DEBATT

Folkehelseinstituttet gir ikke faglig alibi for motstand mot rusreformen

DEBATT: FHI er blitt oppfattet som kritiske til den foreslåtte rusreformen. Men instituttets høringsuttalelse villeder om rusreformutvalgets forslag, og de sentrale innvendingene er faglig svakt fundert.

Publisert

Motstandere av regjeringens rusreform hevder stadig at Folkehelseinstituttet har presentert vektige innvendinger til reformen. Da reformen ble lagt frem for Stortinget fredag 19. februar, hevdet Ann Karin Swang i debatt med helseministeren på Dagsnytt 18 at FHI hadde «store faglige innvendinger» mot reformen.

Dagen etter ble dette ytterligere konkretisert av Senterpartiets Kjersti Toppe i BT, som skrev at FHI grundig hadde imøtegått påstanden om at avkriminalisering ikke vil øke bruk, og at rusreformutvalgets foreslåtte terskelverdier – som skal bidra til å skille mellom brukere og forhandlere – i sum var tilstrekkelig «for dagleg bruk av ein rusdose i rundt eitt år».

Med tillit følger ansvar

FHI nyter høy tillit, opparbeidet gjennom viktige bidrag på flere fagfelt og temaområder. Samtidig medfører FHIs størrelse og ansvarsområde en klar risiko, ved at svake bidrag på enkeltfelt kan få en ufortjent tyngde som drar veksel på FHI-navnet uten selv å levere. Dette gjør det viktig å ettergå også argumenter fra FHIs høringsuttalelse, som ble levert 31. mars i fjor – på et tidspunkt da store deler av organisasjonen og ledelsen var opptatt med covid-krisen.

Bakgrunnen for FHIs uttalelse var rusreformutvalgets NOU, som hadde presentert en klar og tydelig argumentasjon for avkriminalisering. Straff er, som definert av norsk Høyesterett, et tilsiktet onde, og bruk av straff krever derfor en solid begrunnelse. Den internasjonale faglitteraturen ga etter utvalgets oppfatning ingen overbevisende støtte for antagelsen om at straff på dette feltet «samlet sett har en preventiv virkning som ikke kan oppnås med andre, mindre inngripende virkemidler». Samtidig fant de det plausibelt – gitt dagens kunnskap – at «fjerning av straffereaksjoner mot brukere vil kunne bidra til å styrke kontakten med det offentlige hjelpeapparatet».

Bør ubegrunnet straff videreføres for sikkerhets skyld?

Med dette i bakhodet fremstår FHIs høringsuttalelse som en eksamensbesvarelse fra noen som ikke har lest oppgaven. Utvalget hadde konkludert med at dagens straffepraksis ikke var tilstrekkelig begrunnet. FHI omtaler dette som en «antagelse» og en «forutsetning» om at Norges reform ikke vil øke bruk. Dette til tross for at den samme villedende framstillingen fra sentrale FHI-forskere tidligere hadde blitt korrigert både av rusreformutvalgets medlemmer og Willy Pedersen og undertegnede. Etter en gjennomgang av mulige svakheter og begrensninger ved et knippe enkeltstudier, konkluderer FHI at «forutsetningen om at bruken ikke vil endres nevneverdig [av reformen] ikke er tilstrekkelig vitenskapelig begrunnet».

Med dette grepet snur FHI bevisbyrden, som om det å straffe våre medmennesker er noe vi bør fortsette med «for sikkerhets skyld». At forskere verden over etter femti år med iherdig leting fremdeles er ute av stand til å dokumentere straffens fortreffelighet på dette området, blir snudd til et argument for at straffen bør opprettholdes.

Implisitt stiller FHI med dette et umulig beviskrav. Enhver reform vil ha sin egen særegne utforming og implementeres i en spesifikk historisk og geografisk kontekst. Tenker man lenge nok vil man alltid kunne komme på grunner til at akkurat denne reformen innført akkurat her og nå kanskje kan få konsekvenser som skiller seg fra hva vi har sett i andre land. Å påpeke slike mulige hypotetiske konsekvenser betyr derimot ikke at man har vist at de er sannsynlige eller plausible.

Et rimelig krav ville være at FHI tok utgangspunkt i de systematiske gjennomgangene av faglitteratur som foreligger. En systematisk meta-analyse fra 2019 i BMJ Open konkluderte med at det er lite som tyder på at ungdomsbruk – som ofte er den største bekymringen – øker etter lovreformer, med et mulig unntak for kommersielle legaliseringsmodeller langt unna den foreslåtte norske reformen. Den nyeste oversikten, som ble publisert samme sted, riktignok etter FHI sin uttalelse, favnet et bredere sett med studier, men fant i likhet med tidligere oversikter at det typisk ikke sees endringer i bruk etter ruspolitiske reformer. Det er også verdt å merke seg at de rapporterte systematisk lavere metodisk kvalitet på de studiene som konkluderte med ugunstige reformeffekter.

Enkeltforskere står selvsagt fritt til å tvile på slike konklusjoner, og en skepsis mot etablerte funn kan være en sunn faglig drivkraft som spisser og høyner kvaliteten på et felt. Når man uttaler seg på vegne av FHI som faginstitusjon, derimot, bør man begrense seg til å nøkternt legge frem eksisterende fagkunnskap.

Terskelverdier og skrivebordsøvelser

Den andre påstanden som trekkes frem av Toppe, gjelder rusreformutvalgets foreslåtte terskelverdier. Disse er blitt feilfremstilt av en rekke aktører i media som «tillatte mengder», til tross for at utvalget var tydelig på at narkotika skal bli beslaglagt ved funn, samt at terskelverdiene kun er ett av kriteriene som skal skille mellom brukere og forhandlere: henger du utenfor en skolegård med selv en mindre mengde hasj vil du være å anse som forhandler hvis du for eksempel har salgsemballasje og en kontantbeholdning som tyder på nettopp det.

FHI unngår heldigvis slike feilfremstillinger, men bygger opp under skepsisen ved å utheve sin egen påstand om at stoffmengder oppunder hver enkelt terskelverdi samlet vil legge til rette «for daglig bruk av en rusdose i ca. ett år». Grunnlaget for påstanden fremstår ved nærmere ettersyn som en teoretisk skrivebordsøvelse med svak troverdighet.

Det tydeligste eksemplet på dette er det FHI skriver om cannabis. Med utgangspunkt i det kjemiske innholdet av rusgivende stoffer i beslaglagt cannabis regner FHI seg frem til at 15 gram burde tilsvare mellom 80 og 170 «rusdoser», ifølge dem «tilstrekkelig til kontinuerlig tung hasjbruk i halvannen måned». Dette anslaget kan vi sammenligne med empiriske undersøkelser av de som faktisk har kontinuerlig tung hasjbruk: amerikanske og europeiske data gir da anslag på tall rundt 3 gram daglig. Tallene er ti år gamle, men sammenfaller med et nyere studie fra Canada som skilte ytterligere mellom bruksgrupper og fant at de to mestbrukende ville brukt 126 og 750 gram (!) i løpet av halvannen måned. Dette er mellom åtte og femti ganger så mye som FHI regnet seg frem til, og viser at metodikken de har valgt ikke gir troverdige konklusjoner.

Hjelpesøkende adferd og folkehelseperspektivet

Tilslutt er det verdt å påpeke at rusreformen er en helsereform som søker å redusere barrierer og å øke kontakt mellom helsevesen og brukere – et tema som burde være i kjernen av FHIs kompetanse. Pussig nok blir dette momentet nedtonet ved at FHI «ønsker å gjøre oppmerksom på at det ikke finnes studier som har undersøkt om personer i Norge ikke kontakter tiltaksapparatet i frykt for straff». At dette ikke har vært et pågående forskningsspørsmål ved FHI er i seg selv talende.

Behovet for forskning på straffetrusselens betydning for hjelpesøkende adferd understrekes av en spørreundersøkelse gjennomført i fjor høst blant besøkende til nettstedet rusopplysningen.no. En foreløpig beskrivelse av funnene fra Foreningen Tryggere Ruspolitikk viser at rundt førti prosent oppga å ikke ha fortalt om illegal rusmiddelbruk overfor helsepersonell når dette var relevant. Mange som hadde vært tilstede ved akutte rusrelaterte problemer, oppga videre at de hadde opplevd at ambulanse ikke ble tilkalt, med frykt for politiet som den hyppigst oppgitte årsaken.

FHIs skepsis bør ikke stanse rusreformen

Personlig anser jeg rusreformen som en viktig sosialpolitisk reform som kan reversere det jus-nestor Andenæs i sin tid kalte «århundrets feilinvestering i straff». Andre står selvsagt fritt til å være uenig i dette. Men det ville være trist om FHI-navnets tyngde og autoritet skulle få denne mangelfulle og misvisende høringsuttalelsen til å oppfattes som en tungtveiende faglig innvending mot reformen.