Kultur

Fikk Nordisk Råds musikkpris da han ventet det minst

Vinneren av Nordisk Råds musikkpris Nils Henrik Asheim mener den klassiske musikken bør spilles der folk vil være sosiale. Her er han utenfor det nedlagte bryggeriet Tou scene i Stavanger.

Bilde: Knut Utler

Selv om den klassiske musikken får mindre oppmerksomhet enn før, er folk blitt bedre til å lytte med årene, mener komponist Nils Henrik Asheim.

Jeg hadde ikke engang rukket å tenke på om verket kom til å leve videre etter urpremieren.

Nils Henrik Asheim er komponist, arrangør, organist – og fersk vinner av Nordens aller gjeveste pris. Verket han sikter til, Muohta – language of snow, ble han tirsdag tildelt Nordisk Råds musikkpris for.

– Det er et stillfarent og innadvendt stykke. For å være helt ærlig ble jeg overrasket over at det ble plukket opp, for det har vært lite snakk om det etter uroppførelsen.

Verket, som er skrevet for Det norske solistkor, sendte ham helt til topps i konkurranse med hele 13 andre nordiske komponister.

At han ikke hadde tenkt på om musikken kom til å leve videre, kan virke som et unntak fra regelen i Asheims lange karriere. Han har nemlig viet mye av den til å holde den klassiske musikktradisjonen levende – både ved å introdusere den for nye tilhørere og ved å selv fornye tradisjonen.

Eksemplene er mange: Han har bearbeidet Beethovens niende symfoni til tekst av poeten Øyvind Rimbereid. Han har laget sigøynerorkester-versjoner av Chopins Mazurkaer. Han har skrevet for kor, strykeorkester og orgel. I november presenterer han et ni timers orgel-maraton med komponisten Messiaen.

– Jeg ønsker ikke å sitte og se på at den klassiske musikken er på vei inn i en deprimerende tilstand, der du må tilpasse musikken etter et glossy format.

Da Asheim fikk i oppdrag å lage et nytt verk for Solistkoret og Ensemble Allegria, vendte han for én gangs skyld ikke oppmerksomheten ut mot publikum, men innover – inn i seg selv og videre inn i musikken. Men også Muohta forholder seg til musikkhistorien: det handler om de samiske ordene for snø, og er skrevet som et motsvar til Haydns Årstidene.

Prosjekt musikktradisjon

Å la musikktradisjonen leve, handler ikke bare om å få publikum til å komme på konsert, skal vi tro Asheim. Det handler også om å fornye musikken selv:

– Jeg liker å se på kunst som noe som ikke er ferdig, sier Asheim.

I litteraturen eller i dramatikken får vi hele tiden nye versjoner og gjendiktninger. Mens i den klassiske musikken begynner man med én gang å snakke om de gamle, store dirigentene, påpeker han.

– Jeg føler det var større forskjeller mellom fremførelsene på dirigenten Furtwänglers tid. Blekket som som notene var skrevet med, hadde ikke vært tørt så lenge. Musikken var nærmere, tolkningene var grunnet på en mer personlig historie.

Men hvordan fornyer man en symfoni, blir det ikke litt som å åpne en bok som egentlig er lukket? Skal man skrive notene på nytt?  

– Vi må i det minste prøve å bringe musikken nærmere oss, her vi er i dag. Nye noter er én mulighet, men vi kan også bruke andre grep: Da jeg laget verket som var inspirert av Beethovens niende symfoni, brukte jeg bruddstykker fra den symfonien flettet sammen med Rimbereids poesi. Og mobiltelefoner i publikum, for å forsøke å få kontakt med komponisten.

Det vi må innse, er at vi ikke får komponister som skriver som Mozart eller Bach igjen.

Asheim har brukt den kjente d-moll Toccataen av Bach som utgangspunkt for nye improvisasjoner både sammen med unge musikere og voksne kolleger. Den er så alment gjenkjennbar og ikonisk at den tåler – eller ber om – å vris og vrenges litt. Andre ganger har han lagt inn improvisasjoner som abstrakte lyd-stasjoner mellom klassiske verk, for å “rense hjernen” og åpne for ny lytteopplevelse.

– Jeg ønsker ikke å sitte og se på at den klassiske musikken er på vei inn i en deprimerende tilstand, der du må tilpasse musikken etter et glossy format. Alt må være salgbart, talentene må være så unge som mulig, og man må spille det samme som alle andre.

Synes du den klassiske musikken slik vi kjenner den er utdatert?

– Nei. Men det vi må innse, er at vi ikke får komponister som skriver som Mozart eller Bach igjen. Kanskje er det sånn som i Romerriket, det var høyt utviklet men en dag ble det nok? Mye av populærmusikken som dominerer i dag bygges på enkle akkordskjemaer, i motsetning til den tidligere kunstmusikken, hvor melodier og harmonier i noen hundre år var integrert sammen på en fantastisk kompleks måte.

— Men det blir likevel feil å prøve å komponere etter klassiske idealer i dag – de som prøver, vil garantert mislykkes. Bare hør på filmmusikken: de bruker symfoniorkestre, noe som i seg selv er bra, men klangen blir mer og mer forutsigbar og stereotyp. Med noen veldig få unntak.

Få publikum til å lytte

Selv høster Asheim likevel fra musikktradisjonen i fullt monn. Som utøver og komponist lever han med den. Han mener den klassiske musikken bør klare å skape sosiale møteplasser.

– Har ikke pop- og rockefestivalen erstattet de klassiske konsertene som sosiale arenaer i dag?

– Jo, og det er fordi de har skjønt at det å gå på konsert skal være sosialt. Du bestiller festivalbillett når du vet hvilke av vennene dine som skal.

Asheim var lei av å ha tomme stoler som utsikt fra orgelkrakken.

Med et konsept for ulike kunstformer i det nedlagte bryggeriet Tou scene i Stavanger, skapte Asheim en slik sosial arena.

– Der kunne du bevege deg i forskjellige rom, betrakte og lytte, og samtidig snakke med folk og ta med deg en øl på veien. Du kunne velge hva du ville høre på, slik at det ikke føltes som tvang.

Det er vanskeligere å få til i et konserthus, påpeker han:

– Rent praktisk er det ofte sånn at folk slippes inn og ut igjen i salen, uten at det er noe sted det er naturlig å møtes.

Asheim var lei av å ha tomme stoler som utsikt fra orgelkrakken.

Emile Ashley

Asheim forteller at han var lei av å ha tomme stoler som utsikt fra orgelkrakken.

– Jeg visste at jeg hadde noe å tilby som folk kunne ha glede av, men så var spørsmålet hvordan man frister dem til å komme. Selv kjenner jeg mange som er interessert i litteratur, arkitektur og kunst, men hvorfor går de ikke på klassiske konserter?

Som organist i Stavanger Konserthus bestemte Asheim seg for å gå konkret til verks – å prøve å skape noe som folk snakket om og ville komme tilbake til. Et av resultatene var orgelnettene, et konsept hvor folk fikk høre musikk på et av Norges beste orgler i uventede kombinasjoner, uten å vite hva de gikk til på forhånd. Et annet var ønskekonserter, hvor folk fikk ønske seg musikken, samtidig som arrangørene flettet inn verk som de mente folk ville ha godt av å høre.

– Hele poenget er å observere publikum underveis, få tilbakemeldinger og bearbeide dem, og slik finne ut hvordan du vekker interesse. Det hjelper ikke å skryte av at du har fullt hus hvis det er de samme tilskuerne som kommer hver uke.

Messiaen-maraton

17. november kan publikummerne i Stavanger vente seg et nytt påfunn fra Asheim. Da handler det om den franske komponisten Olivier Messiaen (1908-92), den kanskje viktigste komponisten for orgel i det 20. århundret.

I maratonen Messiaen Complete tar Asheim i bruk tilnærmingene til musikktradisjonen som vi har diskutert: formidling, introduksjon til det ukjente, bevegelse i forskjellige sosiale rom.

I den største konsertsalen kan du få høre åtte organister av internasjonalt kaliber spille Messiaens verk, som er skrevet over en periode på femti år. I blackboxen ved siden av vil det være direkteoverføring av de samme verkene, med en «høyttaler-dom» plassert som et tempel midt i rommet for å skape en helt spesiell lydopplevelse.

Messiaen var en komponist som fornyet seg og konstant stilte spørsmål ved eget arbeid, forteller Asheim.

I andre deler av blackboxen vil det også være kunstinstallasjoner, hengekøyer, et yogahjørne og en slags park oppe på scenen. Ute i foajeen vil man kunne høre de fuglelydene Messiaen var inspirert av når han skrev musikken sin. Også vil man få kjøpt mat og drikke, selvsagt.

– Kan ikke alt dette ta bort fokus fra selve musikken? Eller, for å spørre på en annen måte, trenger musikken alt dette andre for å være relevant i dag?

– Messiaen er en av den senere tids komponister som har vist at han er relevant, at musikken står seg og har den samme tyngden som den beste klassiske musikken. Men det er ni timers musikk, som ble skrevet over en periode på femti år – så tanken med å gjøre det til en opplevelse i tid og rom er at publikum kan ta inn komponistens utvikling og prosess.

Messiaen var en komponist som fornyet seg og konstant stilte spørsmål ved eget arbeid, forteller Asheim:

– Da han kom inn på den franske kunstscenen i 30-åra ble han møtt med både entusiasme og skepsis. Først tok han med seg den romantiske begeistringen inn i modernismen, og kombinerte det søte og ekstatiske med det mystiske. Senere gikk han inn i det mer abstrakte og mekaniske, men også da hadde han et konsept, nemlig å beskrive den ubesjelede natur. Fuglelydene var det ultimate eksempelet på naturens musikk. Til slutt vendte han tilbake til sin tidlige og mer romantiske stil.

– De færreste nordmenn er for eksempel innstilt på å lese en ti siders programtekst, sånn som man er i Tyskland.

– Dessuten hadde han uten tvil sans for det teatrale. Kanskje kan elektronikken og romløsningen som vi bruker, gjenskape noe av det han prøvde å oppnå: det overveldende i naturen, det apokalyptiske.

Asheim tror musikkformidling handler mye om å kjenne sitt publikum.

– De færreste nordmenn er for eksempel innstilt på å lese en ti siders programtekst, sånn som man er i Tyskland. Der vil de gjerne ha all informasjonen og vite detaljer om hvilken versjon av et verk man spiller.

Her til lands kan man derfor introdusere folk til tradisjonen på andre måter. Et par uker i forkant av Messiaen-maratonen har Asheim for eksempel en seanse der han forklarer og sitter ved orgelet, hvor han forteller hvordan Messiaen bruker skalaer, tonehøyder, og hvordan ting settes sammen ved hjelp av tangentene.

Lever videre

Selv om den klassiske musikken får mindre oppmerksomhet enn før, er folk blitt bedre til å lytte med årene, skal vi tro Asheim. Og kvinner er bedre lyttere enn menn, har han erfart:

– De er mer åpne for sanseinntrykk og mindre opptatt av å måle ting mot hverandre.

– Og hva slags oppmerksomhet var det egentlig musikken fikk før? Kanskje vi fikk mer dekning i Aftenposten og NRK, hvor folk kunne få vite hva som var «riktig» å tenke om musikken. Idag jobber vi selv for oppmerksomheten, men folk kan i større grad oppsøke lyden på egenhånd og gjøre seg opp en mening selv.

– Man må finne opp sin egen virksomhet på nytt, hele tiden. Slik lages nye tradisjoner.

Det at nye verk sjelden spilles mer enn én gang, er imidlertid et problem, synes han:

– Det er en forkastelig tankegang at alle festivaler først og fremst vil ha premierer.

Det går ikke bare utover publikums mulighet til å få et forhold til musikken, men kvaliteten på det som komponeres, mener Asheim:

– Ofte er verket kanskje ikke helt ferdig første gang det fremføres, fordi man har jobbet så tett opp mot premieren. Kunstmusikkfeltet må lære av andre felt, og skape verk som er mer som en produksjon, kanskje med pre-fremførelser flere uker i forveien.

Asheim understreker at han heller går løs på oppgaven med å skape interesse enn å sutre over manglende oppmerksomhet.

– Man må finne opp sin egen virksomhet på nytt, hele tiden. Slik lages nye tradisjoner.

Men noen ganger er det andre ting som vekker interesse enn det man selv tror. Som for eksempel når Nordisk råd bestemmer seg for å hedre hans mest innadvendte korverk. Og verket, det får man ikke engang høre på Spotify:

– Før ble ofte slike urfremføringer tatt opp av NRK, men sånn er det ikke lenger. Nå sitter vi med et egenprodusert live-opptak som vi ikke synes er bra nok til å publisere i sin helhet. Men vi kommer sterkt tilbake og gleder oss enormt til å lage en skikkelig innspilling av Muohta neste år.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden