Når man ikke vil løsrive seg

KRITIKK: Den danske filmen Onkel er annerledes, vakker og tankevekkende – men den lider dessverre også av mangler.

Publisert Sist oppdatert

Foruten sin niese, ville ikke onkelen greid holde i stand den lille gården i en liten landsby sør i Danmark. Han er delvis ufør og har ingen andre enn Kris; hennes familie er gått bort, og selv har hun heller ingen andre enn sin onkel.

Den kinoaktuelle filmen Onkel, regissert av Frelle Petersen, er en meditasjon over deres forhold. Nærmere bestemt er filmen en meditasjon over Kris’ identitet, som er forankret i forholdet til onkelen. Dette blir tydelig i fortellingens bærende metafor: Tidlig i filmen må Kris påkalle en dyrlege, for å hjelpe en ku å føde en kalv som ligger «forkjært». Denne fødselen, som metafor, omhandler Kris – hun er selv en kalv som ligger forkjært, og som trenger hjelp til å fødes.

Men i motsetning til kalven, kan Kris selv velge om hun vil fødes, om hun vil ut i en verden som er henne fremmed. For hva innebærer det egentlig å tre ut av gårdens varme, kjente skjød? Det innebærer uunngåelig at man forandrer seg selv og relasjonen man har til de rundt seg.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her