Kultur

Festivalen som bekrefter ens identitet

Hvis målet er at publikum skal få bekreftet sin identitet innenfor kunsttradisjonen, har festspillene truffet blink, skriver Sunnniva Thomassen. Bildet er fra konserten med Charlie Siem i Grieghallen 29. mai.

Bilde: Tor Brødreskift / Festspillene i Bergen

Musikkformidling bør utfordre sitt publikum til å strekke seg lenger enn de selv kan forutse. Det savnet jeg under Festspillene i Bergen.

Hva er god musikkformidling, og hvilken funksjon skal den ha? Spørsmålet melder seg idet jeg hører fiolinisten Charlie Siem spille for en fullsatt Grieghall under Festspillene i Bergen.

Med femten dager fulle av konserter, utstillinger, teaterforestillinger, debatter og aktiviteter for både barn og voksne, er Festspillene en arena hvor mange blir introdusert for både ny og tradisjonsrik musikk for første gang. Det er tydelig at festivalen sikter bredt.

Kanskje nettopp på grunn av ambisjonene om bredde blir formidlingens funksjon viktig: Skal den være lett og skape interesse? Skal den utdanne sitt publikum og gi dem utfordringer? Eller bør den være en kombinasjon av de to?

Pretensiøs presentasjon

Festspillene har delt arrangementene inn i kategoriene Forstyrrelser, Fornøyelser og Forbindelser. Selv har jeg valgt meg ut fire konserter fra kategorien Forbindelser, presentert som forestillinger og konserter med historiske røtter. Det ypperste i den klassiske kunsttradisjonen. Dybde og refleksjon.

Allerede ved den fengende undertittelen det beste av det beste i den klassiske kunsttradisjonen stusser jeg litt over presentasjonen, og det minner meg om debatten rundt Morgenbladets kåring av musikkhistoriens viktigste orkesterverk i 2017. (Intet mindre enn det beste av det beste, og det på bare et par uker!)

Som et utgangspunkt for samtale om musikk har jeg ingen innvendinger mot en slik fremstilling, men som beskrivelsen av en del av et program synes jeg derimot det virker unødvendig pretensiøst og utsier en verdivurdering som ikke åpner for publikums egne vurderinger.

Den velklingende kategoriseringen Forstyrrelser, Forbindelser og Fornøyelser fungerer svært godt for å gjøre orienteringen lettere i det ellers store festivalprogrammet. Imidlertid får kategorisering sjelden frem nyansene, og det er vanskelig og kanskje heller ikke ønskelig å skille opplevelsene fra hverandre. Det kan diskuteres om etablerte komponister som Steve Reich og Arvo Pärt bør være del av kategorien Forstyrrelser, som har undertittelen Fandenivoldsk og utforskende.

Og hvordan skal jeg finne ut at jeg liker Schnittke – kategorisert under Forstyrrelser – når jeg nettopp har oppdaget Shostakovich og derfor har fokusert på Forbindelser? Som lytter vet man ofte ikke hva man liker og ikke liker før man faktisk har blitt eksponert for det.

Oppdelingen kan potensielt føre til segmentering av publikumsgruppene utfra hvilken retning innenfor kunsttradisjonen man identifiserer seg med, i tråd med hvordan kategorien blir presentert. Forskjellene i alder og publikumstype på konsertene jeg var på, kan tyde på at ulike konserter treffer ulike grupper – men om dette er fordi Festspillene har truffet rett med et skreddersydd konsertprogram eller om formidlingen i programteksten lykkes med å rette seg mot bestemte grupper, er jeg mer usikker på.

Underholdende

Charlie Siems opptreden er et godt eksempel på valg av en formidlingform som er lett og underholdende. Fiolinisten er halvt bergenser, sønn av en milliardær, jobber tidvis som fotomodell og har spilt med orkestre verden over. I programmet står det blant annet:

«Gjennom en uhøytidelig samtale ønsker programlederen å bli bedre kjent med personen Siem, og samtidig gi publikum større forståelse for både det å lytte til musikk og innsikt i utøverens rolle i formidlingen av de store mesterverkene som står på programmet.»

Under konserten med Charlie Siem er det primært fiolinistens glamorøse liv og personlighet som står i sentrum fremfor musikeren Siem, skriver Minervas anmelder.

Tor Brødreskift / Festspillene i Bergen

Konsertens format var en live-versjon av Hovedscenen, med klipp fra Siems egen dokumentarfilm og samtale mellom ham og formidler Arild Erikstad mellom verkene. Formatet fungerer godt og er underholdende nok, selv om det er blottet for musikalsk fokus.

Den personlige tilnærmingen og musikernes egen rolle som formidlere går igjen på flere av konsertene.

Under konserten med Charlie Siem er det primært fiolinistens glamorøse liv og personlighet som står i sentrum fremfor musikeren Siem.

Det kan være del av en markedsstrategi, men når 30-åringen svarer med klisjeer er det vanskelig å se utøveren som eksempel på den «dybde og refleksjon» som programteksten lokker med. Jeg er også litt usikker på sjarmfaktoren i Siems interesse for biler (en rød Porsche i sydlige fjellandskap) og natur (familieparken i Brazil).

Kanskje er formidlingen myntet på et publikum som stort sett er fra de høyere samfunnslag – og i så fall er det nettopp glamouren som skreddersyr formidlingen. Konserten som musikkopplevelse ville nok imidlertid skuffe dem som var der for musikkens skyld (i tillegg til den forståelige fascinasjonen for Siem).

Personlig formidling

Den personlige tilnærmingen og musikernes egen rolle som formidlere går igjen på flere av konsertene, og hadde en større plass på årets Festspillene enn i fjorårets program.

Det er mye positivt med en formidlende konsertform. Formen blir mindre statisk enn den kan risikere å bli, og knyttes nærmere musikernes personlighet. Den lette og humoristiske formidlingen hos Tine Thing Helseth og Gunnar Flagstad på Troldhaugen hadde en helt annen karakter enn den tekstnære og historisk orienterte formidlingen i konserten med Randi Stene og Bengt Forsberg.

Vanlige musikkinteresserte konsertgjengere kan forstå relativt komplekse musikalske elementer så lenge man formidler det godt og forståelig.

Vi får et inntrykk av musikerne også gjennom deres gester og språk, og det skaper en følelse av å kjenne dem bedre – noe kanskje musikkopplevelsen også kan tjene på? Opplever vi musikken som mer bevegende og personlig nå når vi har fått et lite innblikk i hvem utøverne er?

Når Randi Stene «innrømmer» sin hang til det sentimentale, gir det perfekt mening å etterpå høre hennes mørke klang og karakter komme til sin rett i Sibelius’ dramatiske sanger. Musikernes valg av hva de vektlegger i presentasjonen gir oss også et innblikk i deres personlige bilde av musikken, noe som igjen gjør oss oppmerksomme på det samme i selve fremførelsen.

Begrensede innfallsvinkler

Jeg savner imidlertid formidling av det satstekniske og det musikalske fremfor historisk informasjon om verkene. Musikkutøvere må ikke nødvendigvis være musikkvitere, men jeg tror at lytterens interesse kan utvikle seg ved å lære mer – inkludert å åpne opp for flere innfallsvinkler til musikklytting.

På Kritikerlagets festivaldebatt om formidling av klassisk musikk, ble Umbertos Ecos begrep om «modelleser» nevnt av musikkritiker Magnus Andersson: teksten er skrevet for en tenkt leser, og ikke nødvendigvis for den man kan tro at leser teksten. Gjennom lesningen vil leseren identifisere seg med den tenkte leseren, og derved la seg utfordre til å strekke seg etter teksten, ikke omvendt.

Den siste konsertopplevelsen gjorde stort inntrykk på meg, og fikk meg til å tenke på hva i musikk og musikkformidling som berører.

Uten noen elitistisk agenda mener jeg det er særskilt aktuelt i arbeidet med musikkformidlingen hos en så prominent festival som Festspillene. Vanlige musikkinteresserte konsertgjengere kan forstå relativt komplekse musikalske elementer så lenge man formidler det godt og forståelig – og det kan være en berikelse for lytteren nettopp fordi det er sjelden man får demonstrert musikkteoretiske elementer i en praktisk konsertsituasjon.

Dette er kanskje spesielt viktig når konsertene inngår i en kategori som skal inneholde «det beste av det beste», både blant verk og utøvere. Hva gjør at nettopp dette verket er valgt ut?

30 minutter som sexkunde

Formidlingens oppgave

Kontrasten fra opplevelsen i Grieghallen til konserten jeg får oppleve dagen etter er slående. Konserten på Troldhaugen med Alexander Pavlovsky i spissen for et stjernelag av unge nordiske stryketalenter, hovedsakelige fra talentprogrammet Crescendo, minner meg igjen på hvorfor jeg lytter til musikk. Noen ganger opplever jeg unge talenter som teknisk dyktige, men uten noen særlig personlig kjerne i det musikalske uttrykket. Her viste utøverne at det er mulig å kombinere brilliant spill med musikkglede og et emosjonelt uttrykk som gjorde konserten til høydepunktet av ukens opplevelser.

Det eneste jeg greide å tenke da jeg gikk ut av salen var ordene: «Døden. Døden. Døden.»

Pavlovsky hadde på kort varsel erstattet Janine Jansen grunnet sykdom. Det han muligens manglet i vitalitet sammenliknet med sine yngre medmusikere, tok han igjen i kraft av å samle ensemblet med stabiliteten til en erfaren kammermusiker. Operaens nye konsertmester Guro Kleven Haga markerte seg spesielt godt, med langstrakte fraseringer og en varm og nyanserik klang. I samspill med en imponerende Johan Dalene i Suite for to fioliner og klaver av Moszkowski viste de unge musikerne et spenn av uttrykk, fra den kraftfulle førstesatsen til den melankolske dialogiske andresatsen og en leken tredjesats.

Men stykket som ikke slapp taket selv etter konserten, var Shostakovitsj strykekvartett nr 8 i c-moll, op. 110. Verket veksler fra det gravalvorlige til det lyriske og overspente, med parafraseringer av andre verk av samme komponist. Musikerne samspilte med en fantastisk presisjon, gjennom en tilbakeholdt og alvorlig førstesats til en rett ut ubehagelig andresats. Valsetaktene i 3.sats var nærmest sjøsyke i fraseringen, og man kunne ikke forutse når neste taktslag kom.

Fjerdesatsens cellosolo ble ubehagelig avbrutt av samme insisterende tonale hammerslag, gang på gang. Strykekvartetten tonet ut i en femtesats der de åpne kvintene ga en følelse av tomhet og tung fortvilelse, og det eneste jeg greide å tenke da jeg gikk ut av salen var ordene: «Døden. Døden. Døden.»

Tilstedeværelse og nerve

Den siste konsertopplevelsen gjorde stort inntrykk på meg, og fikk meg til å tenke på hva i musikk og musikkformidling som berører. Musikalsk dreier det seg om en tilstedeværelse og nerve hos utøverne, og en følelse av noe ekte i spillet.

Den samme nerven som finnes i en god konsert, bør også kunne være mulig å oppnå i formidlingssituasjonen.

Konserten med Charlie Siem er igjen et godt eksempel. For Siem spiller abolutt ikke dårlig. På tross av en litt statisk vibrato har han en solid teknikk, et godt utrykk og serverer et program som ikke består utpreget av «svisker». Brahms sonate i A-dur har en elegant timing i valsepartiet, og Kreislers Viennese Rhapsody overrasker med temponyanser og humor.

Likevel er det noe som ikke strekker til – Siem står litt bortvendt fra min side av salen, og det slår meg at også spillet hans oppleves slik. Det oppleves distansert, og ikke på den kjølige måten som hos for eksempel Jascha Heifetz og endel av fiolinistene av den gamle skolen, som med en uanstrengt suverenitet likevel kan gjøre stort inntrykk. Siems spill virker bortvendt fra oss, og den uanstrengte kommunikasjonen han viser i samtalepausene når ikke frem til oss gjennom hans musikalske uttrykk.

Bredde som fordypning

Den samme nerven som finnes i en god konsert, bør også kunne være mulig å oppnå i formidlingssituasjonen. Musikkformidling behøver ikke være så alvorlig, men jeg savnet en musikalsk dybde i Festspillformidlingen som tvinger publikum til å strekke seg – gjennom å ta musikken på alvor som helhet. Samtidig ser jeg også at formidlingen istedet kan ha verdi som en lett stemningsskaper, der målet ikke primært er å fremme musikken i seg selv.

Festspillenes programmering av Forbindelser kan synes å være en mellomløsning der repertoaret verken er for banalt eller for krevende, og formidlingen er deretter. Sånn sett har kanskje festivalen truffet blink på formidlingen – hvis målet er at publikum skal få bekreftet sin identitet innenfor kunsttradisjonen. Men fremfor å forflate det mangfoldet som finnes i den klassiske kunsttradisjonen, kan bredde heller være en fordypning i mange retninger som tilsammen gir en rikere helhet.

Kategorien Forbindelser ble imidlertid litt for homogen, med det resultat at den lovte dybden og refleksjonen lar vente på seg.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden