Dette er fortellingen om radikal kjønnsteori og medisinsk kunnskap, om aktivisme – og byråkrater med makt

Få medisinske problemstillinger er så betente som kjønnsinkongruens: Hvordan skal man, fra et medisinsk perspektiv, tilnærme seg pasienter som opplever manglende samsvar mellom kjønnsorgan og kjønnsidentitet? Og da særlig de som opplever kjønnsdysfori, altså at dette manglende samsvaret gir opphav til betydelig ubehag?

Grunnen til at problemstillingen er så betent, er todelt. For det første er kjønnsinkongruens et tema som fra et medisinsk perspektiv har flere spørsmål enn svar. Det handler både om konseptuelle spørsmål, som hva «kjønnsidentitet» egentlig er – og hvordan man skal forholde seg til kjønnsidentiteter som er ikke-binære, altså faller utenfor kjønnskategoriene «mann» og «kvinne» – og om empiriske spørsmål om effekten av «kjønnskorrigerende» behandling.

For det andre har det siden 2012 vært en voldsom økning i antallet nordmenn som opplever kjønnsinkongruens – og særlig blant tenåringer med kvinnelige kjønnsorganer. Det betyr nemlig at det lille vi tror vi vet om kjønnsinkongruens, ikke uten videre gjelder lenger: Når pasientgruppen i løpet av få år mangedobler seg, er det ikke sikkert at de nye pasientene ligner på de gamle. Er det så sikkert at de nye tilfellene av kjønnsinkongruens har samme årsak som gamle?