Kultur

”Few, but roses”

Forfatterne av Kultur for kulturens skyld leverer en uferdig, men viktig skisse til en ny kulturpolitikk. Det trengs i et Skandinavia der kulturpolitikken står igjen i det radikale 70-tallet.

Forfatterne av Kultur for kulturens skyld leverer en uferdig, men viktig skisse til en ny kulturpolitikk. Det trengs i et Skandinavia der kulturpolitikken står igjen i det radikale 70-tallet.  

Kristian Meisingset, Anna Katharina Fonn Matre
og Aase Marthe Horringmo
Kultur for kulturens skyld. Utkast til en liberal kulturpolitikk
Civita, 2012

Å formulere en liberal kulturpolitikk er ingen enkel øvelse. Det første en liberaler må spørre seg, er om kulturen i det hele tatt bør være et politisk anliggende. Det finnes mange grunner til å svare nei på det spørsmålet. Den viktigste grunnen er maktfordeling: Det er noe svært usunt ved et samfunn der makten over tankene hviler i de samme hendene som styrer geværene. Det er ikke uten grunn at totalitære regimer sørger for å ta kontroll over kulturen som noe av det første de gjør. Kontroll over kulturen betyr kontroll over tanken.

En annen innvending, som gjelder kulturen så vel som andre samfunnsområder, handler om hvorvidt det offentlige egentlig er den beste leverandøren av det som etterspørres. Finnes det egentlig belegg for at offentlig finansiert kultur holder høyere kvalitet eller når ut til flere enn den privatfinansierte kulturen gjør? Lever kulturpolitikken i det hele tatt opp til sine høytsvevende målsetninger?

Arven fra det radikale 70-tallet
Kulturpolitikk i vid forstand er ikke et nytt fenomen i Sverige. Flere av våre tunge kulturinstitusjoner ble grunnlagt allerede på 1700-tallet av Gustav III: Dramaten, Svenska Akademien og Kungliga Operaen, for å nevne noen som fortsatt er sentrale i svensk kulturliv. Kulturpolitikk som et eget avgrenset politikkområde, er imidlertid en senere oppfinnelse, som fikk sitt svenske gjennombrudd med den store kulturpolitiske reformen av 1974. En egen kulturminister og eget kulturdepartement fikk Sverige først i 1991 med Birgit Friggebo (FP) i Carl Bildts regjering.

Kultursektoren har blitt vant til å bli forsørget av det offentlige. Spørsmålet er om det er like heldig for noen andre.

Den moderne kulturpolitikken er i sin svenske versjon i all vesentlighet et resultat av 1960- og 70-tallets venstreradikalisme. Mens vi innen de fleste andre samfunnsområder har gått bort fra 1970-tallets radikale samfunnsanalyser, synes tiden å ha stått stille innen store deler av den offentlig finansierte kultursektoren. En forklaring er trolig at ettersom kulturpolitikken anno 1974 i stor grad fokuserte på kunstneriske utøvere, har det vokst frem et samfunnslag av statsfinansierte og lojale forfattere og kunstnere som er beredt på å formidle dens budskap og samtidig slå ring om sine egne økonomiske interesser. For en kultursektor som har blitt vant til å bli forsørget av det offentlige, er det selvsagt å ville opprettholde den gjeldende ordningen. Spørsmålet er om det er like heldig for noen andre.

I Norge er situasjonen til dels annerledes enn i Sverige, som følge av unionstiden og okkupasjonen under andre verdenskrig, som har gitt den norske kulturpolitikken et mer kulturkonservativt og nasjonalistisk preg. Det er først i de senere tiår at modernismen og dens avarter, i form av postmodernisme, har fått bredere gjennomslag i norsk kulturpolitikk, til forskjell fra Sverige, der modernismen allerede på 1930-tallet ble opphøyd av sosialdemokratene til estetisk overideologi for hele samfunnet.

Den svenske borgerligheten har hatt et ambivalent forhold til kulturpolitikken. Frem til 1969 motsatte Högerpartiet, senere Moderate samlingsparti, seg enhver tanke om statlig innblanding på kulturområdet. Socialliberale Folkepartiet var med aktivistisk innstilt. Innen 1970-tallets store kulturpolitiske reform hadde imidlertid alle de borgerlige partiene blitt påvirket av den radikale venstrebølgen som skyllet over vesten, og ingen motsatte seg den nye sosialdemokratiske kulturpolitikken.

Siden den gang har mye skjedd. Den nåværende borgerlige regjeringen gjennomførte en kulturpolitisk reform i 2009, hvis største avtrykk er den såkalte samhandlingsmodellen (sv. Samverkansmodellen, eller portföljmodellen og koffertmodellen, som den også kalles), som kort fortalt innebærer at beslutningsmakten over en del av de statlige kulturmidlene flyttes ut i regionene. Noen reell kursendring for kulturpolitikken har vi imidlertid ikke sett, på tross av seks år med borgerlig styre. Grunnlaget fra 1974 ligger fortsatt fast.

Retningslinjer for en ny politikk
Hva skulle så en liberal kulturpolitikk innebære? Noen som har gjort et seriøst forsøk på å skissere opp rammene for en slik, utover kategoriske påstander som ”Legg ned Kulturdepartementet!”, er tidligere kulturredaktør i Minerva, Kristian Meisingset, hans etterfølger i redaktørstolen, Anna Katharina Fonn Matre, og Aase Marthe J. Horringmo. På oppdrag fra tankesmien Civita har de skrevet boken Kultur for kulturens skyld. Skisse til en liberal kulturpolitikk.

Boken er et seriøst forsøk på å trekke opp retningslinjene for en alternativ innretning av dagens politikk, fra et borgerlig utgangspunkt heller enn et sosialistisk. Boken er ikke et ideologisk manifest, og allerede i innledningen gjør forfatterne det klart at utgangspunktet kanskje ikke er strikt liberalt, tross alt. De vil for eksempel ikke kutte den offentlige støtten til kulturlivet. Kanskje er det av taktiske hensyn de unnlater å ta stilling til dette pikante, men relevante spørsmålet: Talsmenn for kutt i det offentlige kulturbudsjettet blir gjerne avfeid som nyliberale og blir ikke lenger tatt på alvor.

Mer problematisk er det at forfatterne er uklare i det helt sentrale spørsmålet om hvorfor det offentlige i det hele tatt skal støtte kultur. De mener det er umulig å gi et uttømmende svar på spørsmålet. Bokens tittel, Kultur for kulturens skyld, får gi en pekepinn om hva forfatterne etterlyser: En kulturpolitikk som setter kulturen selv i sentrum, snarere enn som redskap for andre politiske, økonomiske og sosiale mål.

Mangler presisjon og diskusjon
Som utgangspunkt for resonnementet stiller forfatterne opp ni prinsipper som de vil bygge den nye kulturpolitikken på: Kvalitet, maktspredning, markedssvikt, private midler, effektivitet, mindre velferd, mindre ”kultur og næring”, mindre instrumentalisering og mindre nasjonalkonservatisme.

Det meste virker ved første øyekast både rimelig og prisverdig, men resonnementet halter ettersom det ofte mangler ordentlig diskusjon om begrepene som brukes. Særlig presserende blir det i spørsmålet om hva som er kulturell kvalitet og hvem som skal definere det.

Forfatterne vil gi kultureliten større innflytelse over hva som er kulturell kvalitet. Hva som konstituerer denne kultureliten, forklares ikke.

Forfatterne skriver at det offentlige bør satse på å støtte kvalitetskultur som ikke klarer seg i kommersielle markeder, og at kultureliten skal få større innflytelse over bedømningen av hva som er kulturell kvalitet. Hva som konstituerer denne kultureliten, forklares ikke. De sier de vil legge vekt på ”ekspertenes vurderinger innen egne felt”, men drøfter ikke hvem som betraktes som eksperter eller ikke.

Few but roses
Man kan tolke forfatternes forslag som en omlegging av norsk kulturpolitikk i mer britisk retning. I Storbritannia har den offentlige støtten til kultur tradisjonelt vært ytterst begrenset. Inntil nylig hadde ikke Storbritannia et eget kulturdepartement, offentlig kulturpolitikk ble heller forvaltet av via British Arts Council, direkte underlagt parlamentet og i stor grad autonomt i forhold til politikken.

Det britiske kulturrådets virksomhet har dessuten i stor grad vært uten de sosiale og demokratiserende ambisjonene som har preget de nordiske landenes kulturpolitikk, og i stedet fordelt sine midler etter det elitistiske prinsippet ”few, but roses” – noe som burde tiltale den norske forfattertrioen. Den senere tiden har imidlertid den britiske kulturpolitikken mer og mer nærmet seg den nordiske modellen, blant annet gjennom opprettelsen av et eget kulturdepartement med en egen minister.

Kultur for kulturens skyld gir ingen ferdige svar på hvordan kulturpolitikken kan utformes og er heller ikke noen brennende ideologisk pamflett. Men den er et utmerket utgangspunkt for en videre diskusjon om spørsmål som alt for ofte neglisjeres i den politiske debatten på et område der dogmene sjeldent utfordres. En borgelig regjering må tørre å kjempe for borgerlige perspektiver, også på dette viktige, men forbigåtte området.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden