Fiksjonen om Ayn Rands politiske gjennomslag i Norge

Forfatter og LO-mann Wegard Harsvik leverer en kraftsalve mot filosofen Ayn Rands påvirkning på norsk høyrepolitikk. Harsviks analyse bommer imidlertid på både beskrivelsen av Rands ideer og vurderingen av hennes gjennomslag i Norge.

I et oppsiktsvekkende essay kalt Da godhet ble tyranni går Wegard Harsvik løs på filosofen Ayn Rands ideer. Bakgrunnen for at han drøfter en rekke av Rands tanker, er at hun angivelig har påvirket norsk høyresidepolitikk. Ifølge Harsvik «har [Ayn Rand] hatt sterk påvirkning på høyresidens politiske tenkning», ikke minst gjelder dette fordi mange har lest Rands mest kjente verk, Atlas Shrugged.

Harsvik viser særlig til at innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug «har en ledestjerne som Ayn Rand», og at dette har bidratt til at Listhaug bruker ord som «godhetstyranni». Også en rekke andre navngitte politikere er visstnok sterkt påvirket av Rand, for eksempel finansminister Siv Jensen og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen.

For å tydeliggjøre hvor ekstreme Rands ideer er, viser Harsvik bl.a. til Rands dyrking av kapitalister, manglende empati og støtte til svake grupper, hat mot altruisme, kvinnesyn og tanker om miljøvern kontra forretningsdrift.

Rands ideer om et helt annet samfunn

Det er ingen tvil om at Rand stod for et helt annet ideologisk syn enn de aller fleste politikere i dag forfekter. Rand var en sterk tilhenger av kapitalisme, og ville avskaffe velferdsstaten. Hun hadde en individualisme som går utenpå det meste. Hun forfektet en anti-religiøs filosofi, og foretrakk en etikk tuftet på egoisme. Harsvik forsøker å forene dette med politikken norsk høyreside fører i dag, men bommer kraftig.

La meg gi noen eksempler: Høyre- og FrP-regjeringen har økt de offentlige overføringene til velferdsstatens ordninger; Rand var imot alle slike ordninger. Regjeringen strammer inn på innvandringspolitikken, mens Rand ville liberalisert den. Mange i Fremskrittspartiet og Høyre er opptatt av å føre en politikk basert på det kristne livssyn; Ayn Rand foraktet all religion.

Det blir også direkte intellektuelt uærlig når Harsvik trekker frem Torbjørn Røe Isaksens sterke støtte til Rand. Lenger ned i teksten han lenker til, sier Røe Isaksen at han «kunne utbrodert hvorfor jeg er uenig med henne i så utrolig mye», og at man bør «lese Burke, Berlin, Popper, Hayek, Tocqueville for å virkelig forstå og se hva høyresidens sjel består av». Rand var altså langt fra noen fasit for Røe Isaksen.

Harsvik problematiserer ikke hva ved Rands bøker som fascinerer og er inspirerende. Det er en klar forskjell på å la seg inspirere av Rand, og å sluke hele hennes filosofi. Mange høyreorienterte politikere har latt seg fascinere av Rands støtte til de produktive kreftene, enkeltmenneskets initiativ, å stå for sine meningers mot – og dessuten har hun åpnet manges øyne for at det går an å tenke seg et radikalt annet samfunn. Ikke minst er dette viktig i et land med en offentlighet som er dominert av det forfatteren Stein Mehren omtalte som «tanker som tenker seg selv», dvs. det helt opplagte. Den praktiske politikken har Rand imidlertid hatt mindre innflytelse på, bl.a. fordi velferdsstaten er blitt en felles politisk arv blant norske partier.

Det er kanskje et poeng at Rand i for stor grad så vekk fra og undervurderte mer moderate former for sosialisme, for eksempel de «mer sympatiske og vellykkede versjoner av offentlig engasjement – for eksempel de nordiske sosialdemokratier». Hun var sterkt preget av å ha vokst opp i Sovjetunionen, som hun flyktet fra, og fikk et litt forenklet syn på ulike venstrepolitiske retninger.

Samtidig har også de nordiske sosialdemokratiene hatt problemer opp gjennom årene: De kaotiske reformårene på begynnelsen av 1990-tallet viser klart at for mye regulering og for store offentlige utgifter kan skape kriser. Mange av de positive, vekstfremmende sidene med de nordiske statene, som velfungerende markedsøkonomi og vern om eiendomsretten, er heller ikke et særegent sosialdemokratisk varemerke.

Harsvik ser også helt vekk fra kontekst og hva som var vanlige oppfatninger i tiden Rand levde i når han skal vurdere Rands filosofi. Rand vokste opp i et USA med langt færre velferdsordninger enn i dag, slik at hennes filosofi nok ikke var så skremmende i hjemlandet. Harsvik viser også til at Rand hadde en ubegrenset tro på vekst og ressursbruk, og overså hensynet til å unngå global oppvarming. Men kunnskap om global oppvarming var neppe vanlig på tiden Rand vokste opp i. Og mange av dem som har trodd at mennesket ville gå tomt for naturressurser som olje og metaller, har foreløpig tatt feil.

Altruisme som ondskap

Harsvik trekker frem Rands forakt og hat mot altruisme, og knytter det opp mot Sylvi Listhaugs kritikk av «godhetstyranniet». Selv definerer Harsvik altruisme som en etikk hvor man skal «handle slik at det gagner andre mennesker og samfunnet som helhet». Dette blir en altfor enkelt tilnærming til spørsmålet, og en åpenbar misforståelse av Rands syn på og begrep om altruisme. Skal man diskutere hvorvidt noen er motstander av en bestemt etikk eller ikke, må man i det minste diskutere det samme fenomenet.

Kritikken mot «godhetstyranniet» er prinsipielt noe annet enn Rands forsvar for egoisme og kritikk av altruisme. Rand ville nok mene at dersom folk forfølger sine rasjonelle, egoistiske interesser, vil det også gagne samfunnet som helhet. Kritikken Rand retter mot altruisme er at det er en selvoppofrelse – der man gir avkall på sine egne drømmer og ønsker, for å ofre seg for fellesskapet. I boken Philosophy: Who Needs It uttaler Rand eksplisitt at avvisning av altruisme ikke er en avvisning av godhet:

«Do not confuse altruism with kindness, good will or respect for the rights of others. These are not primaries, but consequences, which, in fact, altruism makes impossible. The irreducible primary of altruism, the basic absolute, is self-sacrifice—which means; self-immolation, self-abnegation, self-denial, self-destruction—which means: the self as a standard of evil, the selfless as a standard of the good.»

Slik jeg forstår begrepet «godhetstyranni», i den grad det har et analytisk innhold, viser det derimot til at sinnelagsetikk er blitt altomfattende i en rekke politiske spørsmål: Det viktigste er å vise at man ønsker det gode, fremfor å se på konsekvensene av handlinger. Dersom man er uenig i dette, blir man møtt med høylydte protester og stemplet som et dårlig eller umoralsk menneske.

Jeg kan ikke se at dette er et ekstremt standpunkt. I Norge har bl.a. Arbeiderpartiets Rune Gerhardsen skrevet en bok om snillisme, der velmenende tiltak får sterkt negative konsekvenser. Det er også et rotfestet munnhell som sier at «veien til helvete er brolagt med gode intensjoner», som også bygger på mye av det samme som Listhaug er inne på. Men dette er noe annet enn Rands kritikk av altruisme: Man kan godt være altruist, men likevel være mer opptatt av konsekvensetiske vurderinger fremfor å vektlegge sinnelag.

Den sterkestes rett

Harsvik opplever Rands romaner som science-fiction, med et innhold der de ulike hovedpersonene karikeres. Det er ingen tvil om at Rand har et veldig klart og – etter mitt skjønn – unyansert syn på hva som er rett og galt. Noen ganger kan man også mistenke Rand for å ønske å vekke oppsikt eller provosere, for eksempel med boktitler som The Virtue of Selfishness. At Rand har valgt dette som litterære grep er imidlertid vanskelig å anse som en substansiell innvending mot hennes filosofi.

Det trekkes frem at «skurkene» er slappe og dumme, mens Rands «helter er derimot i besittelse av sterke haker, firskårne trekk med øyne som blek blå is og askeblondt hår». Det er lett å tro at Harsvik her forsøker å danne assosiasjoner til autoritære ideologier og teorier om den ariske rases overlegenhet. For ordens skyld nevner jeg at Rand var en liten kvinne med jødisk bakgrunn og mørkt hår. Hun forkastet alle fascistiske og nazistiske ideer, som hun anså for å være kollektivistiske og totalitære.

La meg også nevne at Rand langt fra var noen ukritisk tilhenger av kapitalistene. Noen av de største fiendene i Rands univers er kapitalister som får særfordeler av staten, eller de som bare er opptatt av kommersialisme. Hovedpersonen i Kildens utspring, arkitekten Howard Roark, velger å jobbe som bygningsarbeider fremfor å tjene gode penger på å utforme en arkitektur i strid med hans egne prinsipper.

Videre skriver Harsvik at «[k]apitalistene framstilles som nietzscheanske superhelter – ikke rart det masserer egoet og blir populært i de kretser». Rand var imidlertid en uttalt motstander av Nietzsches filosofi, bl.a. fordi den var basert på en hensynsløs tilnærming til innflytelsesrike og ressurssterke personers handlingsrom. Mens Nietzsche tilsynelatende hadde få skrupler mot å la noen individer hevde seg på andres bekostning, var Rand mer opptatt av at man skulle dyrke egne interesser og ikke utøve tvang mot andre personer.

I Rands bok Kildens utspring er skildringen av forretningsmannen Gail Wynand et oppgjør med Nietzsche. Wynand opptrer brutalt og skruppelløst, og klarer derfor aldri å lykkes like godt som hovedpersonen, Howard Roark. I forordet til Kildens utspring skriver Rand om hvorfor hun fjernet et sitat fra Nietzsche som hun tenkte bruke i boken:

«Jeg fjernet det på grunn av min dype uenighet med filosofien til dets opphavsmann, Friedrich Nietzsche. Filosofisk er Nietzsche en mystiker og en irrasjonalist. Hans metafysikk består av et nokså kynisk, melodramatisk og «ondsinnet» univers og i hans epistemologi er fornuften underordnet «viljen», eller følelsen eller instinktet eller blodet eller menneskets «karaktértrekk».»

Kvinner er kvinner verst?

Også Rands kvinnesyn får gjennomgå når Harsvik nevner at:

«[Rand] mente at kvinner er ment å være menn underlegne – faktisk har hun sagt at «det mest feminine av alt er å se ut som man er i lenker». Et forhold der kvinnen er dominerende var «metafysisk upassende».»

Rands syn på kvinnelig feminitet er et omdiskutert og komplisert tema, men Harsvik gir et helt feilaktig bilde av Rands oppfatninger. Rand utviklet en seksuell ontologi eller et psykologisk konsept der seksuelle relasjoner i stor grad var basert på en dominerende mann og at kvinner burde utvise en «hero-worship» – som kan beskrives som en sterk beundring, men som ikke innebar en underlegenhet eller underordning:

«For a woman qua woman, the essence of femininity is hero-worship - the desire to look up to man. "To look up" does not mean dependence, obedience, or anything implyin inferiority. It means an intense kind of admiration; and admiration is an emotion that can be experienced only by a person of strong character and independent value judgments.»

Samtidig var Rand en pioneer for kvinners rettigheter på andre områder: Hun forsvarte selvbestemt abort, og i boken Atlas Shrugged er den kvinnelige helten, Dagny Taggart, med på å utfordre tradisjonelle kjønnsroller:

«Dagny Taggart was nine years old when she decided that she would run the Taggart Transcontinental Railroad some day […] She was fifteen when it occurred to her for the first time that women did not run railroads and that people might object. To hell with that, she thought - and never worried about it again.»

Derimot ser man at Dagny Taggarts bror, den patetiske og kyniske skurken James Taggart, har arkaiske og tradisjonalistiske holdninger til kvinners plass i samfunnet – noe han viser idet han kjefter på sin kone:

«Have you thought of my feelings? [...] You should have considered my feelings first! That's the first obligation of any wife - and of a woman in your position in particular!»

Rands syn på seksualitet og kjønnsroller kan være vanskelig å forstå, og jeg synes flere av hennes ideer på området er ganske obskure. Bl.a. mente hun at man kun skulle ha seksuell omgang med personer som deler ens grunnleggende filosofi.

På den annen side er det neppe tvil om at hun på tidspunktet da Atlas Shrugged ble gitt ut, i 1957, hadde langt mer «moderne» og progressive holdninger til kvinners plass i samfunnet enn hva som var vanlig. Det er ikke tilfeldig at en rekke personer har fremhevet Rand som en viktig feminist. Men Rand representerte en type feminisme som har mer til felles med for eksempel Camille Paglias tanker enn mer venstreradikale varianter av feminisme.

Rariteter i Rands filosofi

Harsvik konkluderer med at det er ekstremt å støtte Rands ideer, siden de «står fjernt fra vår norske tradisjon», ved at de målbærer «holdninger som står så langt fra det beste i den norske folkesjela». Jeg synes Harsvik kunne holdt seg for god til å bruke argumenter som mest minner om «filosofisk nasjonalisme». Hvis man skal diskutere på dette viset, kan man virkelig lure på hva som er igjen. Er for eksempel ytringsfrihet en typisk norsk idé? Eller er tanker om likestilling noe som har tilstrekkelig forankring i norsk tradisjon?

At Rands ideer på mange måter står langt vekk fra norsk konsensus, medfører ikke at de er ubrukelige eller at man ikke bør diskutere dem. Den slags «idémessig innvandringsstopp» er underlig. Tvert imot mener jeg at norske politikere har godt av å diskutere tanker om helt andre samfunn. Det kan inspirere, gjøre at man ser nye og gode vinklinger på en problemstilling, og skjerpe egne argumenter. Etter en nærlesning av Harsviks tekst er det neppe tvil om han hadde hatt godt av særlig det siste – å se nærmere på sin egen argumentasjon.

Naturligvis vil man finne snodige og underlige elementer i en tenkers filosofi og verker. Men Harsvik gjør to grunnleggende feil: For det første tar han alle hendelser i Rands romaner til inntekt for hva Rand selv mente. For det annet glemmer han at tenkere kan være verdt å undersøke, selv om de har obskure enkeltideer.

For så vidt gjelder det første, nevner Harsvik en episode i boken Atlas Shrugged, som visstnok viser en aksept for vold og drap:

«En av Rands helter […], Dagny Taggarts forfader Nathaniel Taggart, stoppet i sin tid et lovforslag gjennom å ta livet av en politiker [...] I bokens univers er dette nobelt og heroisk.»

Jeg har vanskelig for å tro at Rand med dette romantiserte drap, all den tid hun var imot initiering av tvang. Men ser man også på originalkilden, er den langt mer nøytral i beskrivelsen av hendelsen:

«It was said that in the wilderness of the Middle West, he murdered a state legislator who attempted to revoke a charter granted to him, to revoke it when his rail was laid halfway across the state; some legislators had planned to make a fortune on Taggart stock – by selling it short. Nat Taggart was indicted for the murder, but the charge could never be proved. He had no trouble with legislators from then on.»

Som man kan se, var det ingen beskrivelse av drap som «nobelt og heroisk», og det var heller ikke engang sikkert om Nathaniel Taggart hadde tatt livet av noen. Dessverre er slike feilaktige beskrivelser symptomatiske for Harsviks tekst.

Det kunne også være interessant å se på alle de absurde elementene man kan finne blant tekstene til venstreorienterte tenkere. For eksempel mente Karl Marx at staten ville forvitre og avskaffes i et kommunistisk samfunn, og han hadde et sterkt negativt syn på jøder. Mer moderate tenkere, som den populære sosialdemokratiske økonomen John Maynard Keynes hadde åpenbart anti-semittiske meninger, og skrev følgende:

«[Jews] have in them deep-rooted instincts that are antagonistic and therefore repulsive to the European, and their presence among us is a living example of the insurmountable difficulties that exist in merging race characteristics, in making cats love dogs […]It is not agreeable to see civilization so under the ugly thumbs of its impure Jews who have all the money and the power and brains.»

Det er likevel ingen i dag som vil mene at de som er tilhengere av Keynes’ økonomiske teorier bærer på et underliggende jødehat.

Selv en populær og moderne økonom som Thomas Piketty har noen spesielle sider. Han har bl.a. argumentert for en formuesskatt på mellom 5 og 10 prosent – som er langt mer ytterliggående enn noen partier på Stortinget har tatt til orde for. Jeg har imidlertid ikke sett Harsvik gå ut og mene at Pikettys ideer er «unorske». På tross av sine særegne sider mener jeg personer som er ute etter idédebatt bør lese både Marx, Keynes og Piketty – og Rand. De er langt mer interessante enn motstanderne deres vil det til, og man kan lære noe av dem alle.

Etter mitt skjønn mangler derfor Harsvik en systematisk og idéhistorisk forståelse av Rand, noe som trolig skyldes at en stor del av hans kritikk mot Rand er avskrift fra en artikkel på nettstedet Salon. Det gjør at hans beskrivelser blir både feilaktige og grovt unyanserte. Ikke langt unna de samme feilgrep han beskylder Ayn Rand for.