Når byråkrater blir aktivister

Spørsmålet om behandling av kjønnsinkongruens har ligget hos Helsedirektoratet i ti år. Svaret endte slik: Tunge faginstanser er blitt overkjørt. Hva skjedde og hvem utøvet makt?

Er Helsedirektoratet et byråkrati der aktivister er utøvd makt?
Er Helsedirektoratet et byråkrati der aktivister er utøvd makt?
Publisert Sist oppdatert

I sommer fremla Helsedirektoratet sin nasjonale faglige retningslinje for behandling av kjønnsinkongruens – og utløste med det furore.

Retningslinjen er «uforsvarlig», uttalte for eksempel leger, forskere og ledere ved Folkehelseinstituttet og Oslo Universitetssykehus i Aftenposten:

«Kunnskapsgrunnlaget for behandlingen er svakt. Krav til forsvarlighet for kjønnsbekreftende behandling er ikke ivaretatt slik som for annen medisinsk behandling. Flere av anbefalingene strider mot bestemmelser i helselovgivningen og mot Helsedirektoratets generelle anbefalinger for hvordan behandling skal utføres.»

Hva er Helsedirektoratets nasjonale faglig retningslinje?

Helsedirektoratets mandat og funksjon er å iverksette politikk på vegne av storting og regjering og forvalte helse- og omsorgssektorens lover og regler. Direktoratet er også en faglig rådgiver, et uavhengig kompetanseorgan, som skal «sammenstille kunnskap og erfaringer og opptre nasjonalt normerende på ulike områder». Og et eksempel på nasjonal normering, som blant annet (men ikke bare) gjøres når det forekommer faglig uenighet, er altså den nasjonale faglige retningslinjen – som nå er utarbeidet for behandling av kjønnsinkongruens.

Og ut ifra høringssvarene å dømme – som Helsedirektoratet mottok på retningslinjen – finner disse aktørenes kritikk gjenklang hos en rekke tradisjonelle medisinske autoriteter.

Kritikken som rettes mot Helsedirektoratet er av et slag som nesten ikke har forekommet tidligere her i landet. Flere av landets tunge medisinske fagmiljøer anklager ikke bare direktoratet for å ha feiltolket, oversett eller på andre måter trukket ubegrunnede politiske slutninger fra forskningen:

– Helsedirektoratets retningslinje er uvitenskapelig, ja, retningslinjens bakenforliggende «vitenskapelige» prosess har vært uredelig, sier Pål Surén til Minerva. Han forsker på barns helse og utvikling ved Folkehelseinstituttet, hvor han har hatt ansvar for instituttets høringsuttalelse om retningslinjen.

Hvordan har man havnet i en slik situasjon?

Dette er fortellingen om møtet mellom radikal kjønnsteori og medisinsk kunnskap, om aktivisme og ikke minst: om byråkrater med makt. Og du leser den her: