kjent oss frie, til gjengjeld var nedtynget av skam. Og nå var det ingen som kunne gi oss syndsforlatelse.

Imidlertid kunne jeg ikke unngå å komme inn i den dialektikken som hadde reddet medlemmene i de sektene, f.eks. læstadianerne, som hadde sett på mennesket som fullstendig syndbefengt. For i så fall ville det jo være hykleri å forsøke å gjøre det gode. Bedre da å tilstå sine skammelige synder i handlinger! Ved å slippe dem løs. Hvilket opp gjennom årene har resultert i utmerkede orgier.

Da jeg var ferdig med hugsten, kunne jeg derfor lettet bestille flybillett tilbake til Oslo. Ikke togbillett med inkludert ventetid i trangt venterom, og tette toaletter. Men med en befriende følelse av å ha kastet alle mine masker, for endelig å være meg selv i all min skamfullhet, som dermed ble opphevet og omformet til min gode gamle selvtilfredshet. Og ikke lenge etter satt jeg godt til rette i det komfortable, pga. min komfortable høyde, setet til et Norwegian-fly, som fløy i en komfortabel høyde over den vakre og sublime Helgelandskysten.

Og snart vil jeg kunne reise på virkelig ferie. Uansett hva NAV og Snoen og Greta måtte si.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden